Legetimen i går var..både positiv og skuffende. Positiv fordi legen var kjempekoselig, og fordi jeg har frikort så timen kostet ingenting, noe jeg var redd for. Legen virket også intressert i å hjelpe. Så det er bra. Skuffende var det fordi hun fortalte meg at jeg ikke har stort andre alternativer enn Cerazette når det gjelder prevansjon. Nå har jeg blødd i over en uke, før det hadde jeg bare en ukes pause fra sist jeg blødde. Jeg blør faen meg over halve måneden, og det begynner å bli utrolig ødeleggende både psykisk og fysisk for meg. Konstant oppblåst, så jeg ser gravid ut, og jeg er ikke vant til å ha sex når jeg har blødning, så selv om det er ok for elsklingen, så er det ikke alltid ok for meg.

Ikke fikk jeg noen andre medisiner heller. Hun ville ikke gi meg noenting før hun har fått journalene fra tidligere leger og psykologer. Så ingen sovepiller (selv om både legevakta og Østmarka foreslo det siden jeg sover max 3-4 timer i døgnet for tiden), ingen angstmedisiner, ingen antidepressiva.

Jeg håper bare at jeg får psykolog relativt fort. Ikke det at jeg har store håp til offentlige instanser lenger men...jeg kan ikke bare gi opp heller, uansett hvor lyst jeg har.

Other than that? I'm alive. Jeg sliter litt med tanker om at jeg gjør ting feil hele tiden, spesielt ovenfor Kristian. Enten snakker jeg for lite, eller så snakker jeg for mye. Jeg føler meg innpåsliten, ekkel og utiltrekkende. Jeg tør ikke kose på ham når vi har lagt oss, for han sover så lett, så jeg er redd for å vekke ham. Ikke vet jeg eksakt når han sover og ikke heller, det er flere ganger jeg har vært bombesikker på at han sover, også plutselig spør han meg "får du ikke sove?". Og tosken er bekymret for MEG liksom. Det er han som burde passe på seg selv og at han sover nok, for det er han som har jobb å gå til, ikke jeg.

Jeg begynner tilogmed å bli irritert over at folk skal bekymre seg sånn, spesielt Kristian. For da blir det så mye rare blikk, tomme stillheter, og negativt prat. Jeg har ikke lyst til å si i fra om ting som er uvant eller rart for meg lenger i forholdet vårt, for jeg er redd for at det skal bli en alvorsprat, og jeg blir så fort sur og irritert for tiden at jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er nesten så jeg ikke tør skrive i bloggen min heller, hvertfall ikke om det som opptar tankene mine, for jeg vet han leser den. Jepp, det er fint du gjør det kjære, det er bare ekkelt når du påpeker det og skal snakke om det. ....kanskje jeg ikke skulle skrevet det. Tenk om han tar det ille opp eller noe. Herregud. Jeg får helt angst. Også blir han lei seg fordi jeg får angst, også får jeg angst av at han blir lei seg. Fakkings onde sirkel! Våg å ødelegge enda et forhold a! Teite fakkings psyke!

I tillegg er jeg redd han føler at jeg sammenligner ham med Remi, eller forholdet vårt med det jeg og Remi hadde. Det er bare... selv om det er to forskjellige ting, to forskjellige mennesker, så er jeg den samme personen. Det er ting jeg virkelig satte pris på og var avhengig av som Remi ga meg, og som jeg ikke får på samme måte nå. Det betyr ikke at Kristian er noe dårligere kjæreste, han er bare et annet menneske, og derfor annerledes. Som at jeg er vant til å sovne på armen til kjæresten min, og å kunne legge meg inntil om natten når jeg fryser eller ikke har det bra, uten at kjæresten våkner eller vrir seg unna. Små ting, små tryggheter. Herregud..angst igjen.. tenk om han tror jeg klager bare fordi jeg prøver å forklare, oppklare, fortelle. Hvor åpen skal man egentlig være? Jeg føler at jeg holder så mye for meg selv for å ikke såre ham, men de tingene jeg lar slippe virker som om de er grusomheter..

...det blir mye negativt for tiden. Jeg klarer skjelden fokusere på noe annet. Jeg vil bare ha et bra forhold med mannen jeg er glad i, er det så mye å spørre om? Jeg er bare sliten, psykisk og fysisk. Og det tar tid før jeg blir bedre. Lang tid. Og jeg klarer ikke være optimist her jeg sitter i en downward spiral ned i alvorlig depresjon og angst og søvnmangel. Jeg klarer ikke!! Og jeg er ærlig talt dritt lei folk som tror jeg kan! Jeg vil ikke ha "joda, bare tenk positivt, joda, det går så bra, joda, nå får du hjelp vet du". Face the føkking facts. Det tar en god stund bare det å få seg en psykolog, much less fungerende medisiner og en effekt på psyken. It's not fixed in a few weeks. Jeg ser ikke at jeg er så mye merkbart bedre før om minst et halvt år, hvis mine 10 år med erfaring er anything to go by! Og jeg er realistisk, ikke negativ og forhåndsdømmende. Folk lærer av erfaring. Og det har jeg gjort. Jeg nekter faen meg å gå rundt med falske håp om mirakler, for det har aldri skjedd.

Ramble ramble. Men det er så mye inni hjernen min nå. Så mange tanker som surrer rundt som jeg ikke blir kvitt. De kverner rundt i forskjellige formuleringer og formater om og om og om igjen.

Jeg er ærlig talt livredd nå. For at jeg kommer til å ødelegge enda et forhold. Fordi jeg prøver å være åpen og snakke om problemene jeg finner. For at jeg tar meg for nær av problemene han finner. For at jeg er for syk. For at jeg er menneskelig og sammenligner hva som skjer nå med tidligere erfaringer (og hvem faen gjør ikke det! Jeg var i et forhold i nesten 5 år, og jeg er vant til visse ting, liker visse ting). ....herregud nå kommer ting helt sikkert ut feil IGJEN. JEG MENER IKKE NOE ONDT MED DET, JEG PRØVER BARE Å JUSTERE MEG TIL EN NY MANN, ET NYTT LIV OG ET NYTT FORHOLD! Og det er vanskelig. Jeg sammenligner ikke fordi den ene var bedre eller dårligere enn den andre. Jeg sammenligner fordi det er det vi mennesker gjør. "Hmm, dette syltetøyet var søtere enn det andre" eller "Åh, nei, den massasjen der var grusom, jeg likte den andre personens massasje bedre". Det betyr ikke at det er vondt ment, det er en observasjon om at det er ANNERLEDES og at jeg ikke har justert meg til det enda. Og at jeg prøver.

Faen heller. Jeg skriver rundt i ring føler jeg. Og han kommer sikkert ikke til å forstå uansett, han sier det sikkert bare fordi han ikke vil såre meg (min frykt, ikke nødvendigvis fakta).

Og...hvorfor i huleste står jeg å forsvarer meg i min egen blogg gang på gang. Hvorfor?

Make the all the pain go away please *despairs*