Da har jeg mekket meg en ny blogg. De som vil ha adressen til den kan sende meg en mail på lady_of_lorien_87@hotmail.com, eller på FB :)

Jeg begynner å lure på om jeg skal bytte blogg-platform eller ikke. Starte en helt ny en (igjen). Det er både viktig og uviktig for meg å ha lesere, og jeg aner ikke om jeg har noen her sånn bortsett fra de jeg VET leser. Jeg tror det kommer av den teite "jeg vil også ha et tonn kommentarer"-demonen som dukker opp i hodet mitt noen ganger. Fy faen for en usaklig demon! Men det kan også ha noe med å gjøre at de jeg kjenner som blogger har et mye større blogg-nettverk enn meg, og jeg vil også gjerne ha et. Flere blogger jeg kan lese, følge med på, kommentere på, og få støtte tilbake. That sort of thing.

Jadda, vi bare babler. Straks skal jeg stikke hjem til mamma og pappa igjen, men kvelden i går var fantastisk ^^ Jeg bare utsetter litt fordi jeg ikke har lyst til å ta offentlig transport :P men må nok straks.

Ja.

Jeg fikk et spørsmål av psykologen i dag som jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på. Jeg har tenkt og tenkt, men kommer liksom ingen vei, rett og slett fordi jeg ikke ser noen vei.

Det er det skumle spørsmålet: Hva tror du skal til for at du skal bli frisk?

Jeg måtte ærlig talt si som sant er, at jeg aner ikke. Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Jeg har en liten anelse om at det involverer mye viljestyrke, god hjelp, og tid. Men det er også alt. Sette seg delmål er vanskelig når man ikke ser lenger frem enn nesa si når det gjelder det å bli frisk.

Jeg har hatt forskjellig hjelp i mange år. Gode psykologer alle jeg kan huske. Men ingen har gjort meg noe merkbart bedre. "En behandler som følger deg gjennom lang tid" sa psykologen. At kanskje det ville utgjøre en forskjell. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke. Jeg mister henne når jeg får psykolog på Nidaros DPS. Jeg har hun jeg har nå fordi de ikke følte de kunne la meg gå å vente uten hjelp og diagnostisering (diagnostisering er vi så og si ferdig med, og jeg venter på svar ang hva hun bestemte seg for). Hva en eventuelt ny behandler sier ang behandling, medisiner, rutiner, taklingsmetoder, mestring...det aner jeg ikke. For de spør alltid MEG hva jeg tror vil hjelpe. Og jeg syns ikke noe av det jeg har lært hittil gjør noe annet enn å få meg gjennom øyeblikket der og da. Det kurerer ingenting. "Tving deg selv til å tenke positivt og annerledes" er det jeg alltid har fått beskjed om, og fremdeles får beskjed om. Men jeg får det ikke til. De negative tankene har vært med meg så lenge, og jeg klarer ikke overdøve dem. Noensinne. Uroen, angsten, bekymringene, paranoiaen, depresjonene. De har vært der så lenge jeg kan huske, og har alltid gradvis blitt værre når noe skjer som ikke er bra. Jeg klarer fint å grave meg selv lenger ned, men opp igjen? Nei. Uansett hvor mange gode ting som skjer, så klarer jeg ikke lære av dem, tro på dem, føle dem ordentlig.

Jeg har ikke gitt opp, jeg kjemper på. For jeg vil ikke ha det som jeg har det. Men jeg kan ikke si jeg har store forhåpninger eller tro på at det vil virke. Jeg har blitt værre og værre de siste 10-12 årene, og jeg føler når jeg ser på hvordan ting går at nedoverbakken bare fortsetter. Jeg vil virkelig ikke gi opp, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg kan mye teori, men sette det ut i praksis? Har jeg engang evnen til det? Det er sånn med så mye, jeg kan teorien bak det, men får det ikke mer enn halvveis til uansett hvor hardt og lenge jeg prøver. Og jeg føler det er sånn med dette og. Jeg aner virkelig ikke hva slags hjelp de kan gi meg som vil gjøre meg merkbart bedre i fremtiden, eller hva de kan gjøre i mellomtiden for at jeg ikke skal bli så deprimert at jeg gjør noe jeg ikke kan ha ugjort.

Er det noen der ute som har løsningen? Funker teorien for dere? Er det meg det er noe ødelagt, noe galt med, siden år med terapi og teori og mestringsstrategier og medisiner og annet mulig ikke virker?

Jeg skal la være å skrive mer nå. Jeg vil prøve å kose meg med Kristian før jeg reiser bort i jula.

Da reiser jeg tilbake til Oslo i morgen ettermiddag og blir til den 26. Skal bli koselig, men gruer meg litt og. Mamma er så bekymret, og da VET jeg det blir mye mas om psykdom. Og det er slitsomt. Men men, jul er koselig.

Det blir mange innlegg for tiden virker det som. Er så mye jeg ikke klarer å bare ha inne i hodet mitt.

Jeg knakk når det gjaldt å spise, og har spist som en gris siden. Over en halv grandis, og nå pasta. Magen blåser seg opp igjen, men jeg klarer ikke stoppe. Hvorfor klarer jeg ikke bare spise balansert :( Det er så frustrerende, for jeg vet det jeg gjør er feil, spesielt hvis jeg skal ned i vekt. Hjelper ikke med starve/binge/starve/binge annenhver dag...

Jeg håper jeg klarer å muntre meg selv opp litt når Kristian kommer hjem. Jeg har vært så nedfor i dag at jeg har ikke klart noe annet enn å dytte ham vekk og være panisk og småsint (på meg selv, men det går jo ut over ham...)

Sliten...

Something broke. And I dunno how to fix it again.

Jeg klarer ikke spise. Klarer ikke bli tatt på. Vil ingenting. Vil ikke være sammen med noen, vil ikke være alene, ingenting. Jeg er så sliten. Og fasaden KAN IKKE sprekke. Jeg drar til Oslo om et par dager. Den SKAL IKKE sprekke.

...hjelp...

Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det virkelig ikke. "Da drar jeg ut igjen, blir ikke sen, blir ikke full." Løgn. Løgn løgn løgn løgn.

At jeg ikke kan lære. Det skjer jo hver eneste gang. Løgner og brutte løfter. Dumme fylleunskyldinger. Spørsmål gang på gang, fordi han glemmer svarene.

DIN FAKKINGS LØGNER!

Jeg hater kroppen min. Sånn virkelig. Jeg har aldri sett den se ut som den gjør nå, ekkel, feit og slapp over alt. Tilogmed armene mine har blitt større. Jeg får ikke på meg klærne mine lenger. Jeg har to, bare TO, bukser som jeg får igjen eller over hoftene mine. Jeg klarer ikke se på meg selv i speilet lenger engang, blir så fysisk kvalm at jeg kaster opp.

Jeg klarte ikke ligge ved siden av kjæresten i senga i natt engang, for da holder han rundt den ekle, store kroppen min. Jeg taklet det virkelig ikke. Så jeg ble liggende våken hele natta og klarte ikke komme meg opp og avgårde til psykologtimen min engang. Jeg føler meg så ekkel, jeg vil ikke at verden skal se meg være sånn.

Jeg føler at jeg har ikke spist så mye. Spiste nesten ikke når jeg var på A3, spiste en del på lørdagen som var... men ikke noe særlig siden det. Stort sett bare en liten middag. Så hvorfor har jeg ikke gått ned? At all? Jeg beveger meg konstant, selv når jeg sitter. Jeg gjør situps og jogger stillestående når Kristian ikke er hjemme. Og jeg har ikke gått ned 100g engang.

"Begynn å trene" sier alle. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg liker ikke trene, og når man ikke liker det, hvorfor gidde? Helt alene? Uten noen? Det at jeg da kanskje går ned i vekt er ikke nok motivasjon for meg. Ingenting er det. Motivasjon, som jeg har nevnt tidligere, er ikke i mitt vokabular. Jeg har ingen drivkraft, selv når jeg ser fordelen ved å gjøre noe. Og det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ting går bare nedover og nedover. Og jeg vet ikke hvor lenge fasaden holder. All energien jeg sparte opp, alt håpet jeg fikk når jeg var på A3, det er borte igjen...

Ups and downs

Så...jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at helgen var bra eller ikke. For ting er jo alltid bra helt til det går skikkelig på trynet. Og det gikk på trynet. To ganger. La meg starte med fredagen.

Selin kom tidlig på morgenen, og vi hadde døgnet, så vi sov vekk mesteparten av dagen. Sto opp, dusjet, fikset oss. Skulle til Sa&Su, party for at Su ble utskrevet. Jeg var fornøyd med antrekket, men usikker. Det var mer fashion, ikke alternativ stil. Selv om jeg visste jeg så bra ut, følte jeg meg så annerledes. Og jeg var redd for at til tross dresscode: finklær, så kom jeg til å være overpyntet. Og det stemte jo selvfølgelig. Men jeg trosset tanker om å dra hjem og skifte, og feiret i vei. Helt til jeg ikke klarte mer. En haug av mennesker jeg IKKE kjente, jeg følte at alle klarte å snakke, kose seg, og ha det så mye bedre enn meg. Og jeg må inrømme at jeg fikk panikk da tanken "Su har klart å bli frisk, men ikke jeg, uansett hvor hardt jeg kjemper", satte inn. Det endte med gråteanfall, og St måtte kjøre meg hjem. Flaut. For å si det mildt. Spesielt når folk ringte og ønsket at jeg skulle roe meg og så komme tilbake, mens jeg ville bare bli borte. Endte med at jeg sovnet.

Brukte dagen på lørdagen til å prøve å samle meg selv igjen nok til å takle kvelden i vente. Stresset i vei med å fikse meg, lage 2 pizzaer og underholde gjester som kom, alt på alt for kort tid. Når jeg endelig var ferdig med alt og skulle slappe av og nyte resten av kvelden var jeg stresset out of my mind, og det tok en stund før jeg klarte å slappe av. Men resten av vorset ble vellykket :) Fikk et skjørt fra L.E, 500 kr gavekort på tatovering hos L fra L&A. Så var det ut. Møtte enda mer mennesker, mer gratulasjoner. Men jeg skulle aldri ha gått opp på bakrommet. Jeg så noe jeg ikke var helt enig i, og ble lei meg. Følte at jeg hadde blitt løyet til. Så full og lei meg som jeg var klikket jeg i vinkler når K begynte å snakke med mennesker jeg ikke kjente om meg og mine problemer og at han var så "fuckings lei det hele greia" at jeg bestemte meg får å gå. Uten nøkler noe sted. I alt for lite klær. Dørvakten var oppmerksom og stoppet meg før jeg kom så langt. Heldigvis var det nesten stengetid, så ikke så mange som så på meg. S og St samlet sammen tingene mine og fulgte meg hjem til K. Y tok en spasertur med K, og det endte med at jeg for rett i dusjen med barberbladet mitt. To ganger. Som vanlig ikke dypt eller noe, men for mitt formål mer enn nok blod. La meg på gulvet med en dyne, sammen med søppelet, for det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. K var sur og full og forvirret, mens de andre prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Jeg tror ikke han forstår. At all. Hvor redd jeg er for løgner, hva jeg tar for en løgn som andre mennesker kanskje ikke gjør (selv om psykologen sa det var forståelig og hun hadde tatt det som løgn og), og at jeg var forbannet over at han hadde sittet og klaget og utlevert meg og mine problemer til (for meg) vilt fremmede folk som ikke hadde noe med det. Det er greit at JEG snakker om meg og mine ting, men han har INGEN rett til å gjøre det. At all. Psykologen min ble mildt sagt sur, og sa at sånn skal det hvertfall ikke være, da skal jeg heller droppe å fortelle ham om problemene mine hvis han skal sitte og si de videre så fort han blir furt. Og det er jeg enig i.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde roet meg ned hadde det ikke vært for Y. Han kom inn, ventet til jeg ikke klarte å holde fingra så langt inne i øra lenger, og roet meg ned. Snakket. Både om det som hadde skjedd og generelt hvordan jeg har det for tiden. Masse varme klemmer. Han tvang meg til øyekontakt, og av en eller annen grunn var det ikke like ille som det pleier. Må ha hatt noe å gjøre med omsorgen og forståelsen som rett og slett lyste i øynene hans. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at han var der for meg. Fikk til slutt kommet meg i seng. K var fremdeles full, og smålig innpåsliten, men fikk sove til slutt. Søndagen gikk treigt forbi, avbrutt av en tur på Løkka for kaffe på kvelden. Så prøvde vi å se film, men sovnet nesten fra den, så det ble leggetid i stedet. Mandag morgen dro S hjem *snufs*

Jeg vet K leser dette. Og at han kommer til å reagere somehow på hva jeg har skrevet. Men det er min blogg, mitt syn på alt som skjedde den kvelden, og det velger jeg å skrive om. For jeg trenger det. Og sånn er det med den saken.

Wuhu, jeg fyller 23 år i dag! Ehm, ja. Jeg er ikke så glad i bursdagen min, men jeg har da bestemt meg for å feire.

Ble skrevet ut fra A3 i går, men med tett oppfølging og en timeplan for uka som kommer så jeg skal holde meg i aktivitet. Nå sitter jeg og Kristian og diller på nett, vi skal holde oss våkne til halv 7, for da kommer Selin med bussen :D Jeg drakk litt for mye energidrikker litt for fort tror jeg, og endte med å måtte tusle (les: kjempe) meg ned på 7/11 og stå i kø med et tonn fulle mennesker for å få meg smertestillende. Hodepine på grense til migrene ftl -.- Men det begynner å bli bedre nå.

I kveld skjer det ting, og i morgen skjer det ting. I morgen skal det være bursdagsvors til Hellfire's BatRave her hos Kristian, og det kommer en masse folk ^^ Gleder meg, og håper jeg har ladet opp nok energi til å klare kvelden uten problemer. Ting har vært litt vanskelig med tanke på hva jeg skal ha på meg osv, men det får bare være. Jeg har funnet et alternativ, og holder meg til det.

Etter alle beregninger skal dette bli en bra helg, så jeg håper hodet mitt er med på det :)

Whoopdeedoo -.- Jeg har fått svar på noen av blodprøvene mine, og det viser seg at det er sannsynlig at jeg har subklinisk hypotereose (do a Google, orker ikke forklare). Så da vet jeg at det er lavt stoffskifte i vente på meg med årene altså *sukk* Jeg får bare gjøre som mamma sier og snakke med legen ang eventuelle medisiner osv. Jeg har mange av symptomene på hypotereose, og selv om det ikke er helt på stadiet av full hypotereose enda, så er det i slekta og jeg kommer nok garantert til å få det ><

Det er jo ikke the end of the world. Og kanskje jeg blir bedre og får mer energi om behandling er vellykket. Men det er enda en diagnose å forholde seg til, enda noe den teite hjernen min kommer til å tenke på og bekymre meg over. Og det inkluderer en del regelmessige undersøkelser og blodprøver gjennom resten av livet.

Muu...

Strikke strikke!

Jeg har hatt enda en lang og god samtale med behandleren jeg har fått her. Det kartlegges og undersøkes og spørres i vei, og jeg må si vi har en god tone, jeg liker henne. Så ser frem til neste gang.

I morgen skal jeg inn til...eh, tror det var EKG de sa... Enten det eller noe lignende hvertfall. Japp. Så det blir jo intressant.

Jeg og Karine var ute og lekte snømenn...kvinner... på vei til butikken i sta <3 Koselig! Jaaa!

Humøret mitt er relativt godt det, og selv om tanker trenger på i tidene jeg ikke er opptatt, så vil jeg si at jeg føler meg mye bedre og ser veldig frem til helgen selv om det kommer 2 viktige mennesker mindre enn planlagt. Men det får så være, jeg ser dem før jul uansett ^^

JEG SAVNER DEG ELINEEEEE!

Jeg vil ha tevann >< hvordan kan de la det stå tomt så lenge når jeg har vært ute og spurt etter det flere ganger er beyond me. Men jeg VET en satte på nå i sta *gå å sjekke*

***

Endelig! Jeg vet de ikke setter ut kaffe etter 8, men å glemme tevannet, det er krise for Truder. Rett i koppen tomatsuppe og et ostehorn = fin kveldsmat!

***

Jeg merker at jeg lengter litt hjem, om en bare fordi da kan jeg gjøre som jeg vil, gå ut når jeg vil, dusje stort sett uten å måtte tenke på at det er 16 potensielle andre mennesker som kan gjøre at den er opptatt. Småting. Men sånn er det.

Jeg aner ikke når jeg skal skrives ut, eller hvor lenge jeg trenger å være her. Dagsformen går opp og ned, og selv etter en fin dag som i dag er fremdeles tankene ganske påtrengende. Ble litt lei meg ang noe jeg ikke ønsker å nevne, og plutselig usikker ang en annen ting, så det er litt krangel og forvirring mellom fornuft og psykdom akkurat nå. Men jeg får se hva tiden bringer ang begge tingene og håpe alt ordner seg.

Strikke mer nå.

Innleggelse

Jeg har skrevet mye i Word nå som jeg ikke har hatt internett, med intensjoner om å poste det her når jeg fikk det. Men jeg tror jeg dropper det. Er noen spesielt intresserte får de heller be om det på mail.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli her. Jeg har perm i helgen grunnet bursdag, og jeg får lov å dra ut alene ettersom de værste selvmordstankene og planleggingen av det har gitt seg. Jeg skal hjem til jul og, om jeg ikke er utskrevet innen da, så er det hvertfall på perm.

Hadde min første samtale med lege og behandler i dag, og den var lang og hard. Men det kom mye godt ut av den. De hørte virkelig, spurte om ting jeg hadde glemt eller om ting de lurte på. De behandlet meg ikke som et barn, stolte på det jeg visste om meg selv og på kunnskapen jeg har tilegnet meg og psykdommen min. Jeg følte jeg ble tatt på alvor, at de skjønte at jeg trengte hjelp og har det vondt selv om jeg ikke viser det. Og at jeg har godt av å være her og ikke hjemme i hverdagen min. Det blir sendt henvisning til dps, og det skal legges en klar behandlingsplan i løpet av de nærmeste dagene, som inkluderer en utredning ang medisiner. Jeg er positivt innstilt til dette så mye som det går ann, og det er et svakt, svakt lys borte i gokk et sted, der jeg trodde det bare var en sort vegg. Men det er altså et lys et sted, så det betyr at det er ingen vegg, det er åpen luft, og sikkert en slags vei av noe slag. Jeg skal komme meg noe sted, jeg skal bli bedre. Og det føles godt.

Da har jeg vært på legevakta. Igjen. Og skal til det ambulante akutt teamet på Nidaros DPS i morgen grunnet bekymring ang selvmordstanker. Det er bare en utredningssamtale. Kommer sikkert ikke til å skje en dritt nå heller.

Jeg fikk ett eller annet å sove på. Ikke sikker på om det var Sobril eller Vival, og aner ikke hvor mange mg det var. Sitter å venter på at jeg skal kjenne noe. No luck so far...

Det er så pointless...sitte der hos legen og bare se i gulvet. Nei, jeg føler ikke for å leve for tiden. Nei, jeg har ikke kuttet dypt. Nei, jeg tror ikke jeg faktisk tør å ta livet av meg. Nei, jeg har ikke prøvd, det er bare med tankene.

Jeg takler ikke hverdagen, og tør ikke prøve å gjøre noe ut av dagene heller. Er så vidt jeg tør å gå på butikken. Jeg vil ikke møte folk, ikke game, ingenting. Jeg bare sitter der, rister på hodet når Kristian spør meg om ting. Vil ikke snakke, hjelper aldri uansett. Og det får meg til å tenke...hva annet skal dps'en tilby meg enn samtaler? Sånn, virkelig? Er det noe i det hele tatt som de kan GJØRE, eller få meg til å gjøre? Jeg orker og klarer ikke gjøre noenting...

Jeg gir snart opp her...

Jeg hærpa barberbladet til Kristian. Satt meg i dusjen. Did what I needed to do.

And it's not enough. Never enough.

Jeg orker ikke mer...

Jeg vil opp og ut av det sorte hullet mitt... men jeg får ikke til... hjelp...

Tanker

Jeg skrev dette for meg selv her om dagen.. så poste dette også. Beklager for to lange innlegg på rappen, jeg har ikke hatt nett og tid til å blogge for tiden, så mye som vil ut..

"Noen ganger lurer jeg på hvem jeg hadde vært om visse hendelser i livet mitt ikke hadde skjedd, eller hadde påvirket meg på en annen måte. Hadde jeg vært like sjenert? Hadde jeg vært like paranoid, redd for løgner? Hadde jeg hatt samme stil som jeg har nå, de samme vennene?

Sannsynligvis ikke. Du er hva livet gjør deg til, på godt og på ondt. Det er mye jeg liker ved meg selv sånn jeg er nå, og jeg tror ikke jeg hadde hatt de samme egenskapene jeg har nå hvis jeg ikke hadde vært gjennom de tingene jeg har opplevd. Men likevel, noen ting skulle jeg ønske jeg aldri hadde måtte opplevd.

Jeg sliter med å akseptere affeksjon. Det er noe jeg har lagt veldig merke til i det siste. At han sier han er glad i meg hele tiden, klemmer på meg, kysser meg, sitter og ser på meg… alt blir liksom litt for mye, litt for intenst. Jeg er vant til at romantikk og ømhet er sjeldne hendelser som man må ta godt vare på, for det er langt mellom dem. Etter over fire år med et forhold der kyss kunne telles på en hånd i løpet av dagen, så er jeg ikke vant til så mye som det jeg får nå. Folk syns kanskje jeg bare burde være glad og fornøyd med å få så mye oppmerksomhet av kjæresten min, men for meg blir det nesten kvelende. Å høre ”jeg er glad i deg, jeg elsker deg” førti ganger om dagen, og å måtte svare med noe annet enn et smil eller et nikk hver eneste gang, det er så uvant at jeg blir ukomfortabel av det. Jeg føler meg så slem fordi jeg ikke sier det like ofte, eller fordi jeg ikke vil sitte og kose hele tiden. Det er så mye som faller naturlig for ham, og sikkert for andre mennesker og, som jeg føler meg totalt ukomfortabel med fordi jeg ikke er vant til det. Og det føles så galt, så slemt, for han forstår ikke, blir bare oppgitt.

Han sier han skal ”forandre” seg. Men det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil bare at det ikke skal være så intenst så ofte, for jeg takler det ikke. Samtidig vil jeg at jeg selv skal forandre meg, jeg vil ikke at han skal måtte forandre seg på mine vegne, det er ikke riktig det heller. Jeg brukte så lang tid på å prøve å få Remi til å forandre seg. Eller, ikke til å forandre seg akkurat. Mer å være den personen jeg visste han kunne være, bare oftere og mer etter min smak. Jeg vil ikke gjøre samme feilen her.

Ikke gjøre samme feilen. Det har slått meg at jeg er så besatt av å ikke gjenta gamle feil at jeg begår nye. Kristian er ikke Remi. Jeg er veldig klar over det. Kristian er alt jeg skulle ønske jeg hadde når jeg var sammen med Remi. Populær, aktiv i utelivet, mye aktiv, jobber, liker ting jeg liker. Men det er ikke hva jeg er vant til, og det er ikke sånn jeg trodde det ville være. Det er annerledes, og jeg klarer på en eller annen måte ikke helt å justere meg til det sånn som jeg skulle ville. Jeg er så vant til hvordan ting var med Remi at jeg har blitt sånn. Jeg trodde det at jeg var annerledes enn Remi. Mer sosial, aktiv, populær, listen var lang. Men når jeg ”blir” den jeg trodde jeg var med matchende kjæreste, så er det ikke sånn jeg er likevel. Det føles ut som om det bare var et bilde jeg hadde av hva jeg VILLE være, hva jeg ønsket å være. Og nå som jeg må være det, eller kan være det, så får jeg det ikke helt til. Noe blir alltid feil. Jeg skjønner det ikke, og det plager meg. Er det sånn for alle andre og, eller er det bare meg det er noe galt med? Jeg vet virkelig ikke.

Andre ganger lurer jeg på hvordan andre mennesker tenker. Hvordan de føler. Spesifikt glede. Jeg har et bilde i hodet av hvordan glede skal føles, hvor intenst det skal være. Og jeg har et bilde av hva jeg ser som et normalt, gledesrikt liv. Jeg er så langt fra det som kan være, men noen ganger lurer jeg på om det er med dette bildet som det er med andre bilder jeg har. At de er for stiliserte, ikke korrekte, noe jeg tror eksisterer hos de fleste, men som få, om noen, har. Har mennesker det virkelig sånn, er følelser virkelig så intense som de beskrives av andre mennesker? Hele livet mitt har jeg vært ganske nøytral. Jeg føler sjelden en god, varm følelse inni meg når jeg er glad, og aldri på høy styrke. Stort sett er følelsesspektrumet mitt ganske blankt og numment. Tomt. Er det sånn for andre og, eller er det bare meg, bare psykdom? Jeg vet rett og slett ikke.

Jeg tenker mye på døden for tiden. Og på det å dø. For meg er det noe ukjent, skummelt. Jeg har ingen tro. Hva skjer med meg når jeg dør? Hva skjer med MEG, med bevisstheten min, med det som er viktigst i livet mitt? Blir det bare borte? Hva er poenget med å leve hvis alt bare skal slettes? Jeg er livredd for å dø, for at den jeg er bare skal ta slutt. Noen ganger er jeg så redd at jeg tør ikke lukke øynene i frykt for at jeg ikke skal åpne dem noen gang igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg burde ta selvmord, for da VET jeg i hvert fall hva som skjer. Da vet jeg at ”ja, nå dør jeg”, istedenfor at jeg bare blir borte mens jeg sover eller er bevisstløs.

For tiden er det mye tanker om selvmord. Jeg finner plutselig at jeg sitter og tenker på hvordan jeg kan drepe meg selv uten at det gjør vondt, uten at det kan feile. Hvordan jeg skal gjøre det uten at noen blir lei seg fordi jeg er borte. Jeg ser liksom stort sett ikke poenget med livet mitt for tiden. Jeg kommer ingen vei, står bare på stedet hvil uansett hva jeg prøver på. Jeg kommer ikke forbi de store veggene. ”Angst.” ”Depresjon.” ”Paranoia.” De er der, i veien, for hver eneste ting jeg prøver på.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje jeg ser for meg at livet skal være noe det ikke er. At det skal være fylt med spennende hendelser, koselige opplevelser, en haug av følelser. Eller bare generelt en følelse av ro, av verdt, av tilfredsstillelse. Kanskje det ikke er sånn det skal være, at det bare er noe jeg har drømt opp etter å ha sett en film for mye, lest en bok for mye.

Men jeg føler at jeg er feil. At jeg har feilet i livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal grave meg ut av det igjen om jeg har rett i hvordan jeg tror et liv skal være. Jeg sitter her nede i det sorte hullet mitt, uten tau eller stige. Hvordan jeg skal klatre opp, det vet jeg ikke.

Jeg har lyst å skrive mer, det får meg til å føle at jeg GJØR noe, selv om jeg bare sletter det igjen etterpå (eller kanskje jeg lagrer det og legger det i bloggen min senere, hvem vet). Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive uten å repetere meg selv.

Det får meg til å savne skolen merkelig nok. Skrive oppgaver, stiler, gjøre lekser. Den type ting. Men jeg vet det at det er bare et bilde av hvordan jeg pleide å være. Jeg klarer ikke skole lenger. Dedikere meg til studier av noe. Jeg klarer ikke fokusere, sitte med det lenge nok. Og det gjør meg trist. Veldig trist. Det var liksom det jeg var god til. Nå, nå er jeg bare en halfassed gamer som sliter med å se grunnen til å gå ut av senga om morgenen (les ettermiddagen). Det føles ikke riktig. Men jeg klarer ikke noe annet lenger, det er skummelt, slitsomt, gjør meg kvalm bare å tenke på å skulle jobbe eller gjøre noe der jeg ikke føler meg helt trygg eller flink eller… nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den følelsen jeg. Avmakt. Total avmakt."

Nummenhet.

Ting går virkelig ikke bra for tiden. Det går faktisk veldig, veldig rævva. Aner ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, det er så mye kaos oppi hodet mitt.

Jeg har hatt praten jeg trengte å ha med Remi. Den var hard, men for det beste i lengden. Jeg kommer nok alltid til å elske ham. Og jeg har alltid visst med meg selv, at den dagen jeg eventuelt blir singel, og er frisk(ere), om jeg skulle hatt sjansen, så hadde jeg prøvd å få ting til å funke for oss igjen om han ønsket. Men han tror ikke det kommer til å skje, eller at han kommer til å ville om vi står der single begge to. Det var hardt å knuse det lille....jeg vil ikke si håpet akkurat. Eller drøm. Men jeg finner ikke andre ord for det. Jeg har alltid sett på ham som sjelevennen min, men jeg ble for syk og ødelagt, og har nå ødelagt det. Merkelig det at kjærlighetssorgen skal komme nå, et halvt år i etterkant. Men sånn er det altså. Dette har forsåvidt INGENTING å gjøre med forholdet mitt til Kristian. Jeg elsker ham. Enkelt og greit. Og jeg er ikke så trangsynt at jeg er villig til å kaste det vekk bare fordi jeg føler smerten av et brudd som allerede er lenge over. Men det gjør vondt, det gjør det. Mest skyldfølelse tror jeg. For at jeg ble for syk, for at det ødela så mye. Men gjort er gjort, jeg får bare gå videre.

Dette er da mest toppen av kransekaka. Psykologen min var syk på mandag, så ingen time, selv om den var sårt trengt. Jeg har totalt mistet viljen til å leve. Jeg ser ikke poenget lenger. Alt er bare kullsort. Alt gjør bare vondt, hele tiden. Jeg føler meg så verdiløs at det er skummelt, og jeg klarer ikke se lenger frem i tid enn et par uker (og det bare fordi jeg har bursdags og juleplaner). Jeg har helt mistet håpet på å noen gang bli noe. På noen gang å bli et menneske som fungerer i hverdagen.

Medisinene mine hjelper ikke. I det hele tatt. Jeg merker ingen bedring, om noe en forverring. Og vektøkningen takler jeg ikke. Jeg har gått opp 4,5 kg på tre uker...klærne mine passer ikke, jeg har tre bukser (max) å gå med fordi jeg ikke får dem opp over den store stygge feite rævva mi. Jeg takler det virkelig ikke. Jeg gikk tom for medisiner i går...og jeg gidder ikke hente ut nye. Ringer legen i morgen og sier det tror jeg. Og ber om hastetime. Jeg må bare klare å være våken om dagen først.

Jeg sitter mye i en nesten katatonisk tilstand for tiden. Snakker ikke, bare rister på hodet eller trekker på skuldrene. Jeg takler ikke nærhet, noe som går ut over ting med Kristian. Jeg prøver å sende ham hjem når jeg er hjemme, eller gå hjem fra ham, men det går ikke. Jeg holder maks et par timer før jeg må tilbake. Takler ikke være alene, jeg klarer ikke distrahere meg fra tankene mine lenger.

Selvskading har det heldigvis vært lite av. Men for feil grunn. Barberbladet mitt er for sløvt. Og jeg har ikke fått kjøpt et nytt eller en papirkutter. Og jeg er kresen må vite, må ha kontroll over hvor dypt det kutter, hvor vondt det gjør. Jeg liker ikke smerten, bare blodet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg... noen ganger tenker jeg at "hey, så suicidal som du er, så legger de deg sikkert inn, du trenger ikke si at du aldri kommer til å tørre å ta livet av deg selv om du ønsker det!" Men jeg vil ikke, ikke nå. Bursdagsfesten min er snart...og jul, hvor jeg skal hjem...og halvtårsdag med Kristian...og nyttår...og...

Jeg håper jeg ikke sprekker før da. Jeg vil oppleve disse tingene. Være glad, ha det bra. Jeg vil ikke avlyse dem. Herregud som jeg håper at jeg ikke bryter for hardt sammen...

Ting er tungt for tiden. Etter sammenbruddet i helgen tror jeg ikke at jeg har kommet meg helt, mørket er der alltid, rett utenfor synsfeltet mitt. Noen ganger trekker det et slør foran øynene mine, andre ganger jernplater. Jeg slipper ikke unna.

Over to the good thing. Jeg har fått en ganske brukbar psykolog ser det ut som. Så nå er det fast time hver mandag kl 2. Jeg håper det vil ha en effekt ettehvert, selv om jeg sorta har...glemt...hvordan psykologer skal ha effekt. Snakke om ting. Ja. Det er greit. Men det endrer ingenting. Så jeg håper han har planer. Taklingsmetoder han kan lære meg. NOE. For jeg orker ikke mer snart. Det gjør jeg virkelig ikke.

Breakdown

Jeg hadde tidenes sammenbrudd i går natt. Orker ikke forklare stort mer enn det. Har sittet halvkatatonisk og suicidal hele dagen i dag og...tror jeg har skremt vettet av Kristian. Men jeg hadde virkelig ikke lyst til å leve lenger. Og jeg vet fremdeles ikke om jeg har ombestemt meg. I'm down, far down..og jeg ser ikke noen stige for å få meg opp igjen.

Kristian jobber igjen i natt. Så da sitter jeg her. Har sett Two Towers extended edition, og spiller Assassin's Creed: Brotherhood for å få tiden til å gå. Jeg vil bare ha ham hjem igjen så jeg føler meg litt tryggere...

If I could, I would

Det er så mange ganger jeg har sittet og følt at jeg skulle ønske folk kunne forstå. Kjenne det på kroppen og i sinnet selv, hvordan ting er. Men det er jo ikke mulig. Så jeg prøver ofte å forklare meg, men ender opp med å høres ut som om jeg forsvarer meg i steden.

Jeg er deprimert i dag. Jeg vil ikke ut, samtidig som jeg ikke vil være inne. Egentlig vil jeg bare sove, så dagen kan gå fortest mulig over. Men jeg har ting å ta hensyn til. Jeg er ikke alene hjemme hos meg selv, jeg er hos kjæresten min. Og det kommer jeg til å være i natt og, så da er det ikke smart å sove vekk dagen og måtte ligge å glo i taket hele natten.

Jeg har fått bok i dag. Nyeste WoT boken <3 Jeg er på en måte glad for det, men ikke helt glad likevel. Det føles ikke...riktig. Jeg skulle kjøpe den selv, ikke få den. Men jeg kan jo ikke si nei heller. Jeg får skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å være ordentlig glad for gaven. Alt er bare feil i dag, og jeg klarer ikke sette fingern på hvorfor. Det bare er sånn. Så jeg er glad Kristian dro ut, for da slipper han å se meg sånn. Samtidig som jeg er ensom og hater ham for at han dro ut. Men jeg vil ikke at ting skal bli som med Remi. Jeg vil ikke la MIN psykdom nekte ham å gjøre ting. Det er ikke han det skal gå utover.

Jeg skulle egentlig skrive et litt mer informativt, vettugt innlegg. Men feilet. Jeg klarer ikke konsentrere meg lenge nok. I dag bare føles alt galt, feil, ikke passe. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til å gå vekk, eller hvordan jeg skal få folk til å forstå. Egentlig vet jeg ikke om jeg vil at folk skal forstå, for da må de vite hvordan det kjennes, og det ønsker jeg ikke på noen...

Jeg har endelig fått bestilt meg vinterkåpe :D
http://draculaclothing.com/coats-and-jackets/bear-ears-coat-p-501.html
Håper den kommer raskt frem til kalde, kalde lille meg!

Jeg har hatt enda en fin dag. Har egentlig ikke gjort så mye, bare dillet og spilt CoD: Black Ops Multiplayer :p

Nå har Kristian dratt ut en tur. Noen venner av ham flytter, og han skulle ut og si hadet og ta en siste pils med dem. Jeg ville ikke bli med... Stå der uten mulighet til å ta meg en cider engang og gape som en fisk? Neh. Tror ikke det nei! Så jeg blir inne med mini-laptopen og CoD.

Jeg har fått låne Neverwinter Nights 2 av Steffen :D Gleder meg til å spille snart ^^

Jeg er nesten målløs. Jeg har hatt en flott dag. Filmkveld der jeg overvant angsten max ang J som var der og, med koselig "brettpuslespill-ting" (Carcassonne) og Wolfman, og awesome L&A ^^ Loves it!

Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen. Drikker Pepsi Max, fant ut at jeg trenger virkelig koffeinet, men prøve å kutte sukkeret. Og Pepsi Max er bedre enn Cola light eller zero så...ja.

I morgen skal jeg prøve å rydde rommet mitt somehow. Jeg er ikke helt sikker på hva mer jeg skal, men det hadde vært deilig å komme meg ut igjen. Jeg får prøve å sende noen meldinger, tøffe meg opp, selv om det er vanskelig... Så, ja.

After darkness comes sunshine

Solskinn og solskinn. Jeg klarte en kveld og natt hjemme hos meg selv. Uten noe særlige problemer. Og med unntak av at jeg ikke klarte å stå opp før halv 2, så har jeg fått mye ut av dagen hittil. Hentet resept hos legen, hentet ut minipiller, gått på butikken (uten panikk), og spist lunsj. Jeg er tilbake på "omg riskaker er AMAZING", så da ble det Q Skyr Frukt Vanilje yoghurt, riskaker og iste (mm, iste) til lunsj. Vet allerede hva jeg skal ha til middag, så da er planen klar og fin for dagen! Jeg fant ut at å skrive ned HVA jeg spiser gjør meg ikke fullt så panisk. Oversikt. Det er bra. Vekten ligger på 53.2 med klær nå... så jeg satser på at det går ned somehow. I tillegg er jeg flink og gjør 10 situps for hver youtube video jeg glor på, så da sitter jeg ikke bare på rompa og gjør ingenting lenger! Go me!

I failed again. På å være hjemme that is. Den siste tiden har jeg nesten bare vært hos Kristian. For sitter jeg alene hjemme for meg selv kommer slemme tanker krypende. Men i går, så dro jeg hjem. Det er ikke bra å ALLTID være sammen, det blir bare irritabel krangling ut av det etter hvert. Så ja, jeg dro hjem. Kjøpte med meg iste. Satte meg ved dataen, så på anime. Alt gikk fint. Helt til jeg ble "sulten". Jeg var nok ikke egentlig sulten, jeg bare kjedet meg. Så jeg gikk på kjøkkenet, lagde pasta. Spiste det. Gikk på kjøkkenet igjen, fant meg noen flatbrød, spiste de. Gikk på kjøkkenet igjen, lagde mer pasta, spiste det. Så knakk jeg totalt, fant barberbladet og brukte det.

Jeg er redd for kroppen min for tiden. Jeg har aldri veid så mye som det jeg gjør nå, og jeg liker det IKKE. Det finnes ikke fasthet, hverken i lår eller mage. Og tallet...53,6. Det er tre kg mer enn til samme tid FOR EN UKE SIDEN! Jeg har ikke spist SÅ mye, har jeg? Ja, ble mye i helgen, for det var helg og jeg var hos Kristian men... 3 kg? Jeg skjønner det virkelig ikke. Det skal ikke være mulig. JA jeg har sovet mye og beveget meg lite. Men det maker ikke sense. Jeg kommer ikke på hva annet det kan være enn Remeron'en. I really don't.

Har sjekket ut treningsstudioer i Trondheim. Står mellom to steder nå, hvor begge har en overkommerlig månedspris. Så da må jeg bare orke. Jeg har problemer med å orke ting, as always. Og å ha motivasjon. For meg er ikke motivasjon "ånei, jeg har det sånn, jeg vil ikke ha det sånn, da må jeg gjøre sånn" også går jeg i gang. Neida. Jeg finner alltid negative sider ved det, og utsetter det til jeg ikke klarer mer. Eller så begynner jeg, men slutter etter en liten stund. Hvis jeg misser en treningstime bare én gang, så er det skjelden jeg kommer tilbake noen gang. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er teit, jeg vet.. Ja, også hater jeg å trene alene (som i uten noen jeg kjenner, gruppetimer er jeg fremdeles alene i). Men jeg håper jeg klarer denne gangen. Somehow...

Vet liksom ikke helt hva mer jeg skal skrive. Nei, jeg har det ikke så bra for tiden. Nei, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med saken, no light in the tunnel. Og jeg er så lei, så dritt lei.

Medisiner

Tenkte jeg skulle skrive ned litt ang mine meninger og erfaringer ang medisiner ettersom jeg vet at folk muligens lurer litt.

Personlig har jeg alltid tenkt at hva enn som gjør meg frisk eller bedre er flotters. Easy fixes eller ting som gjør ting lettere er en stor favoritt. Men er medisiner for angst og depresjon virkelig så bra?

Jeg har tenkt mye over det. En periode var jeg ganske i mot det. Et fjell av bivirkninger stående mot en mulig bedring virket ikke som noe jeg ville være intressert i. Men ettersom jeg ble sykere og konvensjonell terapi ikke virket, begynte jeg å tenke meg litt om. Om disse medisinene i det minste kunne lette litt på depresjonen, fjerne litt av angsten, så ville det være lettere for meg å fikse resten selv.

Når det gjelder angstdempende medisiner har jeg ikke så veldig stor erfaring. Jeg har bare gått på Atarax, som egentlig er allergimedisiner med en lett beroligende virkning og dempning mot "uro". Hva "uro" egentlig betyr innenfor medisinen aner jeg ikke, men jeg syns ikke det er et sterkt nok ord for å beskrive angst på noen måte. Angst er liksom et stort hakk OVER uro. Anyhow, Atarax virket for meg litt i begynnelsen. Men etter bare et par ganger var jeg nødt til å ta maks dose for å få noen som helst effekt, og når jeg etter et helvetes angstanfall hadde helt i meg et helt brett og var på vei for å helle i meg neste stoppet jeg opp og tenkte "ikke faen". Det hjalp ikke lenger, det var ingen vits i å ta det lenger. Jeg har siden ikke fått noenting for angsten min, selv om den er et stort problem for meg i dagliglivet.

Så var det antidepressiva da. Jeg har litt delte meninger om det. Det finnes så mange forskjellige typer. Det første jeg fikk var Cipralex. I perioden jeg gikk på de følte jeg at det var....hvordan formulere seg....jeg følte at det var "lettere" å være glad, bli glad, føle at jeg var glad. Men med større glede var også nedturene hardere. I tillegg slet jeg med mangel på apetitt (gikk ned til 46 kg en sommer), syk munntørrhet, svimmelhet og balanseproblemer. Det endte opp med at jeg sluttet på de etter jeg en dag nesten besvimte midt i veien fordi jeg måtte snu hodet til siden for å se meg om etter biler. Det gikk etterhvert over, men det har aldri gått helt vekk. Jeg tror noe er permanent ødelagt ang balansenerven. Om det er medisinene eller ikke er jeg ikke sikker på, men det var i perioden jeg gikk på dem at balansen ble hærpings, og det var når jeg sluttet at jeg ble noe bedre.
Jeg begynte så på Fontex. Uheldigvis dreit legen min i at jeg tidligere hadde gått på Cipralex, og satte meg på lavest mulig dose. På samme tid lå bestemoren min døende av kreft på Ullevål, og forholdet jeg var i var på vei til helvete og beyond grunnet at jeg ble så syk av hvordan ting var. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde noen som helst effekt av Fontex, selv etter økt dose. Alt jeg fikk var bivirkninger, kvalme og forvirrethet. Og det hjalp ikke akkurat på situasjonen. Jeg sluttet på dem av meg selv, uten å si noe til legen. Jeg så ikke pointet. Jeg vet, man skal ikke slutte av seg selv, men ettersom jeg ikke merket noen effekt uansett, og ikke merket forskjell når jeg sluttet så...well, don't do what I did kids!

Jeg gikk uten noen form for medisiner i litt over et halvt år. Det var kanskje ikke så smart. Forholdet jeg var i gikk totalt i vasken, og jeg ble veldig, veldig syk. Som lesere av bloggen her kanskje har fått med seg, så fikk jeg meg en ny kjæreste, og flyttet til Trondheim, laaaangt vekk fra Oslo og alle minnene den byen holder. Det hjalp, det gjorde det. Jeg tror nok jeg hadde vært sykere om jeg hadde vært støkk alene i Oslo. Men jeg ble fremdeles sykere enn jeg noen gang har vært før. Endte på Legevakta, så Østmarka. Jeg har enda ikke fått en psykolog. Jeg brukte alt for lang tid på å få legen til å overføre journaler til nye legen, få time, få henvisning. Nå er jeg heldigvis henvist til en privat psykolog, og venter på brev ang time eller plass. Og jeg har fått nye medisiner.

De nye antidepressivaene mine heter Remeron. De virker mildt sagt annerledes enn de jeg har hatt før. Der Cipralex og Fontex fjernet alt av apetitt, har disse økt den. "Vektøkning" skal visst også være en bivirkning (noe som skremmer vettet av meg). Jeg har vært mye trøtt, sovet 17 timer om dagen et par dager denne uken. Jeg er konstant sliten, kroppen verker. Jeg blir fort sliten i øynene, uansett hva jeg gjør. Og jeg er ofte svimmel, og light-headed når jeg reiser meg, uansett hvor sakte jeg gjør det. Humørmessig har jeg ikke merket en dritt forandring. Om noe en svak forverring. Men...det er vanlig de tre første ukene. Jeg har også bedt Kristian passe på meg, ettersom det er økt risiko for selvmordstanker og selvmord i tilvenningsfasen på disse pillene.

Og ja. Det er alltid sånn at du blir dårligere i tilvenningsfasen. Jeg har bare gått på Remeron en uke, og har fremdeles to uker med gudene vet hva av bivirkninger i vente. Kan ikke si jeg gleder meg. Men kroppen får i seg et uvant, nytt stoff, og trenger å venne seg til det før jeg eventuelt kan bli bedre. Jeg håper disse virker. Somehow. En annen nedside er at jeg tviler på at jeg kan få angstdempende når jeg går på disse. De skal IKKE tas sammen med beroligende midler, og de fleste angstdempende midler jeg har hørt om har en "beroligende effekt". Sounds like a bad combo to me.


Anywho...uansett hvor skumle bivirkningene er...uansett hvor mange forskjellige merker jeg må prøve...så tror jeg at jeg kommer til å prøve alle mulige medisiner om de kan hjelpe meg. Etter så mange år med sykdom, så er jeg rett og slett desperat. Og jeg håper virkelig...VIRKELIG...at det er noe igjen av meg når all sykdom er borte. Det har vært der så lenge at jeg aner virkelig ikke helt hvem jeg er uten...

Jeg syns tiden skal gå fortere. Mye fortere. Elsklingen slutter tre i dag, og vi skal ut og gå på tur. Blir sikkert ikke så lang, knærne hans er føkka, men en liten en i det minste. Det er bare det at, det er så fryktelig lenge til :(

http://www.youtube.com/watch?v=diaHnF-zfEg

Jeg hører på denne sangen om og om igjen for tiden. Akkurat nå, oppi hodet mitt, så gir den så mye mening.

It's become an addiction again, I can't stop. Skal ingenting til for å trigge. Aner ikke hva som trigget denne gangen.

Jeg er tidlig oppe etter å ha sovet normalt i natt. Det gjør meg litt trist. Selv om jeg ikke liker å sove hele dagen, så liker jeg ikke å være våken hele dagen heller, det fins ingenting å gjøre. I hate it...

..jeg har sovet over halve døgnet to døgn på rad nå. Not fun.

Jeg våget meg ut på fakkeltog i går kveld, men det endte med at når vi tok en kaffe senere, så måtte jeg bare hjem. Sosial angst, og problemer med å holde øynene åpne. Sovnet fra Kristian, mens han pratet med meg tilogmed. Jeg er like pinne trøtt nå. Vurderer å bare legge meg. Jeg ser ikke noe annet jeg kan gjøre atm. De andre er ute på kaffe nå, så skal de til Lars. Jeg vil også være med, men jeg orker ikke gå til døra engang.

Jeg veide meg nå nettopp... over 52 kg. Why? Jeg vet jeg har på masse klær fordi jeg fryser sånn men...det var drøyt. Jeg vet jeg nettopp har spist, men jeg spiste bare to pizzastykker... *veie seg igjen* Nei..samme resultat. HVORFOR? Jeg har ikke tatt på meg mer klær eller noenting.. hvordan kan jeg ha gått fra 51,4 til 52,3 da? Hvor kommer det fra?

Tankene mine er ikke helt sammenhengende. Om det er meg eller medisinene som gjør det vet jeg ikke. Det burde jo ikke være medisinene, jeg tok første pille på mandag liksom.. det burde ikke ha noen virkning enda.

Føler meg så teit og dum. Klarer ingenting. Bare glor tomt på skjermen.

Faen og.

Så, jeg var hos legen i dag. Fikk snakket ut. Jeg liker nye fastlegen min, hun er en sånn god blanding av empatisk, optimistisk og alvorlig, og jeg føler virkelig at hun faktisk bryr seg og passer på. Så da skal henvisning til privat psykolog sendes (dps'en har ventelister på opptil ett halvt år, ikke faen om jeg kan vente så lenge), og jeg har fått nye medisiner.

Men jeg er litt skremt ang de medisinene. Noen som har prøvd Remeron før?

Noia nr1: Økt sjanse for selvmord, spesielt de første par ukene. Not fun når jeg sliter med tanker om det allerede. Er griseredd for at det skal bli skikkelig ille.
Noia nr2: Alle de andre symptomene, spesielt "økt apetitt og vektøkning".

Jeg har bedt Kristian passe på meg. Og det skal han gjøre, fine mannen min. Jeg håper virkelig det ikke blir for ille, det er allerede ille nok som det er. Så jeg sitter egentlig og forventer meg minst tre helvetesuker før ting kanskje blir bedre.

Good luck me -.-

Denne helgen har vært hard. Jeg vil ikke gå stort i detaljer, ikke alt er om meg selv, men etter ett ganske vellykett vors på fredagen gikk ting til helvete på byen. En venninne fikk sammenbrudd, og jeg endte opp med å prøve å passe på, ta kontroll, og skaffe henne hjelp somehow. Alt jeg fikk til i lengden var å få henne hjem for å sove. But at least that's something.

Det gikk innpå meg. Så jeg ble rar mentalt og endte opp med å krangle med Kristian igjen om en filleting fordi jeg var så out of it. Stakk hjem til meg selv, gikk amok med barberbladet. Jeg skulle tilogmed slå opp med ham, for jeg var så lei og så sliten, jeg ville bare tørre å gå på kjøkkenet, finne en stor kniv, og gjøre slutt på alt, og da kunne jeg jo ikke være dama hans, for hvem vil vel påføre typen sin noe sånt noe?

Heldigvis ordnet ting seg. Han kom bort til meg igjen, sov der. Brukte lørdagen på å snakke og slappe av, samme med søndagen. Men jeg er utslitt. Totalt kake. Så jeg tror det er bra jeg skal til legen i morgen. Forklare. Kanskje få noe som hjelper. Få henvisning til dps. Hvem vet..

I just want help...

For en gangs skyld har jeg noe fint å skrive!

Når jeg gikk hjem fra Kristian tidligere i dag tenkte jeg som så at skobutikken så nesten tom ut, så jeg gikk inn. Der var det et par vinterstøvler som skrek høyt etter meg, så jeg måtte ta dem med hjem <3 I loves them! Varme, komfortable og fiiiine!

Nå? Nå sitter jeg hos Kristian igjen og venter på at folk skal komme på vors. Ikke at det blir så mange. Yngve, kanskje Lars, og kanskje Karine :p Satser på at det blir bra jeg, mye koseligere med hyggelige mennesker jeg kjenner enn randoms jeg IKKE kjenner+angst et annet sted, mhm!

Så da håper jeg bare at kvelden ikke går til helvete sånn som ting har pleid å gjøre de siste gangene jeg har dratt ut!

Det blir mye blogging for tiden...ting går ikke så bra oppi hodet mitt, selv om jeg prøver å late som det motsatte. Jeg er så sliten...har mest lyst til å bare gå å legge meg. Enda mer lyst får jeg når jeg er sulten. Jeg vil ikke spise. Jeg føler meg så stor og ekkel. Æsj.

Men jeg skal spise nå straks. Og holde meg våken. Jeg har etter flere år som nattedyr endelig klart å karre meg til en "normal" døgnrytme. Jeg vil ikke, jeg KAN ikke, bryte den.

Jeg skjønner ikke hvor energien min har gått for tiden. Den er bortevekk. Alt jeg gjør er å våkne, spille Playstation, dra hjem, sitte på dataen, dra tilbake til Kristian, spille mer/se på film, så sove. Put this on repeat 5-6 times a week.

Det begynner å tære på humøret mitt. Og jeg tror ikke helt folk ser eller skjønner det. Selv om jeg skulle ønske de gjorde det. Jeg er redd. Redd for å ringe mennesker, sende meldinger, spørre folk direkte om de vil være med ut og finne på noe. For jeg er så redd for at de skal si nei. Andre mennesker har jobb, skole, støff. Det er bare jeg som ikke har støff. Jeg har ingenting.

Jeg burde gå ut og titte på vintersko og jakke. Men jeg orker ikke. Det føles som et nederlag å gå rundt i byen selv. Jeg føler at alle titter på meg, enten jeg har sminket meg eller ikke. Går jeg med headset på føler jeg at kanskje jeg puster for høyt eller snufser for mye, og at det er derfor folk ser på meg. Har jeg ikke på headset, føles det ut som at folk snakker om meg, snur seg etter meg, stirrer og glor. Det pleide ikke å være sånn, jeg pleide ikke å bry meg. Men følelsen er tykk som grøt rundt meg, og jeg tør ikke. "Jeg kan bare gå innom DinSko på vei hjem fra Kristian" tenker jeg. "Eller Zara, Gina Tricot, Vero Moda. Der har de billige, helt greie ting, jeg finner sikkert noe der." Men jeg klarer ikke gå inn. Sakker ikke på farten en gang, går bare forbi så fort jeg kan og skrur opp volumet på iPhonen til jeg ikke kan høre hverken meg selv eller andre. Jeg vil bare være usynlig, gjøre det jeg skal og komme meg hjem igjen.

For meg er dette trist. Jeg pleide å elske å shoppe, enten jeg hadde penger eller ikke. Prøve klær, sko, ting. Men ikke nålenger.

Jeg merker også at det er en annen grunn til at jeg ikke tør prøve klær lenger. Jeg er så usikker på hvilken størrelse jeg er når det gjelder skjørt, bukser, kjoler. Så jeg tør ikke prøve på engang. Tenk om jeg har gått opp i størrelse? Ja, jeg shoppet med mamma når hun var her, men jeg ble bare mer forvirret. Bukser jeg har i en størrelse fra før passet ikke i den samme størrelsen når jeg prøvde nye i butikken. En bukse passet perfekt i livet, men hang andre steder, selv om det var slim fit. Jeg skjønner det ikke lenger.

Jeg vil tilbake til den personen jeg var for tre år siden ca. Ute hele tiden, gikk på skole, jobbet. Shopaholic, coffee-addict, sminkegal og hårentusiast. Jeg vil tilbake til den tiden jeg var intressert i ting, brant for noe, hadde mål og mening. Nå er alt bare vagt og soggy. Totalt uklart, selv om jeg har en plan. Jeg har ingen timeframe på den, alt er så løst. "Når jeg blir friskere" sier jeg hele tiden. Mens jeg synker dypere og dypere ned i hengemyra. Jeg ser ingen tau, ingen overhengende grener jeg kan strekke meg etter. Ikkeno lys, bare grå tåke. Alt er så...likegyldig..

Jeg er likegyldig...

Oppsummering oktober

Det var noen som lurte på om jeg kunne oppsummere månedene mine slik mange andre bloggere gjør, so I'll give it a shot. Jeg har uheldigvis vanskeligheter med å huske når ting skjer, alle dagene er bare et sammensurium av repetisjoner stort sett, men jeg skal prøve å få oppsummert litt i det minste.

Oppturer:
*Jeg har endelig fått gamle fastlegen til å sende journalene mine til den nye
*Ting har begynt å ordne seg med NAV, saken min er overført opp til NAV Midtbyen og vedtaket er forlenget med en måned så jeg får tid til å utarbeide en ny plan med de her oppe
*Kristian er Kristian ^^
*Jeg har begynt å gjenoppta mer kontakt med en gammel venninne
*Jeg har fått en iPig!
*Mamma var på besøk

Det...var det jeg kom på av oppturer. Jeg har MYE vanskeligere for å huske oppturer enn nedturer, uheldigvis. Jeg burde egentlig skaffe meg en liten bok der jeg skriver opp alle oppturene mine *flire*

Nedturer:
*Suicidale tanker har kommet på banen igjen etter 8 år i dvale
*Selvskading har det ikke akkurat blitt noe mindre av
*Mer angst og angstsmerter
*Mye sjalusi og krangler derav
*Vonde minner og tanker som plager meg selv om de ikke burde
*Problemer med mat. Enten overspising eller underspising, aldri normalt. Og stygge tanker om kropp og utseende.

Jeg klarer ikke sette spesifike datoer på alt. Jeg kunne bare tittet nedover bloggen men...disse tingene skjer generelt sett på en daglig basis (med unntak av nr 2 og 4), og da er det ikke så mye vits i å liste opp.

Jeg tenkte jeg også skulle sette opp mål for den kommende måneden, mhm, god ide!

Mål for november:
*Snakke med NAV
*Få kjøpt inn vintersko og kåpe
*Ta klesvask og rydding oftere
*Jobbe hardere med problemene mine


Sånn. Let's hope that interested anyone..

Jeg har vondt i ringefingern og lillefingern på høyre hånd.. sånn, konstant. Føles ut som om jeg har forstrukket eller forstuet dem, og det har vært sånn i 3 dager nå. Er det ikke bedre snart så tar jeg det opp når jeg skal til legen gitt! Auue!

Jeg syns forresten pengene skal komme inn på konto nå. Jeg har tre regninger å betale, og veldig lyst på annen mat enn pasta eller nudler. Mhm.

Skal til L i dag og se på film, håper J ikke kommer...gjør hun det vet jeg ikke om jeg klarer å dra..eller å la Kristian dra...nei, det må jeg jo klare...herregud... FAEN! Teite hjerne!

En annen kjip ting er at jeg har glemt å vaske håndklær, og de to rene jeg har igjen ligger gjenglemt hos Kristian fordi jeg skulle dusje der i går (men det glemte jeg selvfølgelig). How to make myself clean then? Hmm. Får vel bare vente til han kommer hjem da. Og håpe han gidder å komme bort med det eller noe. Ja. That's it.

Nå...blir det anime og...eh..skulle til og si mat, men jeg har så lite lyst på makaroni og ketchup at jeg heller klarer å vente litt til..

Helgen gikk ikke så bra. Sånn bortsett fra at jeg fikk panikk på lørdagen, både før, under og etter byturen, så endte jeg opp halvkatatonisk og suicidal på søndagen.. Way to go me...

Jeg har i det minste fått meg legetime om en uke. Så tar vi det fra der..

Rait.. ting går ikke så bra når jeg må sitte inne alene for meg selv hele dagen. Jeg har vært våken siden 8, og det finnes ikke en jævla ting jeg føler for å gjøre. Og med en gang jeg blir rastløs, så blir jeg sulten. Aner ikke hvorfor, jeg spiste jo i sta. Jeg trenger ikke spise enda. Og likevel, så er dragningen mot å gå på butikken og kjøpe noe megastor.

Så jeg tenkte...hva skulle jeg kjøpt? Hva er det jeg liker, som jeg har lyst på, som er verdt å kjøpe? Jeg spiser så lite forskjellig..

*Pasta (spagetti, rett i koppen, makaroni, nudler)
*Kjøttdeig (til taco, spagetthi, lasagne)
*Kylling (vinger eller lår, aldri en hel en)
*Tomatsuppe
*Brus/saft/melk
*Baguetter (nå og da, gjerne til suppe)
*Pizza (en skjelden gang)

Dette er alt jeg spiser. Kanskje et par matvarer til, men det er så skjelden at jeg gidder ikke nevne det. Anywho..går jeg på butikken, blir det ett eller annet av dette jeg kjøper. Og, hva er vitsen med det? Ingen av de tingene frister. At all. Det er da jeg vet at jeg er bare fysen fordi det får tiden til å gå. Kjedeseg-spising. Det vil jeg ikke ha noe av. I tillegg blir jeg litt trist. Andre mennesker liker mat. Forskjellig mat. Mat med mange typer smaker. Alt jeg spiser, smaker enten kylling, bbq, tomat eller taco'ish. It's sad. So fucking sad.

Jeg skulle gjerne skrevet noe mer, men hjernen min har hengt seg opp på dette, og går bare rundt i sirkel. Jeg prøvde å skrive en liste over hva jeg vil PRØVE å smake på, eller hva jeg skulle ønske jeg turte å spise. Og jeg kom frem til at det var bare sushi jeg hadde lyst til å prøve. Alt annet lukter for rart, smaker for rart, har for rare konsistenser, eller er bare generelt skummelt.

Så da sitter jeg her, med hjernen på repeat. "Jeg kjeder meg...sulten...spise noe...gå på butikken...nei, no point...hva skulle du spist...waste of money...men jeg kjeder meg"

Det kommer til å rable for meg en dag..

Jeg har følelsen av at dagen i dag blir bare slækk. Dagen i går var derimot super ^^ God middag, awesome kjæreste, og god, søvnrik natt. Jeg har fått "normal" døgnrytme og, det er nesten skummelt. Så nå må jeg bare finne noe å fylle timene med som IKKE er depping, angst og tanker om mat.

Jeg har forsåvidt stappet en pizza i ovnen. Bare en liten en. For jeg har ikke spist siden middagen i går, og det burde jeg kanskje ha gjort. Og ett måltid om dagen er kanskje litt lite og teit, for da lagrer jeg jo bare fett i stedet fordi kroppen ikke vet når den får mat igjen. Så...pizza nå, wok med Kristian senere. Ja, jeg har kjøpt inn ting til wok liksom. Waow! Også skal vi ut og kjøpe badevekt om han orker. Bestille på nett fra C.O om han ikke orker. Woo, problem solved! Da får jeg vite hvor mye jeg veier, og kan justere matinntak og aktivitetsnivå deretter.

Jeg snakket med en venninne som trener på SATS om å begynne å trene med henne. Jeg er bare nervøs for HVA hun trener :s Det er så mye jeg ikke tør, eller ikke liker. Jeg har en følelse av at de tingene jeg kommer til å gjøre hvis jeg først får meg til å begynne er elipsemaskiner, trimsykler og yoga. Hmm. Styrke sier du? Hahaha! Jeg får meg ikke til å ta 10 situps daglig engang (motivasjonmangel anyone?), hvordan skal jeg gidde trene styrke liksom?

Jaja. På tide å sjekke pizzaen og distrahere meg med anime mens jeg spiser den. Jeg er ikke flink til å spise mens jeg er klar over hva jeg gjør lenger. Bleh.

4 mnd har kommet og gått. 4 mnd med Kristian ^^ Ut og spise middag i kveld, samme sted som vi hadde vår første "date". Glede seg!

Ting går ikke så bra med mat for tiden. Enten overspiser jeg, eller så spiser jeg ett lite måltid om dagen. Jeg har helt noia. Jeg har ikke veid meg siden midten av august, og blir fysisk kvalm av at jeg ikke vet hvor mye jeg veier. Jeg drømmer opp tall i hodet som skremmer meg. Jeg vil bare vite. Vite hvor mye jeg faktisk veier. Så kan jeg stabilisere meg på et matinntak av noe slag. Sånn som det er nå, så skulle jeg ønske jeg ikke hadde sminket meg. Så kunne jeg gått på badet og...nei..faen heller altså..ikke starte med det. IKKE.

*slå hodet i veggen*

Jeg ble aldri bedre til lørdagen. Så mens alle de andre dro ut, lå jeg under dyna. Svimmel, kvalm, tett i hode, nese og hals, og med smerter i hele kroppen.

Kristian ble full. Veldig full. Midt på natten ringte P ham konstant, og når jeg skulle ta den for å spørre hva det var så jeg en mistenkelig melding også. I got scared. Kvalm. Panisk. Hvorfor sende den meldingen? Hva hadde skjedd? J? Jeg takler ikke J. At all. Selv om hun har type. Selv om Kristian er sammen meg. Han hadde dratt ut for å snakke med henne. Uten noen andre. Panikk. Det ble en krangel selvfølgelig. Senteret for tillitt til kjæreste rundt ekser/tidligere romantiske interesser er ødelagt oppi hjernen min. Det fungerer ikke. "Han er sammen med og elsker deg" sier folk. Well, that didn't stop the previous one, or the ones before that. Matters not to me. Mannfolk er i stand til det meste. Panikk og mer panikk.

Panikken er stort sett over etter en koselig slække-søndag. Og en del prat. Men den er ikke borte. Den ligger å lurker under overflaten, klar til å sprette opp og overta. For..hvis de fikk "snakket ut og gjort det klart at alt er finito" på lørdag...hvorfor vil hun møtes og snakke mer? Hvorfor var det ikke allerede finito? Har han gjort noe jeg ikke vet om som han ikke vil inrømme?

Jeg prøver å bygge opp tillitt. For det er viktig i et forhold. Men det er faen meg ikke lett. JA, jeg skjønner det er venninna hans og at han vil kunne møte henne, snakke med henne...men hun har ikke alltid bare vært en venninne, og jeg har ingen tro på at hun bare er en venninne, enten sviket ligger fysisk eller følelsesmessig. Jeg tror det er et svik ute og går, og jeg klarer ikke riste det av meg, selv om jeg vil. Jeg skal prøve å stole på det han sier. Det alle andre sier. Men magefølelsen min forteller meg at noe er fishy. Og jeg klarer ikke ignorere det.

Unnskyld.

Jeg er ikke trist mer, men jeg er syk. Vonde bihuler, rennende nese, vondt i halsen. Jeg har sovet stort sett siden kl 4 i ettermiddag, og våknet nå, lys våken og sulten. Men alt jeg har hentet meg er en kopp te. Jeg har ingenting å lage som det ikke bråker å lage, eller som ikke gjør vondt å svelge. Så jeg heller i meg te og stapper i meg smertestillende, i håp om at det skal bli bedre så jeg kan få i meg litt mat.

*sukk*

Jeg er litt trist i dag føler jeg. Orker ikke gå nærmere inn på grunnen, det er bare en filleting jeg ikke burde bry meg om (og nei, ikke forholdsmessig, jeg og Kristian har det fint, jepp). Men jeg er fremdeles trist. Jeg håper det går over snart :(

Kjæresten min er syk, og jeg er glad for det. Vel, glad og glad, jeg syns synd på ham masse, og det er trist at han går glipp av en del penger ved å ikke jobbe i dag...men det er godt å ha ham hjemme også. Han har jobbet så mye i det siste at jeg ikke har sett ham ordentlig føler jeg, og når jeg har sett ham har han vært så sliten, og da blir det bare massive friksjoner og gnisninger mellom oss.

Så Kristian, jeg er glad du er syk. For da er du hjemme, drikker jordbærmelk og lager bacon til meg. Og gamer. Og koser. Og er glad i meg <3

Jeg har hatt et par opp og ned dager i det siste. Mye migrene, og blakk. Sucks. Har pengser igjen nå, ikke så mye though, så skal prøve å passe økonomien min litt, bare kjøpe nødvendige ting. Ikke så lett men :p

Akkurat nå skal jeg nok en gang prøve å snu døgnrytmen min. Så jeg okkuperer tiden med forskjellig gaming og cola. Mhm.

Spennende blogginlegg..not!

I put all my spikes out and coat them in venom. For ting gjør vondt. Han er alltid sliten. Ting blir aldri noe av. Han kommer med ufølsomme kommentarer uten å tenke seg om. Sure, jeg skjønner at han ikke mener noe med det, han er sliten. Men det blir et sår inni meg hver gang uansett. Og mange små sår, blir til slutt et stort ett som eksploderer i verk og smerte. Jeg blir sur, lei meg, frustrert. Og klarer til slutt ikke la vær å vise det. Så blir han sur, lei seg, frustrert. Og sånn fortsetter det. This is not good. Men hva skal jeg gjøre? La være å føle? Jeg kan ikke stoppe følelsene mine. I have no idea how. Og jeg nekter å være den eneste som jobber for å få ting til å funke, han får faen meg gjøre en innsats han og. Skal jeg prøve å kontrollere reaksjoner og følelser som kommer fortere enn jeg får summet meg, så skal han få lov å holde styr på hva han sier og hvordan han sier det. Faen heller.

Some things you can never forget

Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt (ikke frivillig) på hvordan det er med visse ting for meg. Hendelser, følelser, osv. Jeg har alltid blitt omtalt som en glemsk person, men noen ting klarer jeg aldri å glemme.

Det som er trist er at det gjerne dreier seg om vonde minner (vanlig dette, jeg vet), minner jeg heller skulle vært foruten. Og det at de fremdeles påvirker hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg forholder meg til meg selv og andre mennesker. La meg gi et par eksempler.

Når jeg var liten var jeg tynn. Jeg spiste ikke stort annet enn tomatsuppe og knekkebrød i flere år, så det er forståelig at jeg var lav og litt beinete. Det ble ofte kritisert av de andre barna. Men samtidig ble jeg også kalt feit. Dette har gitt meg et rart syn på kroppen min. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg ikke tynn. Samtidig som at jeg noen ganger føler meg for tynn. Motsettende tanker fra helvete, som jeg ikke går en eneste dag uten å ha surrende rundt oppe i hodet mitt. Det startet en dag for 15'ish år siden, og har aldri forsvunnet. Samme med "herregud Trude, du får deg aldri type så stygg som du er" satt sammen med "du er så fakkings pen at du kan få hvem enn du vil ha". Det gir en rar følelse, rare tanker.

Andre spesifike ting som påvirker meg mye for tiden er visse ting som skjedde mellom meg og Remi. Jeg kommer aldri, aldri til å like eksen hans. Jeg kommer aldri til å glemme, aldri til å tilgi, hverken ham eller henne, for det de gjorde. Utroskap. Løgnene etterpå. Dramaet. Ønsket om å gjøre meg vondt. Tingene som gjorde vondt selv om det ikke var ment for å skade meg. Som at han måtte "bli vant til puppene mine fordi de var mindre enn hennes". Det har virkelig satt seg. Jeg hater puppene mine, selv om de er større nå enn de var da. Jeg har blitt livredd for løgner (mer enn det jeg var orginalt), blitt paranoid rett og slett. Og det går ikke vekk det heller. Jeg må alltid sjekke ting, dobbelsjekke, trippelsjekke, for å se at det ikke har skjedd noe. Dette var på sitt værste når jeg og Remi var sammen, jeg sjekket mobil, mailer og FB. Først uten lov, så med lov. Paranoid ja. But then...jeg fant ting. Ting jeg trodde var der, hendte det at var der. Så noen ganger var det (for meg) justifiable. Det er ikke sånn nå. Jeg har ikke sjekket noenting jeg fremdeles teknisk sett kunne sjekket grunnet kjente passord osv siden det ble slutt. Jeg har vært flink pike. Jeg har også sluttet å spørre folk om dem. Jeg er litt flink. Men tankene er der, det er de.

Jeg kunne kommet med fler eksempler, men jeg er ikke ute etter å snakke dritt om noen. Det er nok til at de få som leser dette vil skjønne tegninga. Anyhow. Det som er værst med det hele er hvordan det påvirker det nye forholdet mitt. Jeg falt så pladask for Kristian som det går ann å gjøre, og har svømt meg ned på dypt vann i kjærlighetshavet (cheese cheese). Stort sett er det godt. Veldig godt. Men ting henger igjen. Mennesker lærer av erfaring. I min erfaring er ekser farlige. Jeg er glad jeg bare har møtt en av dem, og den eksen kjenner jeg fra før og vet at det ikke er noe bråk med at all. Det er godt. Men så har man personen han holdt på med før jeg kom inn i bildet. Jeg klarer ikke J at all. Hun er søt, snill, fantastisk...og fakkings skummel. Sure, hun har fått seg type...but that just doesn't do it for my paranoia. I min erfaring, så skal kjæresten min pule på henne, lyve om det, snakke om sexlivet vårt til henne, og lengte etter det de hadde sammen (nok en gang, dette er ikke baksnakking, det er forklarende fakta, jeg håper for guds skyld folk skjønner det -.-). Kristian gjør ikke sånt. Men tankene, redselen og paranoiaen er der fremdeles. Og den kan ødelegge. Mye. Spesielt når jeg er syk av andre grunner i tillegg.

Jeg har nesten skrevet meg helt vekk fra hva det var jeg mente å få frem. Jeg er ikke flink til å få ting til å bli sammenhengende i lengden. For mye som trenger seg på, akkurat som i hodet mitt. For mye vil ut på en gang, og alt føles like viktig. Men altså...det er så mye som alle sier at "herregud, har du ikke gitt slipp på det enda" eller "jammen det stemmer jo ikke" eller "det er så lenge siden, at du fremdeles bryr deg om sånt". Men for meg...for meg er det fremdeles virkeligheter. For meg er det fremdeles her og nå. Og jeg aner da ikke for fem flate øre hvordan jeg skal bli kvitt det, glemme, eller bare bearbeide det. Det er så og si definisjonen for psykdom: du er fremdeles påvirket av ting i hverdagen din.

Det hindrer meg. Det ødelegger. Det dreper sakte.

Some things still hurt

Det gjør fremdeles vondt at jeg ikke har Ozzy der når jeg våkner om morgenen. Maiyah og for den saks skyld. Og jeg mener ikke litt vondt, jeg mener veldig vondt. Vondere er det å vite at jeg sannsynligvis aldri får se dem noe mer annet enn på bilder.

My heart is sorta breaking

En god uke

Jeg er halvveis i sjokk. Bortsett fra en liten hendelse i går har uken som gikk vært en total opptur. Det er skummelt, og jeg venter bare på at smellen skal komme somehow ><

Jeg har hatt besøk av mamma i helgen (hun bodde jo ikke her hos meg, men kom på besøk og bodde på hotell).
Fredag ble det shopping av nødvendige ting, og ikke fullt så nødvendige ting *flire* Kino dro vi også på, så Inception. Genial mindfuck film, til tross for at jeg misliker Leonardo DiCaprio. Ble en tur på 3b for meg senere, men ikke spesielt mye drikking. Rar konsert, Kristian kjørte lys, og det kom en haug av bekjente også.
Lørdagen var litt mindre fartsfylt på dagen. Jeg fikk en iPig (:D:D:D), vi tuslet litt rundt, spiste god middag, og dro til Yngve på vors. Was awzum! Dro ut på 3b på kvelden, ble litt mye alkohol på meg tror jeg :p Nach ble det også, koselige greier.

Now...søndagen, hvertfall begynnelsen av den, var katastrofe. Jeg hadde satt på alarm på mobilen min før vi dro på byen på lørdagskvelden, for å være sikker på at jeg ikke glemte det. Batteriet på mobilen var halvfullt. Mamma drar i tretiden, men skal ut av hotellet kl 12, så jeg skal møte henne og spise og si hadet og sånn. Når jeg våkner av meg selv, er klokka halv tre. Mobilen min er totalt død. Lenge leve batteriet på iPhones...not! Jeg får sendt en mld til mamma fra nettet, hun ringer på mobilen til Kristian. Hun er sur og skuffet. Jeg blir selvfølgelig kjempelei meg, har skyldfølelse fra helvete. Jeg trodde ikke batteriet mitt skulle gå tomt i løpet av en kveld når det var på halvt! Jeg vet det ikke var med meningen, at det var et uhell at jeg da ikke våknet og fikk kontaktet henne...but I still feel like shit. Hun ringte igjen senere på kvelden. Fremdeles skuffet og lei seg. Men jeg håper hun forsto at det var virkelig ikke med meningen...jeg håper..

Resten av søndagen var koselig tho, masse Firefly og kjærestekos <3

Det er et par andre ting jeg må få av hjertet når jeg først blogger og klager >< Jeg har brukt alt for mye penger i helgen. Har igjen litt over 900 kr nå, skal holde i litt over en uke til. Men det burde gå, jeg får bare kjøpe inn en masse mat som holder seg, mhm!
En annen ting som plager meg er tanken på hvor mye mat jeg har spist denne helgen. Peppes til lunsj på fredag. Middag på diner'n. Lunsj på Burger King på lørdag, middag på Bare Blåbær. Alle gangene spiste jeg til jeg holdt på å kaste opp, for jeg vil ikke at mamma skal vite hvor lite jeg egentlig spiser for tiden. I tillegg spiste jeg en halv pizza (!) natt til søndag etter nachet... Prøvde å kompensere med bare en rett i koppen-pasta til mat på søndagskvelden, 285 kcal. Og jeg har ikke spist hittil i dag heller. Føler at jeg kan ikke spise enda..ikke enda.. Gruer meg litt til jeg skal på butikken. Lurer på hva jeg skal kjøpe. Ikke at jeg burde lure. Jeg vet jeg kjøper meg en tomatsuppe, en spagetti napoli, kanskje en ny ost, en melk, kanskje yoghurt... Jeg er redd for at jeg kanskje kjøper burgerbrød. Jeg har 8 hamburgere i frysern. Men de sparer jeg til jeg spiser med Kristian tror jeg. Ja. Det gjør jeg. Også trenger jeg ikke tenke på mat til i kveld, skal spise taco hos Kristian, så..jeg trenger EGENTLIG ikke gå på butikken i dag, gjør jeg?

Men...totalt sett, har jeg hatt den beste uka jeg har hatt på månedsvis nå. Tingene som plager meg atm er stort sett bare maten og at jeg ikke fikk sagt ordentlig hadet til mamma i går. Jeg håper det holder seg sånn. Jeg orker ikke en smell enda. Det gjør jeg virkelig ikke. Let me heal first please, just a bit...

Ups and downs

Ting går veldig opp og ned for tiden, det har jeg kanskje nevnt tidligere.

I går og på mandag har ting vært opp. Jeg er offisielt hektet på Firefly, og gleder meg til å se mer sammen Kristian ^.^ I tillegg var NAV raske med utbetaling for some reason, så jeg fikk pengene mine i går i steden for på torsdag/fredag som jeg pleier o.O Ikke at jeg klager. Jeg fikk hentet ut kjolen min, og den sitter som STØPT på. Ja, kunne hatt litt større pupper som alltid, og litt større/lenger overkropp, men det er det bare jeg som legger merke til. Det er ikke sånn at jeg ikke kan bruke den, den er bare litt løs (og da mener jeg bare litt, ikke masse). Jeg elsker den! Herregud! Kristian holdte på å lage en liten dam på gulvet fordi han siklet sånn når jeg prøvde den på! Så jeg gleder meg veldig til G kommer hjem og booker studioet på skolen han går på. Pictures ftw! Må bare finne ut hva jeg skal gjøre med håret, så blir det nye, nydelige bilder på meg :D

Stakk en liten tur på 3b i kveld som var nå og. Tok to glass vin og spanderte på Kristian to pils. Møtte på to bekjente og skravlet med dem en times tid, så alt i alt var det veldig koselig ^^

I dag og i morgen skal jeg være flink og rydde mer på rommet. Brette sammen pappesker jeg ikke har noe i og legge på skapet, ta en klesvask til, bytte på senga, og generelt rydde/vaske/støvsuge litt. Jeg gleder meg til mamma kommer merker jeg, mer enn det jeg trodde. Det er ikke som om jeg akutt savner mamma og pappa hele tiden, men jeg savner dem jo. Og det er alltid luksus-kos å kunne dra med mamsen sin i forskjellige butikker, kjøpe ting, spise lunch, spise middag :) Eneste som kunne toppe dette hadde vært besøk fra Lars og Eline tror jeg, hehe :p Ja, og fra lillesøstern min, jeg håper hun kommer opp en tur snart og *nodnod*

Daaa... skal jeg dille rundt på YouTube. FB er looser og er nede. Jeg sovnet sånn halv 1'ish i natt, og fikk stort sett sove godt (bortsett fra et mareritt om at mamma var på sykehus, ble gal, og satt og kappet av seg bena med en skalpell og en hammer ><), så jeg er ikke akkurat trøtt. Men kjenner jeg meg selv legger jeg meg igjen når jeg blir litt trøtt og våkner opp i ettermiddag en gang. Det er virkelig bare ikke noe å gjøre midt på dagen som er verdt å holde seg våken for ><

Eh, ja. Så, ganske happy innlegg denne gangen. Whoopie! (faen ta deg Kristian, jeg har det ordet på hjernen, takk skal du ha :p)

De sier at øynene er sjelens speil.

Når jeg ser inn i andres øyne kan jeg ikke si jeg ser alt som i et speil, men de gir meg et hint om hva som foregår i tankene på den andre personen. Ikke alltid, men stort sett.

Hvorfor er det sånn...at når jeg føler at jeg er død på innsiden...stirrer glassaktig i veggen, nekter å møte blikket til folk... Hvorfor er det sånn at når de endelig ser meg i øynene, så ser de ikke hva som er på innsiden? Hvordan kan de snu seg og gå, når døden stirrer ut av øynene? Hører de ikke på stemmen min at jeg lyver når jeg sier "gå"? Ser de det ikke i øynene mine at de burde bli?

Guess that's just another myth..

Jeg skulle ønske jeg ikke var så syk for tiden. Strain on relationship. Strain on me mentally and physically. Jeg er sliten.

Now I know at least. Jeg er den eneste som savner på den måten jeg gjør, men jeg er i det minste ikke glemt. Closure, you're welcome to arrive now.

Ting var bedre i går enn jeg trodde de skulle bli. Jeg var så langt nede når jeg kom hjem og skrev det forrige innlegget. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, det er så fjernt akkurat nå.

Jeg fikk snakket med Kristian. Og med Remi. Og det hjalp. Jeg tror jeg virkelig trengte å slippe på trykket, og det hjalp og. Det er bare så rart å snakke med Remi så skjelden når jeg er vant til å være nær ham og snakke med ham hver dag. Jeg tror det er det som gjør det værst. Det og det at jeg føler savn av ham som person, og alltid kommer til å være veldig glad i ham, uten å vite om det er det samme for ham. Paranoiaen sier bare at "hah, han er glad for at han er kvitt deg". Og paranoiaen er sterk for tiden. Jeg håper vi får snakket mer, og at jeg får svar på de spørsmålene jeg har om han savner meg og osv. Ikke for at det skal være "omg, savn, so much, omg la oss prøve på nytt". Det er ikke det jeg vil. Og det er ikke det jeg vil høre fra ham heller. Vi sto nære hverandre. Lenge. Var viktige for hverandre. Jeg vil vite at jeg er savnet, at jeg er noe han er glad i. Det er alt. Makes sense? At least to me. At least at the moment.

Jeg er glad jeg har Kristian. Selv så forferdelig jeg er når jeg er syk, holder han ut med meg. Jeg klarte å bli hele natten i natt. Og det var ikke en kamp engang. Jeg sovnet i armene hans, og våknet der i halv tre tiden. Når jeg våknet, følte jeg meg varm. Tilfreds. Lykkelig. Sovnet ikke igjen, men lå å døste, slappet av. Strøk ham på ryggen, over håret. Tittet på ham, hørte på ham sove. Og det føltes så godt, så riktig. Det er her jeg skal høre til. Og etterhvert kommer min syke, teite hjerne til å skjønne det oftere enn en gang i skuddåret.


Sånn ellers hadde jeg det superkoselig hos Karine søte i dag :) Taco, film (Red Dragon, Hannibal Lector = drooool <3), og litt skravling. Det var så...avslappende, deilig. Og det hjalp på humøret til de tusen. Jeg er så glad jeg har vennene mine!


Nå sitter jeg å spiser Weetos :p Sove etterpå tenker jeg. Litt til hvertfall. Så håper jeg tiden fremover blir bedre. At jeg blir flinkere å være flink kjæreste. At jeg får pratet mer med Remi så ting ikke står uoppgjort, så ting ikke står uten svar og kommunikasjon. Despite at vi skjelden snakker, og at jeg bor i en annen by, så er han fremdeles den personen som kjenner meg best, og han er min beste venn. Always has been, always will be I think.

...jeg vet ikke hvor jeg skal starte lenger engang. Jeg er så sliten mentalt at jeg blir redd for meg selv. Jeg har en ting jeg trenger sårt å snakke om, og ingen jeg kan snakke med om det. Og ja, det dreier seg om Remi. Jeg trodde så lenge at han var the one and only. Og uansett hvor forelsket jeg er i Kristian, uansett hvor riktig det var å gjøre det slutt med Remi, så savner jeg ham. Hverdagen min er så annerledes, my rock is gone. Sure, I got new rocks now, but they're smaller and not so stable yet.

Jeg klarer ikke tilbringe hele natten hos Kristian lenger. Jeg får ikke sove. Begynner å tenke. Og uansett hvor mye det gjør meg vondt å tenke, hvor mye det kommer til å såre ham å inrømme dette nå, så klarer jeg ikke holde denne spesifike tingen for meg selv lenger: Når jeg er syk, så trenger jeg å føle meg trygg. Føle at jeg er hjemme, at jeg hører til, at jeg er ment å være der jeg er. Dette stedet, denne følelsen, var for meg Remi. I 4,5 år var det Remi. Og jeg har ikke kommet så langt at jeg føler denne tilhørigheten, denne følelsen av hjemme, hos noen andre enda. Ikke engang Kristian. Uansett om jeg elsker ham, vil være med ham. Når jeg blir så syk som jeg føler meg for tiden...så klarer jeg ikke føle at jeg hører til.

Harsh. I know. Jeg er en dårlig kjæreste. I know. Jeg var det for Remi, og jeg er det for Kristian. Egoistisk og jævlig. Uomtenksom. Men jeg er så sliten. Jeg har så lyst til å slutte å tenke, slutte...slutte å leve. Jeg er redd. Jeg føler meg ikke trygg noe sted lenger. Og jeg føler meg som verdens verste menneske for at instinktene og tankene mine når jeg har det sånn sier "Remi, redd meg" og ikke Kristian.

I don't deserve to live anymore. Hjelp meg...

Jeg er så lei av å krangle med meg selv. Om alt. JEG ER SÅ FAKKINGS LEI!

Hvorfor er det ingenting som hjelper lenger? Jeg er så sliten...

Jeg blir så forbanna noen ganger. Jeg tilbyr meg å gjøre ALT jeg kan for å redde kvelden, men nei. Det skal ikke tas i mot. Etterpå skal det klages. Og bannes. Selv om jeg har sagt at å banne til meg kan du slutte med. Klaging er greit det, gjør det mye selv, men ikke faen om jeg skal sitte å høre folk være aggressive som faen mot meg. Seriøst, skjerp deg. Nå klarer jeg faen meg ikke raide engan, bare sitte her og skjelve.

Sånn ellers

Bortsett fra de dagene som er vonde, så har jeg et par gode også. Og jeg setter veldig pris på det. Jeg setter også veldig pris på omtanken jeg får av alle vennene mine <3 Håper noen av dere der nede i Oslo har tid og råd til å komme på besøk snart, jeg savner dere og har selv ikke råd til å dra hjem før i oktober eller desember :(

Jeg lurer litt på hva som skjer med meg for tiden. Nå har jeg hatt to-tre veldig bra dager. Hvertfall i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Egentlig har jeg bare lyst til å sove, hele tiden, men jeg får ikke sove.

Jeg har ikke turt å ringe dps'en eller legen i Oslo enda. Jeg er redd det skal bli trøblete somehow. Selv om jeg må. Så vil jeg ikke. Og jeg går rundt med stygge tanker om at "hvis jeg bare føkker opp bigtime somehow, havner på legevakta eller Østmarka igjen, så tar de meg alvorlig, også ber de om journaler selv, så slipper jeg det ansvaret".

Det er vanskelig å bo for seg selv. Både økonomisk og ellers. Det er det. Jeg har sannsynligvis nok mat til å holde ut uka, og nok penger til å kjøpe inn mat neste uke. That's about it. For jeg var dum. Spanderte på meg selv og Kristian ting jeg ikke burde tatt meg råd til. Vi kunne drukket kaffe og te, ikke øl og cider. Selv om det bare var en hver, så blir det dyrt. Jeg hadde ikke trengt å kjøpe masse sjokolade og potetgull når vi hadde filmkveld. Spesielt ikke når jeg ikke har kjøpt vaskepulver og balsam enda. Jeg har ikke fått orden i prioriteringer av ting enda. Det er vanskelig å balansere det å ville ha det bra, ha det sosialt, ha det bra mentalt, med en trang økonomi.

Ting spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Jeg føler meg så utrolig feit og ekkel for tiden at det er helt kvalmt, men jeg klarer ikke gå sulten. Og de gangene jeg klarer det, så lar ikke Kristian meg gjøre det. For jeg er dum nok til å si at jeg ikke har spist. Det teiteste er vel at jeg vet at jeg burde spise. Være frisk, sunn, hvertfall fysisk. Men jeg vil ikke. Jeg skulle nesten ønske kroppen min kunne vise tankene jeg har inni meg. Hvor forvirret og skjør jeg føler meg. Som om jeg skal knuse når som helst, selv om jeg ser sterk ut.

Mamma besøker om to ukers tid, kommer opp en hel helg. Jeg må være flink frem til da. Ikke mer kutt eller ferske arr. For vi skal kjøpe vinterklær og sånt til meg. Og jeg kan ikke la henne se. Ja, hun vet mer enn før om at jeg ikke har det bra. Men jeg vil ikke hun skal vite alt, det er ikke riktig. Dette er mine problemer, hun blir bare lei seg og skuffet. Og jeg vil ikke at hun skal bli det. Jeg kan være åpen om ting med venner, men ikke med familien min. De skal skjermes, de skal ikke måtte se dette, oppleve dette. At jeg er så syk at jeg tenker på å slutte å spise totalt. At jeg vil kutte meg til det renner blod. At jeg ikke føler for å være meg selv, å eksistere. Nok en gang, nei, jeg kommer aldri til å ta livet av meg, det er det ultimate sviket..men jeg er redd for tankene om å støte alle jeg kjenner vekk og bare la meg selv råtne.

Circles. It's all going around in circles. Stop please...