Kristian påpekte at bloggen min har blitt mer og mer negativ etter i våres. Og det kan stemme, selv om jeg føler at jeg ikke har skrevet ned halvparten av det vonde, og VET at jeg ikke har skrevet en brøkdel av det gode engang.

Ting har gått nedover. Etter mormor døde og jeg ble innlagt har jeg ikke hatt medisiner. Ikke for depresjonen, ikke for angsten, og ikke for migrenen. Søvnmønstrene mine har blitt helt kokko, enten sover jeg ikke, eller så sover jeg dårlig, våkner opp hele tiden, eller sover lenge. Veldig lenge. Forholdet til meg og Remi gikk i dass ganske fort. Etter en ubehagelig krangel, et vondt "hadet", og en kveld brukt frustrert og lei meg hos Lars og Eline, dro jeg til Trondheim for helgen. Møtte masse mennesker, inkludert Kristian.

Jeg hadde en del "insights" der oppe. Jeg og Remi hadde lenge snakket om at dette var siste gang vi prøvde å patche sammen forholdet vårt. At vi orket ikke mer. Og når jeg kom hjem, så spurte jeg om det var noen vits lenger. Å prøve. Om vi ikke bare skulle spare oss dramaet og smerten og heller gjøre det slutt. Og det var det som skjedde. Vondt selvfølgelig, men det er alltid vondt med et brudd, spesielt etter så mange år og så sterke følelser.

Jeg dro opp til Trondheim igjen. Flere ganger. Ble bedre kjent med Kristian. Han kom til Oslo også. Og jeg falt pladask, alt for fort. Hjertet velger ikke alltid den beste tiden å si "omgforelsket" på. Vi skulle kanskje ikke blitt sammen så fort som det vi gjorde, men det føltes riktig. Og jeg angrer ikke. Jeg har blitt så fantastisk glad i ham, og han i meg. Elsker-ordet har kommet på banen. Og det føles rett. På det punket i livet mitt er jeg lykkelig.

Jeg har flyttet til Trondheim nå og. Har et superkoselig rom i en hybel der en kompis bor. Jeg har venner, et sosialliv. Jeg har begynt å spille mer WoW igjen og, jeg har savnet det. Ofc, ikke så det går utover andre ting, men mer enn i alt kaoset som sommeren har vært.

Men det er høst. Depresjonen kommer tilbake, samme gjør angsten. Jeg har hatt et par episoder som har vært ganske harde på psyken min. Eller, ikke fullt så "harde" ting, men psyken min har tatt det hardt. Spising og vekt er vanskelig igjen. Angsten sier pang litt for ofte. Paranoia er heller ikke koselig. Og følelsen av å være så mye styggere, kjedeligere og mindre verdt enn andre er mye på besøk. Det henger liksom en stygg sky over meg, full av depresjon og melankoli. Og jeg blir ikke helt kvitt den.

Ja..jeg skal søke hjelp. Melde flytting, snakke med NAV, få tak i DPS'en her oppe. Jeg bare...har ikke klart enda. Det er litt skummelt.


Så. Ja. Jeg lever, og har det både best og værst. Nothing new there. Jeg ble aldri "frisk" etter mormor døde, og har et par nye ting å tenke på, men det ordner seg vel. Håper jeg.