Ting var bedre i går enn jeg trodde de skulle bli. Jeg var så langt nede når jeg kom hjem og skrev det forrige innlegget. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, det er så fjernt akkurat nå.

Jeg fikk snakket med Kristian. Og med Remi. Og det hjalp. Jeg tror jeg virkelig trengte å slippe på trykket, og det hjalp og. Det er bare så rart å snakke med Remi så skjelden når jeg er vant til å være nær ham og snakke med ham hver dag. Jeg tror det er det som gjør det værst. Det og det at jeg føler savn av ham som person, og alltid kommer til å være veldig glad i ham, uten å vite om det er det samme for ham. Paranoiaen sier bare at "hah, han er glad for at han er kvitt deg". Og paranoiaen er sterk for tiden. Jeg håper vi får snakket mer, og at jeg får svar på de spørsmålene jeg har om han savner meg og osv. Ikke for at det skal være "omg, savn, so much, omg la oss prøve på nytt". Det er ikke det jeg vil. Og det er ikke det jeg vil høre fra ham heller. Vi sto nære hverandre. Lenge. Var viktige for hverandre. Jeg vil vite at jeg er savnet, at jeg er noe han er glad i. Det er alt. Makes sense? At least to me. At least at the moment.

Jeg er glad jeg har Kristian. Selv så forferdelig jeg er når jeg er syk, holder han ut med meg. Jeg klarte å bli hele natten i natt. Og det var ikke en kamp engang. Jeg sovnet i armene hans, og våknet der i halv tre tiden. Når jeg våknet, følte jeg meg varm. Tilfreds. Lykkelig. Sovnet ikke igjen, men lå å døste, slappet av. Strøk ham på ryggen, over håret. Tittet på ham, hørte på ham sove. Og det føltes så godt, så riktig. Det er her jeg skal høre til. Og etterhvert kommer min syke, teite hjerne til å skjønne det oftere enn en gang i skuddåret.


Sånn ellers hadde jeg det superkoselig hos Karine søte i dag :) Taco, film (Red Dragon, Hannibal Lector = drooool <3), og litt skravling. Det var så...avslappende, deilig. Og det hjalp på humøret til de tusen. Jeg er så glad jeg har vennene mine!


Nå sitter jeg å spiser Weetos :p Sove etterpå tenker jeg. Litt til hvertfall. Så håper jeg tiden fremover blir bedre. At jeg blir flinkere å være flink kjæreste. At jeg får pratet mer med Remi så ting ikke står uoppgjort, så ting ikke står uten svar og kommunikasjon. Despite at vi skjelden snakker, og at jeg bor i en annen by, så er han fremdeles den personen som kjenner meg best, og han er min beste venn. Always has been, always will be I think.