I put all my spikes out and coat them in venom. For ting gjør vondt. Han er alltid sliten. Ting blir aldri noe av. Han kommer med ufølsomme kommentarer uten å tenke seg om. Sure, jeg skjønner at han ikke mener noe med det, han er sliten. Men det blir et sår inni meg hver gang uansett. Og mange små sår, blir til slutt et stort ett som eksploderer i verk og smerte. Jeg blir sur, lei meg, frustrert. Og klarer til slutt ikke la vær å vise det. Så blir han sur, lei seg, frustrert. Og sånn fortsetter det. This is not good. Men hva skal jeg gjøre? La være å føle? Jeg kan ikke stoppe følelsene mine. I have no idea how. Og jeg nekter å være den eneste som jobber for å få ting til å funke, han får faen meg gjøre en innsats han og. Skal jeg prøve å kontrollere reaksjoner og følelser som kommer fortere enn jeg får summet meg, så skal han få lov å holde styr på hva han sier og hvordan han sier det. Faen heller.