BLOGGER TEMPLATES AND TWITTER BACKGROUNDS »

tirsdag 21. desember 2010

Jeg fikk et spørsmål av psykologen i dag som jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på. Jeg har tenkt og tenkt, men kommer liksom ingen vei, rett og slett fordi jeg ikke ser noen vei.

Det er det skumle spørsmålet: Hva tror du skal til for at du skal bli frisk?

Jeg måtte ærlig talt si som sant er, at jeg aner ikke. Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Jeg har en liten anelse om at det involverer mye viljestyrke, god hjelp, og tid. Men det er også alt. Sette seg delmål er vanskelig når man ikke ser lenger frem enn nesa si når det gjelder det å bli frisk.

Jeg har hatt forskjellig hjelp i mange år. Gode psykologer alle jeg kan huske. Men ingen har gjort meg noe merkbart bedre. "En behandler som følger deg gjennom lang tid" sa psykologen. At kanskje det ville utgjøre en forskjell. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke. Jeg mister henne når jeg får psykolog på Nidaros DPS. Jeg har hun jeg har nå fordi de ikke følte de kunne la meg gå å vente uten hjelp og diagnostisering (diagnostisering er vi så og si ferdig med, og jeg venter på svar ang hva hun bestemte seg for). Hva en eventuelt ny behandler sier ang behandling, medisiner, rutiner, taklingsmetoder, mestring...det aner jeg ikke. For de spør alltid MEG hva jeg tror vil hjelpe. Og jeg syns ikke noe av det jeg har lært hittil gjør noe annet enn å få meg gjennom øyeblikket der og da. Det kurerer ingenting. "Tving deg selv til å tenke positivt og annerledes" er det jeg alltid har fått beskjed om, og fremdeles får beskjed om. Men jeg får det ikke til. De negative tankene har vært med meg så lenge, og jeg klarer ikke overdøve dem. Noensinne. Uroen, angsten, bekymringene, paranoiaen, depresjonene. De har vært der så lenge jeg kan huske, og har alltid gradvis blitt værre når noe skjer som ikke er bra. Jeg klarer fint å grave meg selv lenger ned, men opp igjen? Nei. Uansett hvor mange gode ting som skjer, så klarer jeg ikke lære av dem, tro på dem, føle dem ordentlig.

Jeg har ikke gitt opp, jeg kjemper på. For jeg vil ikke ha det som jeg har det. Men jeg kan ikke si jeg har store forhåpninger eller tro på at det vil virke. Jeg har blitt værre og værre de siste 10-12 årene, og jeg føler når jeg ser på hvordan ting går at nedoverbakken bare fortsetter. Jeg vil virkelig ikke gi opp, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg kan mye teori, men sette det ut i praksis? Har jeg engang evnen til det? Det er sånn med så mye, jeg kan teorien bak det, men får det ikke mer enn halvveis til uansett hvor hardt og lenge jeg prøver. Og jeg føler det er sånn med dette og. Jeg aner virkelig ikke hva slags hjelp de kan gi meg som vil gjøre meg merkbart bedre i fremtiden, eller hva de kan gjøre i mellomtiden for at jeg ikke skal bli så deprimert at jeg gjør noe jeg ikke kan ha ugjort.

Er det noen der ute som har løsningen? Funker teorien for dere? Er det meg det er noe ødelagt, noe galt med, siden år med terapi og teori og mestringsstrategier og medisiner og annet mulig ikke virker?

Jeg skal la være å skrive mer nå. Jeg vil prøve å kose meg med Kristian før jeg reiser bort i jula.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Vel, om du vil vite hva jeg tror. Du har levd med denne virkeligheten din så lenge at du ikke klarer se bortenfor den. Du trenger knekke den opp. Se bort i fra alt du tror du vet.

Grunnen til at psykologene dine ikke hjelper er trolig at de hjelper deg støtte under den virkeligheten. Det virker sikkert som en god løsning når du er trist. Jeg kan forstå den. Men noe fundamentalt må endres. Noe du ikke er villig til eller har muligheten til å endre slik ting er nå.

Er hva jeg tenker i det minste.

Caralina sa...

Villig er jeg fint. Og psykologene har alltid prøvd å bryte opp tankemønstrene og virkeligheten min, men det har rett og slett ikke fungert i lengden.

Anonym sa...

Ikke helt det jeg sikter til. Kan spørre deg da: Tar du noengang feil?

For eksempel med at du synes K løy for deg da han sa han ikke skulle være ute sent eller drikke seg full.
Greit, det var ikke sant det han sa. Det er derimot bare et problem fordi du føler du blir tråkket på og at han ikke respekterer deg.
Om du var villig til å se det fra hans side kunne du se at det var en tanke hensynsløst, men ikke en løgn. Han ville bare få slappet av litt.

Man kan rettferdiggjøre ALT. Det er ingenting man ikke kan forsvare moralskt med litt fantasi. Spørsmålet er heller om du BURDE ha rett alltid. Du skaper nemlig mer problemer for deg selv enn som faktisk er der.

Det er det jeg sikter til med at du ikke har muligheten eller viljen til å endre ditt syn på virkeligheten. Man kan ikke fylle en kopp som allerede er full.

Caralina sa...

Jeg....tror ikke du har helt peilig. Hører heller på det psykologen har sagt, som ikke helt stemmer med hva du sier. Selv om koppen er full, kan man tømme den eller endre innholdet.

Anonym sa...

En god psykolog ville aldri sagt rett ut at du tar feil. En psykolog ville forsøkt å kunstruktivt gå gjennom det du sier og forsøke rette på gale tankemønstre gjennom spørsmål eller samtale som lar deg forklare og reflektere over det du sier. La deg oppnå selvinnsikt på egen hånd. Jeg er derimot ikke så tolmodig. Beklager. xD

Caralina sa...

Er det noe jeg eier, er det selvinnsikt.

Anonym sa...

Bloggen din virker ikke enig med deg. Du sier jo selv at ingenting psykologene sier hjelper eller sitter. Du får medisiner mot deppresjon. Fremdeles er det ingenting som forandrer seg. De samme probleme, stuck on repeat.
Hva ellers skulle du mangle? Det har ikke hørtes ut som om K er en dårlig kjæreste, eller at vennene dine er dårlige. Hvilke andre alternativer ser du?
Det er intrykket jeg får når jeg ser hvordan du forholder deg til andre. Du virker så sikker på at andre vil deg vondt, at du er feit, at K kommer til å være utro. Mennesker er virkelig ikke så ille. Og om du er klar over at de tankene er gale, hvorfor hjelper ikke noen av mestringsteknikkene psykologene gir deg?
Nettopp derfor jeg stiller spørsmål til om du har selvinnsikt, for det virker ikke som om du er klar over at disse tankene er ganske grovt feilfremstillt. Det er sant at det K sa ikke var sant og at de gamle buksene dine ikke passer, men å da trekke de slutninger at du er en feit gris og at han er en fakkings løgner virker veldig ureflektert. Helt uten forståelse for K blandt annet. Du må inrømme at det lett kan se ut som om du mangler selvinnsikt når du da automatisk legger all skyld på K uten noen forståelse for han. Eller at du tar det for god fisk, helt ureflektert her i bloggen din, at du er feit og ekkel. Si meg, hvor er mestringsteknikkene dine? Hvor er innsikten i at slike tanker er feil? For det virker virkelig ikke som om du er klar over det her i bloggen din. Om jeg tar feil, så har du hvertfall fremstillt deg selv ganske feil her.

Caralina sa...

Det å være klar over noe, og vite det, betyr ikke at du klarer å bruke makten det gir deg. Jeg vet at alle tankene mine, de er overdrevne, gale, på feil spor. Men det er tankene mine, og jeg skriver dem ned som de kommer, selv når jeg er emosjonell. Jeg har LÆRT mestringsteknikker, men jeg klarer ikke bruke dem. Og det har jeg skrevet om mange, mange ganger. Det at man har selvinnsikt betyr ikke at man har redskapene til å gjøre noe med det, og det er det jeg jobber med nå. Og for å være ærlig, så tror jeg så mye mer på profesjonelle psykologer og det de forteller meg, enn det du forteller meg med dine meninger. Du har ikke den innsikten og utdanningen de har, og bloggen min inneholder aldri halvparten av det psykologene får vite, så du har fint ingen rett til å late som om du vet bedre. Jeg VET jeg tenker feil. Og jeg har visst det lenge. Men jeg får ikke til å gjøre noe med det, jeg reagerer sånn instinktivt. Overkjøre det, det klarer jeg ikke.

Anonym sa...

Så hvorfor ikke ta det med i bloggen din, eller tankene dine? Det ville garantert føre til et mer konstruktivt bilde på verden. Alt du trenger gjøre; ta det med i betraktningene dine og forklare for deg selv hvorfor det ikke er slik du er redd for at det er. Gjør bloggen din til et minne om hvorfor livet er godt, ikke at det er dårlig.