...jeg vet ikke hvor jeg skal starte lenger engang. Jeg er så sliten mentalt at jeg blir redd for meg selv. Jeg har en ting jeg trenger sårt å snakke om, og ingen jeg kan snakke med om det. Og ja, det dreier seg om Remi. Jeg trodde så lenge at han var the one and only. Og uansett hvor forelsket jeg er i Kristian, uansett hvor riktig det var å gjøre det slutt med Remi, så savner jeg ham. Hverdagen min er så annerledes, my rock is gone. Sure, I got new rocks now, but they're smaller and not so stable yet.

Jeg klarer ikke tilbringe hele natten hos Kristian lenger. Jeg får ikke sove. Begynner å tenke. Og uansett hvor mye det gjør meg vondt å tenke, hvor mye det kommer til å såre ham å inrømme dette nå, så klarer jeg ikke holde denne spesifike tingen for meg selv lenger: Når jeg er syk, så trenger jeg å føle meg trygg. Føle at jeg er hjemme, at jeg hører til, at jeg er ment å være der jeg er. Dette stedet, denne følelsen, var for meg Remi. I 4,5 år var det Remi. Og jeg har ikke kommet så langt at jeg føler denne tilhørigheten, denne følelsen av hjemme, hos noen andre enda. Ikke engang Kristian. Uansett om jeg elsker ham, vil være med ham. Når jeg blir så syk som jeg føler meg for tiden...så klarer jeg ikke føle at jeg hører til.

Harsh. I know. Jeg er en dårlig kjæreste. I know. Jeg var det for Remi, og jeg er det for Kristian. Egoistisk og jævlig. Uomtenksom. Men jeg er så sliten. Jeg har så lyst til å slutte å tenke, slutte...slutte å leve. Jeg er redd. Jeg føler meg ikke trygg noe sted lenger. Og jeg føler meg som verdens verste menneske for at instinktene og tankene mine når jeg har det sånn sier "Remi, redd meg" og ikke Kristian.

I don't deserve to live anymore. Hjelp meg...