Jeg ble aldri bedre til lørdagen. Så mens alle de andre dro ut, lå jeg under dyna. Svimmel, kvalm, tett i hode, nese og hals, og med smerter i hele kroppen.

Kristian ble full. Veldig full. Midt på natten ringte P ham konstant, og når jeg skulle ta den for å spørre hva det var så jeg en mistenkelig melding også. I got scared. Kvalm. Panisk. Hvorfor sende den meldingen? Hva hadde skjedd? J? Jeg takler ikke J. At all. Selv om hun har type. Selv om Kristian er sammen meg. Han hadde dratt ut for å snakke med henne. Uten noen andre. Panikk. Det ble en krangel selvfølgelig. Senteret for tillitt til kjæreste rundt ekser/tidligere romantiske interesser er ødelagt oppi hjernen min. Det fungerer ikke. "Han er sammen med og elsker deg" sier folk. Well, that didn't stop the previous one, or the ones before that. Matters not to me. Mannfolk er i stand til det meste. Panikk og mer panikk.

Panikken er stort sett over etter en koselig slække-søndag. Og en del prat. Men den er ikke borte. Den ligger å lurker under overflaten, klar til å sprette opp og overta. For..hvis de fikk "snakket ut og gjort det klart at alt er finito" på lørdag...hvorfor vil hun møtes og snakke mer? Hvorfor var det ikke allerede finito? Har han gjort noe jeg ikke vet om som han ikke vil inrømme?

Jeg prøver å bygge opp tillitt. For det er viktig i et forhold. Men det er faen meg ikke lett. JA, jeg skjønner det er venninna hans og at han vil kunne møte henne, snakke med henne...men hun har ikke alltid bare vært en venninne, og jeg har ingen tro på at hun bare er en venninne, enten sviket ligger fysisk eller følelsesmessig. Jeg tror det er et svik ute og går, og jeg klarer ikke riste det av meg, selv om jeg vil. Jeg skal prøve å stole på det han sier. Det alle andre sier. Men magefølelsen min forteller meg at noe er fishy. Og jeg klarer ikke ignorere det.

Unnskyld.