Ting går virkelig ikke bra for tiden. Det går faktisk veldig, veldig rævva. Aner ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, det er så mye kaos oppi hodet mitt.

Jeg har hatt praten jeg trengte å ha med Remi. Den var hard, men for det beste i lengden. Jeg kommer nok alltid til å elske ham. Og jeg har alltid visst med meg selv, at den dagen jeg eventuelt blir singel, og er frisk(ere), om jeg skulle hatt sjansen, så hadde jeg prøvd å få ting til å funke for oss igjen om han ønsket. Men han tror ikke det kommer til å skje, eller at han kommer til å ville om vi står der single begge to. Det var hardt å knuse det lille....jeg vil ikke si håpet akkurat. Eller drøm. Men jeg finner ikke andre ord for det. Jeg har alltid sett på ham som sjelevennen min, men jeg ble for syk og ødelagt, og har nå ødelagt det. Merkelig det at kjærlighetssorgen skal komme nå, et halvt år i etterkant. Men sånn er det altså. Dette har forsåvidt INGENTING å gjøre med forholdet mitt til Kristian. Jeg elsker ham. Enkelt og greit. Og jeg er ikke så trangsynt at jeg er villig til å kaste det vekk bare fordi jeg føler smerten av et brudd som allerede er lenge over. Men det gjør vondt, det gjør det. Mest skyldfølelse tror jeg. For at jeg ble for syk, for at det ødela så mye. Men gjort er gjort, jeg får bare gå videre.

Dette er da mest toppen av kransekaka. Psykologen min var syk på mandag, så ingen time, selv om den var sårt trengt. Jeg har totalt mistet viljen til å leve. Jeg ser ikke poenget lenger. Alt er bare kullsort. Alt gjør bare vondt, hele tiden. Jeg føler meg så verdiløs at det er skummelt, og jeg klarer ikke se lenger frem i tid enn et par uker (og det bare fordi jeg har bursdags og juleplaner). Jeg har helt mistet håpet på å noen gang bli noe. På noen gang å bli et menneske som fungerer i hverdagen.

Medisinene mine hjelper ikke. I det hele tatt. Jeg merker ingen bedring, om noe en forverring. Og vektøkningen takler jeg ikke. Jeg har gått opp 4,5 kg på tre uker...klærne mine passer ikke, jeg har tre bukser (max) å gå med fordi jeg ikke får dem opp over den store stygge feite rævva mi. Jeg takler det virkelig ikke. Jeg gikk tom for medisiner i går...og jeg gidder ikke hente ut nye. Ringer legen i morgen og sier det tror jeg. Og ber om hastetime. Jeg må bare klare å være våken om dagen først.

Jeg sitter mye i en nesten katatonisk tilstand for tiden. Snakker ikke, bare rister på hodet eller trekker på skuldrene. Jeg takler ikke nærhet, noe som går ut over ting med Kristian. Jeg prøver å sende ham hjem når jeg er hjemme, eller gå hjem fra ham, men det går ikke. Jeg holder maks et par timer før jeg må tilbake. Takler ikke være alene, jeg klarer ikke distrahere meg fra tankene mine lenger.

Selvskading har det heldigvis vært lite av. Men for feil grunn. Barberbladet mitt er for sløvt. Og jeg har ikke fått kjøpt et nytt eller en papirkutter. Og jeg er kresen må vite, må ha kontroll over hvor dypt det kutter, hvor vondt det gjør. Jeg liker ikke smerten, bare blodet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg... noen ganger tenker jeg at "hey, så suicidal som du er, så legger de deg sikkert inn, du trenger ikke si at du aldri kommer til å tørre å ta livet av deg selv om du ønsker det!" Men jeg vil ikke, ikke nå. Bursdagsfesten min er snart...og jul, hvor jeg skal hjem...og halvtårsdag med Kristian...og nyttår...og...

Jeg håper jeg ikke sprekker før da. Jeg vil oppleve disse tingene. Være glad, ha det bra. Jeg vil ikke avlyse dem. Herregud som jeg håper at jeg ikke bryter for hardt sammen...