Tanker

Jeg skrev dette for meg selv her om dagen.. så poste dette også. Beklager for to lange innlegg på rappen, jeg har ikke hatt nett og tid til å blogge for tiden, så mye som vil ut..

"Noen ganger lurer jeg på hvem jeg hadde vært om visse hendelser i livet mitt ikke hadde skjedd, eller hadde påvirket meg på en annen måte. Hadde jeg vært like sjenert? Hadde jeg vært like paranoid, redd for løgner? Hadde jeg hatt samme stil som jeg har nå, de samme vennene?

Sannsynligvis ikke. Du er hva livet gjør deg til, på godt og på ondt. Det er mye jeg liker ved meg selv sånn jeg er nå, og jeg tror ikke jeg hadde hatt de samme egenskapene jeg har nå hvis jeg ikke hadde vært gjennom de tingene jeg har opplevd. Men likevel, noen ting skulle jeg ønske jeg aldri hadde måtte opplevd.

Jeg sliter med å akseptere affeksjon. Det er noe jeg har lagt veldig merke til i det siste. At han sier han er glad i meg hele tiden, klemmer på meg, kysser meg, sitter og ser på meg… alt blir liksom litt for mye, litt for intenst. Jeg er vant til at romantikk og ømhet er sjeldne hendelser som man må ta godt vare på, for det er langt mellom dem. Etter over fire år med et forhold der kyss kunne telles på en hånd i løpet av dagen, så er jeg ikke vant til så mye som det jeg får nå. Folk syns kanskje jeg bare burde være glad og fornøyd med å få så mye oppmerksomhet av kjæresten min, men for meg blir det nesten kvelende. Å høre ”jeg er glad i deg, jeg elsker deg” førti ganger om dagen, og å måtte svare med noe annet enn et smil eller et nikk hver eneste gang, det er så uvant at jeg blir ukomfortabel av det. Jeg føler meg så slem fordi jeg ikke sier det like ofte, eller fordi jeg ikke vil sitte og kose hele tiden. Det er så mye som faller naturlig for ham, og sikkert for andre mennesker og, som jeg føler meg totalt ukomfortabel med fordi jeg ikke er vant til det. Og det føles så galt, så slemt, for han forstår ikke, blir bare oppgitt.

Han sier han skal ”forandre” seg. Men det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil bare at det ikke skal være så intenst så ofte, for jeg takler det ikke. Samtidig vil jeg at jeg selv skal forandre meg, jeg vil ikke at han skal måtte forandre seg på mine vegne, det er ikke riktig det heller. Jeg brukte så lang tid på å prøve å få Remi til å forandre seg. Eller, ikke til å forandre seg akkurat. Mer å være den personen jeg visste han kunne være, bare oftere og mer etter min smak. Jeg vil ikke gjøre samme feilen her.

Ikke gjøre samme feilen. Det har slått meg at jeg er så besatt av å ikke gjenta gamle feil at jeg begår nye. Kristian er ikke Remi. Jeg er veldig klar over det. Kristian er alt jeg skulle ønske jeg hadde når jeg var sammen med Remi. Populær, aktiv i utelivet, mye aktiv, jobber, liker ting jeg liker. Men det er ikke hva jeg er vant til, og det er ikke sånn jeg trodde det ville være. Det er annerledes, og jeg klarer på en eller annen måte ikke helt å justere meg til det sånn som jeg skulle ville. Jeg er så vant til hvordan ting var med Remi at jeg har blitt sånn. Jeg trodde det at jeg var annerledes enn Remi. Mer sosial, aktiv, populær, listen var lang. Men når jeg ”blir” den jeg trodde jeg var med matchende kjæreste, så er det ikke sånn jeg er likevel. Det føles ut som om det bare var et bilde jeg hadde av hva jeg VILLE være, hva jeg ønsket å være. Og nå som jeg må være det, eller kan være det, så får jeg det ikke helt til. Noe blir alltid feil. Jeg skjønner det ikke, og det plager meg. Er det sånn for alle andre og, eller er det bare meg det er noe galt med? Jeg vet virkelig ikke.

Andre ganger lurer jeg på hvordan andre mennesker tenker. Hvordan de føler. Spesifikt glede. Jeg har et bilde i hodet av hvordan glede skal føles, hvor intenst det skal være. Og jeg har et bilde av hva jeg ser som et normalt, gledesrikt liv. Jeg er så langt fra det som kan være, men noen ganger lurer jeg på om det er med dette bildet som det er med andre bilder jeg har. At de er for stiliserte, ikke korrekte, noe jeg tror eksisterer hos de fleste, men som få, om noen, har. Har mennesker det virkelig sånn, er følelser virkelig så intense som de beskrives av andre mennesker? Hele livet mitt har jeg vært ganske nøytral. Jeg føler sjelden en god, varm følelse inni meg når jeg er glad, og aldri på høy styrke. Stort sett er følelsesspektrumet mitt ganske blankt og numment. Tomt. Er det sånn for andre og, eller er det bare meg, bare psykdom? Jeg vet rett og slett ikke.

Jeg tenker mye på døden for tiden. Og på det å dø. For meg er det noe ukjent, skummelt. Jeg har ingen tro. Hva skjer med meg når jeg dør? Hva skjer med MEG, med bevisstheten min, med det som er viktigst i livet mitt? Blir det bare borte? Hva er poenget med å leve hvis alt bare skal slettes? Jeg er livredd for å dø, for at den jeg er bare skal ta slutt. Noen ganger er jeg så redd at jeg tør ikke lukke øynene i frykt for at jeg ikke skal åpne dem noen gang igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg burde ta selvmord, for da VET jeg i hvert fall hva som skjer. Da vet jeg at ”ja, nå dør jeg”, istedenfor at jeg bare blir borte mens jeg sover eller er bevisstløs.

For tiden er det mye tanker om selvmord. Jeg finner plutselig at jeg sitter og tenker på hvordan jeg kan drepe meg selv uten at det gjør vondt, uten at det kan feile. Hvordan jeg skal gjøre det uten at noen blir lei seg fordi jeg er borte. Jeg ser liksom stort sett ikke poenget med livet mitt for tiden. Jeg kommer ingen vei, står bare på stedet hvil uansett hva jeg prøver på. Jeg kommer ikke forbi de store veggene. ”Angst.” ”Depresjon.” ”Paranoia.” De er der, i veien, for hver eneste ting jeg prøver på.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje jeg ser for meg at livet skal være noe det ikke er. At det skal være fylt med spennende hendelser, koselige opplevelser, en haug av følelser. Eller bare generelt en følelse av ro, av verdt, av tilfredsstillelse. Kanskje det ikke er sånn det skal være, at det bare er noe jeg har drømt opp etter å ha sett en film for mye, lest en bok for mye.

Men jeg føler at jeg er feil. At jeg har feilet i livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal grave meg ut av det igjen om jeg har rett i hvordan jeg tror et liv skal være. Jeg sitter her nede i det sorte hullet mitt, uten tau eller stige. Hvordan jeg skal klatre opp, det vet jeg ikke.

Jeg har lyst å skrive mer, det får meg til å føle at jeg GJØR noe, selv om jeg bare sletter det igjen etterpå (eller kanskje jeg lagrer det og legger det i bloggen min senere, hvem vet). Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive uten å repetere meg selv.

Det får meg til å savne skolen merkelig nok. Skrive oppgaver, stiler, gjøre lekser. Den type ting. Men jeg vet det at det er bare et bilde av hvordan jeg pleide å være. Jeg klarer ikke skole lenger. Dedikere meg til studier av noe. Jeg klarer ikke fokusere, sitte med det lenge nok. Og det gjør meg trist. Veldig trist. Det var liksom det jeg var god til. Nå, nå er jeg bare en halfassed gamer som sliter med å se grunnen til å gå ut av senga om morgenen (les ettermiddagen). Det føles ikke riktig. Men jeg klarer ikke noe annet lenger, det er skummelt, slitsomt, gjør meg kvalm bare å tenke på å skulle jobbe eller gjøre noe der jeg ikke føler meg helt trygg eller flink eller… nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den følelsen jeg. Avmakt. Total avmakt."

Nummenhet.