Jeg skjønner ikke hvor energien min har gått for tiden. Den er bortevekk. Alt jeg gjør er å våkne, spille Playstation, dra hjem, sitte på dataen, dra tilbake til Kristian, spille mer/se på film, så sove. Put this on repeat 5-6 times a week.

Det begynner å tære på humøret mitt. Og jeg tror ikke helt folk ser eller skjønner det. Selv om jeg skulle ønske de gjorde det. Jeg er redd. Redd for å ringe mennesker, sende meldinger, spørre folk direkte om de vil være med ut og finne på noe. For jeg er så redd for at de skal si nei. Andre mennesker har jobb, skole, støff. Det er bare jeg som ikke har støff. Jeg har ingenting.

Jeg burde gå ut og titte på vintersko og jakke. Men jeg orker ikke. Det føles som et nederlag å gå rundt i byen selv. Jeg føler at alle titter på meg, enten jeg har sminket meg eller ikke. Går jeg med headset på føler jeg at kanskje jeg puster for høyt eller snufser for mye, og at det er derfor folk ser på meg. Har jeg ikke på headset, føles det ut som at folk snakker om meg, snur seg etter meg, stirrer og glor. Det pleide ikke å være sånn, jeg pleide ikke å bry meg. Men følelsen er tykk som grøt rundt meg, og jeg tør ikke. "Jeg kan bare gå innom DinSko på vei hjem fra Kristian" tenker jeg. "Eller Zara, Gina Tricot, Vero Moda. Der har de billige, helt greie ting, jeg finner sikkert noe der." Men jeg klarer ikke gå inn. Sakker ikke på farten en gang, går bare forbi så fort jeg kan og skrur opp volumet på iPhonen til jeg ikke kan høre hverken meg selv eller andre. Jeg vil bare være usynlig, gjøre det jeg skal og komme meg hjem igjen.

For meg er dette trist. Jeg pleide å elske å shoppe, enten jeg hadde penger eller ikke. Prøve klær, sko, ting. Men ikke nålenger.

Jeg merker også at det er en annen grunn til at jeg ikke tør prøve klær lenger. Jeg er så usikker på hvilken størrelse jeg er når det gjelder skjørt, bukser, kjoler. Så jeg tør ikke prøve på engang. Tenk om jeg har gått opp i størrelse? Ja, jeg shoppet med mamma når hun var her, men jeg ble bare mer forvirret. Bukser jeg har i en størrelse fra før passet ikke i den samme størrelsen når jeg prøvde nye i butikken. En bukse passet perfekt i livet, men hang andre steder, selv om det var slim fit. Jeg skjønner det ikke lenger.

Jeg vil tilbake til den personen jeg var for tre år siden ca. Ute hele tiden, gikk på skole, jobbet. Shopaholic, coffee-addict, sminkegal og hårentusiast. Jeg vil tilbake til den tiden jeg var intressert i ting, brant for noe, hadde mål og mening. Nå er alt bare vagt og soggy. Totalt uklart, selv om jeg har en plan. Jeg har ingen timeframe på den, alt er så løst. "Når jeg blir friskere" sier jeg hele tiden. Mens jeg synker dypere og dypere ned i hengemyra. Jeg ser ingen tau, ingen overhengende grener jeg kan strekke meg etter. Ikkeno lys, bare grå tåke. Alt er så...likegyldig..

Jeg er likegyldig...