Medisiner

Tenkte jeg skulle skrive ned litt ang mine meninger og erfaringer ang medisiner ettersom jeg vet at folk muligens lurer litt.

Personlig har jeg alltid tenkt at hva enn som gjør meg frisk eller bedre er flotters. Easy fixes eller ting som gjør ting lettere er en stor favoritt. Men er medisiner for angst og depresjon virkelig så bra?

Jeg har tenkt mye over det. En periode var jeg ganske i mot det. Et fjell av bivirkninger stående mot en mulig bedring virket ikke som noe jeg ville være intressert i. Men ettersom jeg ble sykere og konvensjonell terapi ikke virket, begynte jeg å tenke meg litt om. Om disse medisinene i det minste kunne lette litt på depresjonen, fjerne litt av angsten, så ville det være lettere for meg å fikse resten selv.

Når det gjelder angstdempende medisiner har jeg ikke så veldig stor erfaring. Jeg har bare gått på Atarax, som egentlig er allergimedisiner med en lett beroligende virkning og dempning mot "uro". Hva "uro" egentlig betyr innenfor medisinen aner jeg ikke, men jeg syns ikke det er et sterkt nok ord for å beskrive angst på noen måte. Angst er liksom et stort hakk OVER uro. Anyhow, Atarax virket for meg litt i begynnelsen. Men etter bare et par ganger var jeg nødt til å ta maks dose for å få noen som helst effekt, og når jeg etter et helvetes angstanfall hadde helt i meg et helt brett og var på vei for å helle i meg neste stoppet jeg opp og tenkte "ikke faen". Det hjalp ikke lenger, det var ingen vits i å ta det lenger. Jeg har siden ikke fått noenting for angsten min, selv om den er et stort problem for meg i dagliglivet.

Så var det antidepressiva da. Jeg har litt delte meninger om det. Det finnes så mange forskjellige typer. Det første jeg fikk var Cipralex. I perioden jeg gikk på de følte jeg at det var....hvordan formulere seg....jeg følte at det var "lettere" å være glad, bli glad, føle at jeg var glad. Men med større glede var også nedturene hardere. I tillegg slet jeg med mangel på apetitt (gikk ned til 46 kg en sommer), syk munntørrhet, svimmelhet og balanseproblemer. Det endte opp med at jeg sluttet på de etter jeg en dag nesten besvimte midt i veien fordi jeg måtte snu hodet til siden for å se meg om etter biler. Det gikk etterhvert over, men det har aldri gått helt vekk. Jeg tror noe er permanent ødelagt ang balansenerven. Om det er medisinene eller ikke er jeg ikke sikker på, men det var i perioden jeg gikk på dem at balansen ble hærpings, og det var når jeg sluttet at jeg ble noe bedre.
Jeg begynte så på Fontex. Uheldigvis dreit legen min i at jeg tidligere hadde gått på Cipralex, og satte meg på lavest mulig dose. På samme tid lå bestemoren min døende av kreft på Ullevål, og forholdet jeg var i var på vei til helvete og beyond grunnet at jeg ble så syk av hvordan ting var. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde noen som helst effekt av Fontex, selv etter økt dose. Alt jeg fikk var bivirkninger, kvalme og forvirrethet. Og det hjalp ikke akkurat på situasjonen. Jeg sluttet på dem av meg selv, uten å si noe til legen. Jeg så ikke pointet. Jeg vet, man skal ikke slutte av seg selv, men ettersom jeg ikke merket noen effekt uansett, og ikke merket forskjell når jeg sluttet så...well, don't do what I did kids!

Jeg gikk uten noen form for medisiner i litt over et halvt år. Det var kanskje ikke så smart. Forholdet jeg var i gikk totalt i vasken, og jeg ble veldig, veldig syk. Som lesere av bloggen her kanskje har fått med seg, så fikk jeg meg en ny kjæreste, og flyttet til Trondheim, laaaangt vekk fra Oslo og alle minnene den byen holder. Det hjalp, det gjorde det. Jeg tror nok jeg hadde vært sykere om jeg hadde vært støkk alene i Oslo. Men jeg ble fremdeles sykere enn jeg noen gang har vært før. Endte på Legevakta, så Østmarka. Jeg har enda ikke fått en psykolog. Jeg brukte alt for lang tid på å få legen til å overføre journaler til nye legen, få time, få henvisning. Nå er jeg heldigvis henvist til en privat psykolog, og venter på brev ang time eller plass. Og jeg har fått nye medisiner.

De nye antidepressivaene mine heter Remeron. De virker mildt sagt annerledes enn de jeg har hatt før. Der Cipralex og Fontex fjernet alt av apetitt, har disse økt den. "Vektøkning" skal visst også være en bivirkning (noe som skremmer vettet av meg). Jeg har vært mye trøtt, sovet 17 timer om dagen et par dager denne uken. Jeg er konstant sliten, kroppen verker. Jeg blir fort sliten i øynene, uansett hva jeg gjør. Og jeg er ofte svimmel, og light-headed når jeg reiser meg, uansett hvor sakte jeg gjør det. Humørmessig har jeg ikke merket en dritt forandring. Om noe en svak forverring. Men...det er vanlig de tre første ukene. Jeg har også bedt Kristian passe på meg, ettersom det er økt risiko for selvmordstanker og selvmord i tilvenningsfasen på disse pillene.

Og ja. Det er alltid sånn at du blir dårligere i tilvenningsfasen. Jeg har bare gått på Remeron en uke, og har fremdeles to uker med gudene vet hva av bivirkninger i vente. Kan ikke si jeg gleder meg. Men kroppen får i seg et uvant, nytt stoff, og trenger å venne seg til det før jeg eventuelt kan bli bedre. Jeg håper disse virker. Somehow. En annen nedside er at jeg tviler på at jeg kan få angstdempende når jeg går på disse. De skal IKKE tas sammen med beroligende midler, og de fleste angstdempende midler jeg har hørt om har en "beroligende effekt". Sounds like a bad combo to me.


Anywho...uansett hvor skumle bivirkningene er...uansett hvor mange forskjellige merker jeg må prøve...så tror jeg at jeg kommer til å prøve alle mulige medisiner om de kan hjelpe meg. Etter så mange år med sykdom, så er jeg rett og slett desperat. Og jeg håper virkelig...VIRKELIG...at det er noe igjen av meg når all sykdom er borte. Det har vært der så lenge at jeg aner virkelig ikke helt hvem jeg er uten...