Breakdown

And things were going so well. Men nei. Total meltdown psykisk i natt, og det er ikkeno bedre i dag. Kristian sier jeg må få hjelp. Bytte fastlege, kontakte dps'en. Men... Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg får kontakt med dps'en, eller hvem jeg hører til. Og jeg får helt angst av å gjøre det. Skulle egentlig ønske jeg hadde dratt på legevakta i morges..forklart hvordan jeg har det. Forlangt krisehjelp. Det er bare det at sist jeg skulle få "krisehjelp" tok det en mnd før jeg fikk en vurderingssamtale. Over en mnd til jeg fikk en psykologsamtale. En mnd til neste time. Og en mnd til neste time der igjen, som var etter jeg hadde flyttet opp hit, så den ble ikkeno av.

Ikke skjønner jeg helt hva de kan hjelpe med annet enn å gi meg medisiner som endrer hvordan jeg er. Og det gjør meg redd. Jeg mener... Jeg vet hvorfor jeg er syk, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Alt jeg kan se at kan hjelpe er tid, og eventuelle medisiner. Men de jeg har snakket med ang medisiner virker så...negative til det. Og jeg tror Kristian er nervøs for at jeg skal forandre meg totalt hvis jeg begynner på noen. Jeg vet ikke hva jeg vil selv lenger. Jeg er bare sliten, vil gi opp.

You don't have to kill yourself to end your life. Jeg tør ikke dø, men jeg er redd for at livet mitt kommer til å gå i vasken uansett. At jeg ikke kommer meg ut, ikke klarer begynne utdannelse igjen, at jeg støter fra meg alle jeg er glad i fordi jeg tror det er til deres eget beste.

Jeg er så sinnsykt sliten. Lei...