Rait.. ting går ikke så bra når jeg må sitte inne alene for meg selv hele dagen. Jeg har vært våken siden 8, og det finnes ikke en jævla ting jeg føler for å gjøre. Og med en gang jeg blir rastløs, så blir jeg sulten. Aner ikke hvorfor, jeg spiste jo i sta. Jeg trenger ikke spise enda. Og likevel, så er dragningen mot å gå på butikken og kjøpe noe megastor.

Så jeg tenkte...hva skulle jeg kjøpt? Hva er det jeg liker, som jeg har lyst på, som er verdt å kjøpe? Jeg spiser så lite forskjellig..

*Pasta (spagetti, rett i koppen, makaroni, nudler)
*Kjøttdeig (til taco, spagetthi, lasagne)
*Kylling (vinger eller lår, aldri en hel en)
*Tomatsuppe
*Brus/saft/melk
*Baguetter (nå og da, gjerne til suppe)
*Pizza (en skjelden gang)

Dette er alt jeg spiser. Kanskje et par matvarer til, men det er så skjelden at jeg gidder ikke nevne det. Anywho..går jeg på butikken, blir det ett eller annet av dette jeg kjøper. Og, hva er vitsen med det? Ingen av de tingene frister. At all. Det er da jeg vet at jeg er bare fysen fordi det får tiden til å gå. Kjedeseg-spising. Det vil jeg ikke ha noe av. I tillegg blir jeg litt trist. Andre mennesker liker mat. Forskjellig mat. Mat med mange typer smaker. Alt jeg spiser, smaker enten kylling, bbq, tomat eller taco'ish. It's sad. So fucking sad.

Jeg skulle gjerne skrevet noe mer, men hjernen min har hengt seg opp på dette, og går bare rundt i sirkel. Jeg prøvde å skrive en liste over hva jeg vil PRØVE å smake på, eller hva jeg skulle ønske jeg turte å spise. Og jeg kom frem til at det var bare sushi jeg hadde lyst til å prøve. Alt annet lukter for rart, smaker for rart, har for rare konsistenser, eller er bare generelt skummelt.

Så da sitter jeg her, med hjernen på repeat. "Jeg kjeder meg...sulten...spise noe...gå på butikken...nei, no point...hva skulle du spist...waste of money...men jeg kjeder meg"

Det kommer til å rable for meg en dag..

Jeg har følelsen av at dagen i dag blir bare slækk. Dagen i går var derimot super ^^ God middag, awesome kjæreste, og god, søvnrik natt. Jeg har fått "normal" døgnrytme og, det er nesten skummelt. Så nå må jeg bare finne noe å fylle timene med som IKKE er depping, angst og tanker om mat.

Jeg har forsåvidt stappet en pizza i ovnen. Bare en liten en. For jeg har ikke spist siden middagen i går, og det burde jeg kanskje ha gjort. Og ett måltid om dagen er kanskje litt lite og teit, for da lagrer jeg jo bare fett i stedet fordi kroppen ikke vet når den får mat igjen. Så...pizza nå, wok med Kristian senere. Ja, jeg har kjøpt inn ting til wok liksom. Waow! Også skal vi ut og kjøpe badevekt om han orker. Bestille på nett fra C.O om han ikke orker. Woo, problem solved! Da får jeg vite hvor mye jeg veier, og kan justere matinntak og aktivitetsnivå deretter.

Jeg snakket med en venninne som trener på SATS om å begynne å trene med henne. Jeg er bare nervøs for HVA hun trener :s Det er så mye jeg ikke tør, eller ikke liker. Jeg har en følelse av at de tingene jeg kommer til å gjøre hvis jeg først får meg til å begynne er elipsemaskiner, trimsykler og yoga. Hmm. Styrke sier du? Hahaha! Jeg får meg ikke til å ta 10 situps daglig engang (motivasjonmangel anyone?), hvordan skal jeg gidde trene styrke liksom?

Jaja. På tide å sjekke pizzaen og distrahere meg med anime mens jeg spiser den. Jeg er ikke flink til å spise mens jeg er klar over hva jeg gjør lenger. Bleh.

4 mnd har kommet og gått. 4 mnd med Kristian ^^ Ut og spise middag i kveld, samme sted som vi hadde vår første "date". Glede seg!

Ting går ikke så bra med mat for tiden. Enten overspiser jeg, eller så spiser jeg ett lite måltid om dagen. Jeg har helt noia. Jeg har ikke veid meg siden midten av august, og blir fysisk kvalm av at jeg ikke vet hvor mye jeg veier. Jeg drømmer opp tall i hodet som skremmer meg. Jeg vil bare vite. Vite hvor mye jeg faktisk veier. Så kan jeg stabilisere meg på et matinntak av noe slag. Sånn som det er nå, så skulle jeg ønske jeg ikke hadde sminket meg. Så kunne jeg gått på badet og...nei..faen heller altså..ikke starte med det. IKKE.

*slå hodet i veggen*

Jeg ble aldri bedre til lørdagen. Så mens alle de andre dro ut, lå jeg under dyna. Svimmel, kvalm, tett i hode, nese og hals, og med smerter i hele kroppen.

Kristian ble full. Veldig full. Midt på natten ringte P ham konstant, og når jeg skulle ta den for å spørre hva det var så jeg en mistenkelig melding også. I got scared. Kvalm. Panisk. Hvorfor sende den meldingen? Hva hadde skjedd? J? Jeg takler ikke J. At all. Selv om hun har type. Selv om Kristian er sammen meg. Han hadde dratt ut for å snakke med henne. Uten noen andre. Panikk. Det ble en krangel selvfølgelig. Senteret for tillitt til kjæreste rundt ekser/tidligere romantiske interesser er ødelagt oppi hjernen min. Det fungerer ikke. "Han er sammen med og elsker deg" sier folk. Well, that didn't stop the previous one, or the ones before that. Matters not to me. Mannfolk er i stand til det meste. Panikk og mer panikk.

Panikken er stort sett over etter en koselig slække-søndag. Og en del prat. Men den er ikke borte. Den ligger å lurker under overflaten, klar til å sprette opp og overta. For..hvis de fikk "snakket ut og gjort det klart at alt er finito" på lørdag...hvorfor vil hun møtes og snakke mer? Hvorfor var det ikke allerede finito? Har han gjort noe jeg ikke vet om som han ikke vil inrømme?

Jeg prøver å bygge opp tillitt. For det er viktig i et forhold. Men det er faen meg ikke lett. JA, jeg skjønner det er venninna hans og at han vil kunne møte henne, snakke med henne...men hun har ikke alltid bare vært en venninne, og jeg har ingen tro på at hun bare er en venninne, enten sviket ligger fysisk eller følelsesmessig. Jeg tror det er et svik ute og går, og jeg klarer ikke riste det av meg, selv om jeg vil. Jeg skal prøve å stole på det han sier. Det alle andre sier. Men magefølelsen min forteller meg at noe er fishy. Og jeg klarer ikke ignorere det.

Unnskyld.

Jeg er ikke trist mer, men jeg er syk. Vonde bihuler, rennende nese, vondt i halsen. Jeg har sovet stort sett siden kl 4 i ettermiddag, og våknet nå, lys våken og sulten. Men alt jeg har hentet meg er en kopp te. Jeg har ingenting å lage som det ikke bråker å lage, eller som ikke gjør vondt å svelge. Så jeg heller i meg te og stapper i meg smertestillende, i håp om at det skal bli bedre så jeg kan få i meg litt mat.

*sukk*

Jeg er litt trist i dag føler jeg. Orker ikke gå nærmere inn på grunnen, det er bare en filleting jeg ikke burde bry meg om (og nei, ikke forholdsmessig, jeg og Kristian har det fint, jepp). Men jeg er fremdeles trist. Jeg håper det går over snart :(

Kjæresten min er syk, og jeg er glad for det. Vel, glad og glad, jeg syns synd på ham masse, og det er trist at han går glipp av en del penger ved å ikke jobbe i dag...men det er godt å ha ham hjemme også. Han har jobbet så mye i det siste at jeg ikke har sett ham ordentlig føler jeg, og når jeg har sett ham har han vært så sliten, og da blir det bare massive friksjoner og gnisninger mellom oss.

Så Kristian, jeg er glad du er syk. For da er du hjemme, drikker jordbærmelk og lager bacon til meg. Og gamer. Og koser. Og er glad i meg <3

Jeg har hatt et par opp og ned dager i det siste. Mye migrene, og blakk. Sucks. Har pengser igjen nå, ikke så mye though, så skal prøve å passe økonomien min litt, bare kjøpe nødvendige ting. Ikke så lett men :p

Akkurat nå skal jeg nok en gang prøve å snu døgnrytmen min. Så jeg okkuperer tiden med forskjellig gaming og cola. Mhm.

Spennende blogginlegg..not!

I put all my spikes out and coat them in venom. For ting gjør vondt. Han er alltid sliten. Ting blir aldri noe av. Han kommer med ufølsomme kommentarer uten å tenke seg om. Sure, jeg skjønner at han ikke mener noe med det, han er sliten. Men det blir et sår inni meg hver gang uansett. Og mange små sår, blir til slutt et stort ett som eksploderer i verk og smerte. Jeg blir sur, lei meg, frustrert. Og klarer til slutt ikke la vær å vise det. Så blir han sur, lei seg, frustrert. Og sånn fortsetter det. This is not good. Men hva skal jeg gjøre? La være å føle? Jeg kan ikke stoppe følelsene mine. I have no idea how. Og jeg nekter å være den eneste som jobber for å få ting til å funke, han får faen meg gjøre en innsats han og. Skal jeg prøve å kontrollere reaksjoner og følelser som kommer fortere enn jeg får summet meg, så skal han få lov å holde styr på hva han sier og hvordan han sier det. Faen heller.

Some things you can never forget

Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt (ikke frivillig) på hvordan det er med visse ting for meg. Hendelser, følelser, osv. Jeg har alltid blitt omtalt som en glemsk person, men noen ting klarer jeg aldri å glemme.

Det som er trist er at det gjerne dreier seg om vonde minner (vanlig dette, jeg vet), minner jeg heller skulle vært foruten. Og det at de fremdeles påvirker hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg forholder meg til meg selv og andre mennesker. La meg gi et par eksempler.

Når jeg var liten var jeg tynn. Jeg spiste ikke stort annet enn tomatsuppe og knekkebrød i flere år, så det er forståelig at jeg var lav og litt beinete. Det ble ofte kritisert av de andre barna. Men samtidig ble jeg også kalt feit. Dette har gitt meg et rart syn på kroppen min. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg ikke tynn. Samtidig som at jeg noen ganger føler meg for tynn. Motsettende tanker fra helvete, som jeg ikke går en eneste dag uten å ha surrende rundt oppe i hodet mitt. Det startet en dag for 15'ish år siden, og har aldri forsvunnet. Samme med "herregud Trude, du får deg aldri type så stygg som du er" satt sammen med "du er så fakkings pen at du kan få hvem enn du vil ha". Det gir en rar følelse, rare tanker.

Andre spesifike ting som påvirker meg mye for tiden er visse ting som skjedde mellom meg og Remi. Jeg kommer aldri, aldri til å like eksen hans. Jeg kommer aldri til å glemme, aldri til å tilgi, hverken ham eller henne, for det de gjorde. Utroskap. Løgnene etterpå. Dramaet. Ønsket om å gjøre meg vondt. Tingene som gjorde vondt selv om det ikke var ment for å skade meg. Som at han måtte "bli vant til puppene mine fordi de var mindre enn hennes". Det har virkelig satt seg. Jeg hater puppene mine, selv om de er større nå enn de var da. Jeg har blitt livredd for løgner (mer enn det jeg var orginalt), blitt paranoid rett og slett. Og det går ikke vekk det heller. Jeg må alltid sjekke ting, dobbelsjekke, trippelsjekke, for å se at det ikke har skjedd noe. Dette var på sitt værste når jeg og Remi var sammen, jeg sjekket mobil, mailer og FB. Først uten lov, så med lov. Paranoid ja. But then...jeg fant ting. Ting jeg trodde var der, hendte det at var der. Så noen ganger var det (for meg) justifiable. Det er ikke sånn nå. Jeg har ikke sjekket noenting jeg fremdeles teknisk sett kunne sjekket grunnet kjente passord osv siden det ble slutt. Jeg har vært flink pike. Jeg har også sluttet å spørre folk om dem. Jeg er litt flink. Men tankene er der, det er de.

Jeg kunne kommet med fler eksempler, men jeg er ikke ute etter å snakke dritt om noen. Det er nok til at de få som leser dette vil skjønne tegninga. Anyhow. Det som er værst med det hele er hvordan det påvirker det nye forholdet mitt. Jeg falt så pladask for Kristian som det går ann å gjøre, og har svømt meg ned på dypt vann i kjærlighetshavet (cheese cheese). Stort sett er det godt. Veldig godt. Men ting henger igjen. Mennesker lærer av erfaring. I min erfaring er ekser farlige. Jeg er glad jeg bare har møtt en av dem, og den eksen kjenner jeg fra før og vet at det ikke er noe bråk med at all. Det er godt. Men så har man personen han holdt på med før jeg kom inn i bildet. Jeg klarer ikke J at all. Hun er søt, snill, fantastisk...og fakkings skummel. Sure, hun har fått seg type...but that just doesn't do it for my paranoia. I min erfaring, så skal kjæresten min pule på henne, lyve om det, snakke om sexlivet vårt til henne, og lengte etter det de hadde sammen (nok en gang, dette er ikke baksnakking, det er forklarende fakta, jeg håper for guds skyld folk skjønner det -.-). Kristian gjør ikke sånt. Men tankene, redselen og paranoiaen er der fremdeles. Og den kan ødelegge. Mye. Spesielt når jeg er syk av andre grunner i tillegg.

Jeg har nesten skrevet meg helt vekk fra hva det var jeg mente å få frem. Jeg er ikke flink til å få ting til å bli sammenhengende i lengden. For mye som trenger seg på, akkurat som i hodet mitt. For mye vil ut på en gang, og alt føles like viktig. Men altså...det er så mye som alle sier at "herregud, har du ikke gitt slipp på det enda" eller "jammen det stemmer jo ikke" eller "det er så lenge siden, at du fremdeles bryr deg om sånt". Men for meg...for meg er det fremdeles virkeligheter. For meg er det fremdeles her og nå. Og jeg aner da ikke for fem flate øre hvordan jeg skal bli kvitt det, glemme, eller bare bearbeide det. Det er så og si definisjonen for psykdom: du er fremdeles påvirket av ting i hverdagen din.

Det hindrer meg. Det ødelegger. Det dreper sakte.

Some things still hurt

Det gjør fremdeles vondt at jeg ikke har Ozzy der når jeg våkner om morgenen. Maiyah og for den saks skyld. Og jeg mener ikke litt vondt, jeg mener veldig vondt. Vondere er det å vite at jeg sannsynligvis aldri får se dem noe mer annet enn på bilder.

My heart is sorta breaking

En god uke

Jeg er halvveis i sjokk. Bortsett fra en liten hendelse i går har uken som gikk vært en total opptur. Det er skummelt, og jeg venter bare på at smellen skal komme somehow ><

Jeg har hatt besøk av mamma i helgen (hun bodde jo ikke her hos meg, men kom på besøk og bodde på hotell).
Fredag ble det shopping av nødvendige ting, og ikke fullt så nødvendige ting *flire* Kino dro vi også på, så Inception. Genial mindfuck film, til tross for at jeg misliker Leonardo DiCaprio. Ble en tur på 3b for meg senere, men ikke spesielt mye drikking. Rar konsert, Kristian kjørte lys, og det kom en haug av bekjente også.
Lørdagen var litt mindre fartsfylt på dagen. Jeg fikk en iPig (:D:D:D), vi tuslet litt rundt, spiste god middag, og dro til Yngve på vors. Was awzum! Dro ut på 3b på kvelden, ble litt mye alkohol på meg tror jeg :p Nach ble det også, koselige greier.

Now...søndagen, hvertfall begynnelsen av den, var katastrofe. Jeg hadde satt på alarm på mobilen min før vi dro på byen på lørdagskvelden, for å være sikker på at jeg ikke glemte det. Batteriet på mobilen var halvfullt. Mamma drar i tretiden, men skal ut av hotellet kl 12, så jeg skal møte henne og spise og si hadet og sånn. Når jeg våkner av meg selv, er klokka halv tre. Mobilen min er totalt død. Lenge leve batteriet på iPhones...not! Jeg får sendt en mld til mamma fra nettet, hun ringer på mobilen til Kristian. Hun er sur og skuffet. Jeg blir selvfølgelig kjempelei meg, har skyldfølelse fra helvete. Jeg trodde ikke batteriet mitt skulle gå tomt i løpet av en kveld når det var på halvt! Jeg vet det ikke var med meningen, at det var et uhell at jeg da ikke våknet og fikk kontaktet henne...but I still feel like shit. Hun ringte igjen senere på kvelden. Fremdeles skuffet og lei seg. Men jeg håper hun forsto at det var virkelig ikke med meningen...jeg håper..

Resten av søndagen var koselig tho, masse Firefly og kjærestekos <3

Det er et par andre ting jeg må få av hjertet når jeg først blogger og klager >< Jeg har brukt alt for mye penger i helgen. Har igjen litt over 900 kr nå, skal holde i litt over en uke til. Men det burde gå, jeg får bare kjøpe inn en masse mat som holder seg, mhm!
En annen ting som plager meg er tanken på hvor mye mat jeg har spist denne helgen. Peppes til lunsj på fredag. Middag på diner'n. Lunsj på Burger King på lørdag, middag på Bare Blåbær. Alle gangene spiste jeg til jeg holdt på å kaste opp, for jeg vil ikke at mamma skal vite hvor lite jeg egentlig spiser for tiden. I tillegg spiste jeg en halv pizza (!) natt til søndag etter nachet... Prøvde å kompensere med bare en rett i koppen-pasta til mat på søndagskvelden, 285 kcal. Og jeg har ikke spist hittil i dag heller. Føler at jeg kan ikke spise enda..ikke enda.. Gruer meg litt til jeg skal på butikken. Lurer på hva jeg skal kjøpe. Ikke at jeg burde lure. Jeg vet jeg kjøper meg en tomatsuppe, en spagetti napoli, kanskje en ny ost, en melk, kanskje yoghurt... Jeg er redd for at jeg kanskje kjøper burgerbrød. Jeg har 8 hamburgere i frysern. Men de sparer jeg til jeg spiser med Kristian tror jeg. Ja. Det gjør jeg. Også trenger jeg ikke tenke på mat til i kveld, skal spise taco hos Kristian, så..jeg trenger EGENTLIG ikke gå på butikken i dag, gjør jeg?

Men...totalt sett, har jeg hatt den beste uka jeg har hatt på månedsvis nå. Tingene som plager meg atm er stort sett bare maten og at jeg ikke fikk sagt ordentlig hadet til mamma i går. Jeg håper det holder seg sånn. Jeg orker ikke en smell enda. Det gjør jeg virkelig ikke. Let me heal first please, just a bit...

Ups and downs

Ting går veldig opp og ned for tiden, det har jeg kanskje nevnt tidligere.

I går og på mandag har ting vært opp. Jeg er offisielt hektet på Firefly, og gleder meg til å se mer sammen Kristian ^.^ I tillegg var NAV raske med utbetaling for some reason, så jeg fikk pengene mine i går i steden for på torsdag/fredag som jeg pleier o.O Ikke at jeg klager. Jeg fikk hentet ut kjolen min, og den sitter som STØPT på. Ja, kunne hatt litt større pupper som alltid, og litt større/lenger overkropp, men det er det bare jeg som legger merke til. Det er ikke sånn at jeg ikke kan bruke den, den er bare litt løs (og da mener jeg bare litt, ikke masse). Jeg elsker den! Herregud! Kristian holdte på å lage en liten dam på gulvet fordi han siklet sånn når jeg prøvde den på! Så jeg gleder meg veldig til G kommer hjem og booker studioet på skolen han går på. Pictures ftw! Må bare finne ut hva jeg skal gjøre med håret, så blir det nye, nydelige bilder på meg :D

Stakk en liten tur på 3b i kveld som var nå og. Tok to glass vin og spanderte på Kristian to pils. Møtte på to bekjente og skravlet med dem en times tid, så alt i alt var det veldig koselig ^^

I dag og i morgen skal jeg være flink og rydde mer på rommet. Brette sammen pappesker jeg ikke har noe i og legge på skapet, ta en klesvask til, bytte på senga, og generelt rydde/vaske/støvsuge litt. Jeg gleder meg til mamma kommer merker jeg, mer enn det jeg trodde. Det er ikke som om jeg akutt savner mamma og pappa hele tiden, men jeg savner dem jo. Og det er alltid luksus-kos å kunne dra med mamsen sin i forskjellige butikker, kjøpe ting, spise lunch, spise middag :) Eneste som kunne toppe dette hadde vært besøk fra Lars og Eline tror jeg, hehe :p Ja, og fra lillesøstern min, jeg håper hun kommer opp en tur snart og *nodnod*

Daaa... skal jeg dille rundt på YouTube. FB er looser og er nede. Jeg sovnet sånn halv 1'ish i natt, og fikk stort sett sove godt (bortsett fra et mareritt om at mamma var på sykehus, ble gal, og satt og kappet av seg bena med en skalpell og en hammer ><), så jeg er ikke akkurat trøtt. Men kjenner jeg meg selv legger jeg meg igjen når jeg blir litt trøtt og våkner opp i ettermiddag en gang. Det er virkelig bare ikke noe å gjøre midt på dagen som er verdt å holde seg våken for ><

Eh, ja. Så, ganske happy innlegg denne gangen. Whoopie! (faen ta deg Kristian, jeg har det ordet på hjernen, takk skal du ha :p)

De sier at øynene er sjelens speil.

Når jeg ser inn i andres øyne kan jeg ikke si jeg ser alt som i et speil, men de gir meg et hint om hva som foregår i tankene på den andre personen. Ikke alltid, men stort sett.

Hvorfor er det sånn...at når jeg føler at jeg er død på innsiden...stirrer glassaktig i veggen, nekter å møte blikket til folk... Hvorfor er det sånn at når de endelig ser meg i øynene, så ser de ikke hva som er på innsiden? Hvordan kan de snu seg og gå, når døden stirrer ut av øynene? Hører de ikke på stemmen min at jeg lyver når jeg sier "gå"? Ser de det ikke i øynene mine at de burde bli?

Guess that's just another myth..

Jeg skulle ønske jeg ikke var så syk for tiden. Strain on relationship. Strain on me mentally and physically. Jeg er sliten.