Ups and downs

Så...jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at helgen var bra eller ikke. For ting er jo alltid bra helt til det går skikkelig på trynet. Og det gikk på trynet. To ganger. La meg starte med fredagen.

Selin kom tidlig på morgenen, og vi hadde døgnet, så vi sov vekk mesteparten av dagen. Sto opp, dusjet, fikset oss. Skulle til Sa&Su, party for at Su ble utskrevet. Jeg var fornøyd med antrekket, men usikker. Det var mer fashion, ikke alternativ stil. Selv om jeg visste jeg så bra ut, følte jeg meg så annerledes. Og jeg var redd for at til tross dresscode: finklær, så kom jeg til å være overpyntet. Og det stemte jo selvfølgelig. Men jeg trosset tanker om å dra hjem og skifte, og feiret i vei. Helt til jeg ikke klarte mer. En haug av mennesker jeg IKKE kjente, jeg følte at alle klarte å snakke, kose seg, og ha det så mye bedre enn meg. Og jeg må inrømme at jeg fikk panikk da tanken "Su har klart å bli frisk, men ikke jeg, uansett hvor hardt jeg kjemper", satte inn. Det endte med gråteanfall, og St måtte kjøre meg hjem. Flaut. For å si det mildt. Spesielt når folk ringte og ønsket at jeg skulle roe meg og så komme tilbake, mens jeg ville bare bli borte. Endte med at jeg sovnet.

Brukte dagen på lørdagen til å prøve å samle meg selv igjen nok til å takle kvelden i vente. Stresset i vei med å fikse meg, lage 2 pizzaer og underholde gjester som kom, alt på alt for kort tid. Når jeg endelig var ferdig med alt og skulle slappe av og nyte resten av kvelden var jeg stresset out of my mind, og det tok en stund før jeg klarte å slappe av. Men resten av vorset ble vellykket :) Fikk et skjørt fra L.E, 500 kr gavekort på tatovering hos L fra L&A. Så var det ut. Møtte enda mer mennesker, mer gratulasjoner. Men jeg skulle aldri ha gått opp på bakrommet. Jeg så noe jeg ikke var helt enig i, og ble lei meg. Følte at jeg hadde blitt løyet til. Så full og lei meg som jeg var klikket jeg i vinkler når K begynte å snakke med mennesker jeg ikke kjente om meg og mine problemer og at han var så "fuckings lei det hele greia" at jeg bestemte meg får å gå. Uten nøkler noe sted. I alt for lite klær. Dørvakten var oppmerksom og stoppet meg før jeg kom så langt. Heldigvis var det nesten stengetid, så ikke så mange som så på meg. S og St samlet sammen tingene mine og fulgte meg hjem til K. Y tok en spasertur med K, og det endte med at jeg for rett i dusjen med barberbladet mitt. To ganger. Som vanlig ikke dypt eller noe, men for mitt formål mer enn nok blod. La meg på gulvet med en dyne, sammen med søppelet, for det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. K var sur og full og forvirret, mens de andre prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Jeg tror ikke han forstår. At all. Hvor redd jeg er for løgner, hva jeg tar for en løgn som andre mennesker kanskje ikke gjør (selv om psykologen sa det var forståelig og hun hadde tatt det som løgn og), og at jeg var forbannet over at han hadde sittet og klaget og utlevert meg og mine problemer til (for meg) vilt fremmede folk som ikke hadde noe med det. Det er greit at JEG snakker om meg og mine ting, men han har INGEN rett til å gjøre det. At all. Psykologen min ble mildt sagt sur, og sa at sånn skal det hvertfall ikke være, da skal jeg heller droppe å fortelle ham om problemene mine hvis han skal sitte og si de videre så fort han blir furt. Og det er jeg enig i.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde roet meg ned hadde det ikke vært for Y. Han kom inn, ventet til jeg ikke klarte å holde fingra så langt inne i øra lenger, og roet meg ned. Snakket. Både om det som hadde skjedd og generelt hvordan jeg har det for tiden. Masse varme klemmer. Han tvang meg til øyekontakt, og av en eller annen grunn var det ikke like ille som det pleier. Må ha hatt noe å gjøre med omsorgen og forståelsen som rett og slett lyste i øynene hans. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at han var der for meg. Fikk til slutt kommet meg i seng. K var fremdeles full, og smålig innpåsliten, men fikk sove til slutt. Søndagen gikk treigt forbi, avbrutt av en tur på Løkka for kaffe på kvelden. Så prøvde vi å se film, men sovnet nesten fra den, så det ble leggetid i stedet. Mandag morgen dro S hjem *snufs*

Jeg vet K leser dette. Og at han kommer til å reagere somehow på hva jeg har skrevet. Men det er min blogg, mitt syn på alt som skjedde den kvelden, og det velger jeg å skrive om. For jeg trenger det. Og sånn er det med den saken.