Some things you can never forget

Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt (ikke frivillig) på hvordan det er med visse ting for meg. Hendelser, følelser, osv. Jeg har alltid blitt omtalt som en glemsk person, men noen ting klarer jeg aldri å glemme.

Det som er trist er at det gjerne dreier seg om vonde minner (vanlig dette, jeg vet), minner jeg heller skulle vært foruten. Og det at de fremdeles påvirker hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg forholder meg til meg selv og andre mennesker. La meg gi et par eksempler.

Når jeg var liten var jeg tynn. Jeg spiste ikke stort annet enn tomatsuppe og knekkebrød i flere år, så det er forståelig at jeg var lav og litt beinete. Det ble ofte kritisert av de andre barna. Men samtidig ble jeg også kalt feit. Dette har gitt meg et rart syn på kroppen min. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg ikke tynn. Samtidig som at jeg noen ganger føler meg for tynn. Motsettende tanker fra helvete, som jeg ikke går en eneste dag uten å ha surrende rundt oppe i hodet mitt. Det startet en dag for 15'ish år siden, og har aldri forsvunnet. Samme med "herregud Trude, du får deg aldri type så stygg som du er" satt sammen med "du er så fakkings pen at du kan få hvem enn du vil ha". Det gir en rar følelse, rare tanker.

Andre spesifike ting som påvirker meg mye for tiden er visse ting som skjedde mellom meg og Remi. Jeg kommer aldri, aldri til å like eksen hans. Jeg kommer aldri til å glemme, aldri til å tilgi, hverken ham eller henne, for det de gjorde. Utroskap. Løgnene etterpå. Dramaet. Ønsket om å gjøre meg vondt. Tingene som gjorde vondt selv om det ikke var ment for å skade meg. Som at han måtte "bli vant til puppene mine fordi de var mindre enn hennes". Det har virkelig satt seg. Jeg hater puppene mine, selv om de er større nå enn de var da. Jeg har blitt livredd for løgner (mer enn det jeg var orginalt), blitt paranoid rett og slett. Og det går ikke vekk det heller. Jeg må alltid sjekke ting, dobbelsjekke, trippelsjekke, for å se at det ikke har skjedd noe. Dette var på sitt værste når jeg og Remi var sammen, jeg sjekket mobil, mailer og FB. Først uten lov, så med lov. Paranoid ja. But then...jeg fant ting. Ting jeg trodde var der, hendte det at var der. Så noen ganger var det (for meg) justifiable. Det er ikke sånn nå. Jeg har ikke sjekket noenting jeg fremdeles teknisk sett kunne sjekket grunnet kjente passord osv siden det ble slutt. Jeg har vært flink pike. Jeg har også sluttet å spørre folk om dem. Jeg er litt flink. Men tankene er der, det er de.

Jeg kunne kommet med fler eksempler, men jeg er ikke ute etter å snakke dritt om noen. Det er nok til at de få som leser dette vil skjønne tegninga. Anyhow. Det som er værst med det hele er hvordan det påvirker det nye forholdet mitt. Jeg falt så pladask for Kristian som det går ann å gjøre, og har svømt meg ned på dypt vann i kjærlighetshavet (cheese cheese). Stort sett er det godt. Veldig godt. Men ting henger igjen. Mennesker lærer av erfaring. I min erfaring er ekser farlige. Jeg er glad jeg bare har møtt en av dem, og den eksen kjenner jeg fra før og vet at det ikke er noe bråk med at all. Det er godt. Men så har man personen han holdt på med før jeg kom inn i bildet. Jeg klarer ikke J at all. Hun er søt, snill, fantastisk...og fakkings skummel. Sure, hun har fått seg type...but that just doesn't do it for my paranoia. I min erfaring, så skal kjæresten min pule på henne, lyve om det, snakke om sexlivet vårt til henne, og lengte etter det de hadde sammen (nok en gang, dette er ikke baksnakking, det er forklarende fakta, jeg håper for guds skyld folk skjønner det -.-). Kristian gjør ikke sånt. Men tankene, redselen og paranoiaen er der fremdeles. Og den kan ødelegge. Mye. Spesielt når jeg er syk av andre grunner i tillegg.

Jeg har nesten skrevet meg helt vekk fra hva det var jeg mente å få frem. Jeg er ikke flink til å få ting til å bli sammenhengende i lengden. For mye som trenger seg på, akkurat som i hodet mitt. For mye vil ut på en gang, og alt føles like viktig. Men altså...det er så mye som alle sier at "herregud, har du ikke gitt slipp på det enda" eller "jammen det stemmer jo ikke" eller "det er så lenge siden, at du fremdeles bryr deg om sånt". Men for meg...for meg er det fremdeles virkeligheter. For meg er det fremdeles her og nå. Og jeg aner da ikke for fem flate øre hvordan jeg skal bli kvitt det, glemme, eller bare bearbeide det. Det er så og si definisjonen for psykdom: du er fremdeles påvirket av ting i hverdagen din.

Det hindrer meg. Det ødelegger. Det dreper sakte.