Ting er tungt for tiden. Etter sammenbruddet i helgen tror jeg ikke at jeg har kommet meg helt, mørket er der alltid, rett utenfor synsfeltet mitt. Noen ganger trekker det et slør foran øynene mine, andre ganger jernplater. Jeg slipper ikke unna.

Over to the good thing. Jeg har fått en ganske brukbar psykolog ser det ut som. Så nå er det fast time hver mandag kl 2. Jeg håper det vil ha en effekt ettehvert, selv om jeg sorta har...glemt...hvordan psykologer skal ha effekt. Snakke om ting. Ja. Det er greit. Men det endrer ingenting. Så jeg håper han har planer. Taklingsmetoder han kan lære meg. NOE. For jeg orker ikke mer snart. Det gjør jeg virkelig ikke.

Breakdown

Jeg hadde tidenes sammenbrudd i går natt. Orker ikke forklare stort mer enn det. Har sittet halvkatatonisk og suicidal hele dagen i dag og...tror jeg har skremt vettet av Kristian. Men jeg hadde virkelig ikke lyst til å leve lenger. Og jeg vet fremdeles ikke om jeg har ombestemt meg. I'm down, far down..og jeg ser ikke noen stige for å få meg opp igjen.

Kristian jobber igjen i natt. Så da sitter jeg her. Har sett Two Towers extended edition, og spiller Assassin's Creed: Brotherhood for å få tiden til å gå. Jeg vil bare ha ham hjem igjen så jeg føler meg litt tryggere...

If I could, I would

Det er så mange ganger jeg har sittet og følt at jeg skulle ønske folk kunne forstå. Kjenne det på kroppen og i sinnet selv, hvordan ting er. Men det er jo ikke mulig. Så jeg prøver ofte å forklare meg, men ender opp med å høres ut som om jeg forsvarer meg i steden.

Jeg er deprimert i dag. Jeg vil ikke ut, samtidig som jeg ikke vil være inne. Egentlig vil jeg bare sove, så dagen kan gå fortest mulig over. Men jeg har ting å ta hensyn til. Jeg er ikke alene hjemme hos meg selv, jeg er hos kjæresten min. Og det kommer jeg til å være i natt og, så da er det ikke smart å sove vekk dagen og måtte ligge å glo i taket hele natten.

Jeg har fått bok i dag. Nyeste WoT boken <3 Jeg er på en måte glad for det, men ikke helt glad likevel. Det føles ikke...riktig. Jeg skulle kjøpe den selv, ikke få den. Men jeg kan jo ikke si nei heller. Jeg får skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å være ordentlig glad for gaven. Alt er bare feil i dag, og jeg klarer ikke sette fingern på hvorfor. Det bare er sånn. Så jeg er glad Kristian dro ut, for da slipper han å se meg sånn. Samtidig som jeg er ensom og hater ham for at han dro ut. Men jeg vil ikke at ting skal bli som med Remi. Jeg vil ikke la MIN psykdom nekte ham å gjøre ting. Det er ikke han det skal gå utover.

Jeg skulle egentlig skrive et litt mer informativt, vettugt innlegg. Men feilet. Jeg klarer ikke konsentrere meg lenge nok. I dag bare føles alt galt, feil, ikke passe. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til å gå vekk, eller hvordan jeg skal få folk til å forstå. Egentlig vet jeg ikke om jeg vil at folk skal forstå, for da må de vite hvordan det kjennes, og det ønsker jeg ikke på noen...

Jeg har endelig fått bestilt meg vinterkåpe :D
http://draculaclothing.com/coats-and-jackets/bear-ears-coat-p-501.html
Håper den kommer raskt frem til kalde, kalde lille meg!

Jeg har hatt enda en fin dag. Har egentlig ikke gjort så mye, bare dillet og spilt CoD: Black Ops Multiplayer :p

Nå har Kristian dratt ut en tur. Noen venner av ham flytter, og han skulle ut og si hadet og ta en siste pils med dem. Jeg ville ikke bli med... Stå der uten mulighet til å ta meg en cider engang og gape som en fisk? Neh. Tror ikke det nei! Så jeg blir inne med mini-laptopen og CoD.

Jeg har fått låne Neverwinter Nights 2 av Steffen :D Gleder meg til å spille snart ^^

Jeg er nesten målløs. Jeg har hatt en flott dag. Filmkveld der jeg overvant angsten max ang J som var der og, med koselig "brettpuslespill-ting" (Carcassonne) og Wolfman, og awesome L&A ^^ Loves it!

Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen. Drikker Pepsi Max, fant ut at jeg trenger virkelig koffeinet, men prøve å kutte sukkeret. Og Pepsi Max er bedre enn Cola light eller zero så...ja.

I morgen skal jeg prøve å rydde rommet mitt somehow. Jeg er ikke helt sikker på hva mer jeg skal, men det hadde vært deilig å komme meg ut igjen. Jeg får prøve å sende noen meldinger, tøffe meg opp, selv om det er vanskelig... Så, ja.

After darkness comes sunshine

Solskinn og solskinn. Jeg klarte en kveld og natt hjemme hos meg selv. Uten noe særlige problemer. Og med unntak av at jeg ikke klarte å stå opp før halv 2, så har jeg fått mye ut av dagen hittil. Hentet resept hos legen, hentet ut minipiller, gått på butikken (uten panikk), og spist lunsj. Jeg er tilbake på "omg riskaker er AMAZING", så da ble det Q Skyr Frukt Vanilje yoghurt, riskaker og iste (mm, iste) til lunsj. Vet allerede hva jeg skal ha til middag, så da er planen klar og fin for dagen! Jeg fant ut at å skrive ned HVA jeg spiser gjør meg ikke fullt så panisk. Oversikt. Det er bra. Vekten ligger på 53.2 med klær nå... så jeg satser på at det går ned somehow. I tillegg er jeg flink og gjør 10 situps for hver youtube video jeg glor på, så da sitter jeg ikke bare på rompa og gjør ingenting lenger! Go me!

I failed again. På å være hjemme that is. Den siste tiden har jeg nesten bare vært hos Kristian. For sitter jeg alene hjemme for meg selv kommer slemme tanker krypende. Men i går, så dro jeg hjem. Det er ikke bra å ALLTID være sammen, det blir bare irritabel krangling ut av det etter hvert. Så ja, jeg dro hjem. Kjøpte med meg iste. Satte meg ved dataen, så på anime. Alt gikk fint. Helt til jeg ble "sulten". Jeg var nok ikke egentlig sulten, jeg bare kjedet meg. Så jeg gikk på kjøkkenet, lagde pasta. Spiste det. Gikk på kjøkkenet igjen, fant meg noen flatbrød, spiste de. Gikk på kjøkkenet igjen, lagde mer pasta, spiste det. Så knakk jeg totalt, fant barberbladet og brukte det.

Jeg er redd for kroppen min for tiden. Jeg har aldri veid så mye som det jeg gjør nå, og jeg liker det IKKE. Det finnes ikke fasthet, hverken i lår eller mage. Og tallet...53,6. Det er tre kg mer enn til samme tid FOR EN UKE SIDEN! Jeg har ikke spist SÅ mye, har jeg? Ja, ble mye i helgen, for det var helg og jeg var hos Kristian men... 3 kg? Jeg skjønner det virkelig ikke. Det skal ikke være mulig. JA jeg har sovet mye og beveget meg lite. Men det maker ikke sense. Jeg kommer ikke på hva annet det kan være enn Remeron'en. I really don't.

Har sjekket ut treningsstudioer i Trondheim. Står mellom to steder nå, hvor begge har en overkommerlig månedspris. Så da må jeg bare orke. Jeg har problemer med å orke ting, as always. Og å ha motivasjon. For meg er ikke motivasjon "ånei, jeg har det sånn, jeg vil ikke ha det sånn, da må jeg gjøre sånn" også går jeg i gang. Neida. Jeg finner alltid negative sider ved det, og utsetter det til jeg ikke klarer mer. Eller så begynner jeg, men slutter etter en liten stund. Hvis jeg misser en treningstime bare én gang, så er det skjelden jeg kommer tilbake noen gang. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er teit, jeg vet.. Ja, også hater jeg å trene alene (som i uten noen jeg kjenner, gruppetimer er jeg fremdeles alene i). Men jeg håper jeg klarer denne gangen. Somehow...

Vet liksom ikke helt hva mer jeg skal skrive. Nei, jeg har det ikke så bra for tiden. Nei, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med saken, no light in the tunnel. Og jeg er så lei, så dritt lei.

Medisiner

Tenkte jeg skulle skrive ned litt ang mine meninger og erfaringer ang medisiner ettersom jeg vet at folk muligens lurer litt.

Personlig har jeg alltid tenkt at hva enn som gjør meg frisk eller bedre er flotters. Easy fixes eller ting som gjør ting lettere er en stor favoritt. Men er medisiner for angst og depresjon virkelig så bra?

Jeg har tenkt mye over det. En periode var jeg ganske i mot det. Et fjell av bivirkninger stående mot en mulig bedring virket ikke som noe jeg ville være intressert i. Men ettersom jeg ble sykere og konvensjonell terapi ikke virket, begynte jeg å tenke meg litt om. Om disse medisinene i det minste kunne lette litt på depresjonen, fjerne litt av angsten, så ville det være lettere for meg å fikse resten selv.

Når det gjelder angstdempende medisiner har jeg ikke så veldig stor erfaring. Jeg har bare gått på Atarax, som egentlig er allergimedisiner med en lett beroligende virkning og dempning mot "uro". Hva "uro" egentlig betyr innenfor medisinen aner jeg ikke, men jeg syns ikke det er et sterkt nok ord for å beskrive angst på noen måte. Angst er liksom et stort hakk OVER uro. Anyhow, Atarax virket for meg litt i begynnelsen. Men etter bare et par ganger var jeg nødt til å ta maks dose for å få noen som helst effekt, og når jeg etter et helvetes angstanfall hadde helt i meg et helt brett og var på vei for å helle i meg neste stoppet jeg opp og tenkte "ikke faen". Det hjalp ikke lenger, det var ingen vits i å ta det lenger. Jeg har siden ikke fått noenting for angsten min, selv om den er et stort problem for meg i dagliglivet.

Så var det antidepressiva da. Jeg har litt delte meninger om det. Det finnes så mange forskjellige typer. Det første jeg fikk var Cipralex. I perioden jeg gikk på de følte jeg at det var....hvordan formulere seg....jeg følte at det var "lettere" å være glad, bli glad, føle at jeg var glad. Men med større glede var også nedturene hardere. I tillegg slet jeg med mangel på apetitt (gikk ned til 46 kg en sommer), syk munntørrhet, svimmelhet og balanseproblemer. Det endte opp med at jeg sluttet på de etter jeg en dag nesten besvimte midt i veien fordi jeg måtte snu hodet til siden for å se meg om etter biler. Det gikk etterhvert over, men det har aldri gått helt vekk. Jeg tror noe er permanent ødelagt ang balansenerven. Om det er medisinene eller ikke er jeg ikke sikker på, men det var i perioden jeg gikk på dem at balansen ble hærpings, og det var når jeg sluttet at jeg ble noe bedre.
Jeg begynte så på Fontex. Uheldigvis dreit legen min i at jeg tidligere hadde gått på Cipralex, og satte meg på lavest mulig dose. På samme tid lå bestemoren min døende av kreft på Ullevål, og forholdet jeg var i var på vei til helvete og beyond grunnet at jeg ble så syk av hvordan ting var. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde noen som helst effekt av Fontex, selv etter økt dose. Alt jeg fikk var bivirkninger, kvalme og forvirrethet. Og det hjalp ikke akkurat på situasjonen. Jeg sluttet på dem av meg selv, uten å si noe til legen. Jeg så ikke pointet. Jeg vet, man skal ikke slutte av seg selv, men ettersom jeg ikke merket noen effekt uansett, og ikke merket forskjell når jeg sluttet så...well, don't do what I did kids!

Jeg gikk uten noen form for medisiner i litt over et halvt år. Det var kanskje ikke så smart. Forholdet jeg var i gikk totalt i vasken, og jeg ble veldig, veldig syk. Som lesere av bloggen her kanskje har fått med seg, så fikk jeg meg en ny kjæreste, og flyttet til Trondheim, laaaangt vekk fra Oslo og alle minnene den byen holder. Det hjalp, det gjorde det. Jeg tror nok jeg hadde vært sykere om jeg hadde vært støkk alene i Oslo. Men jeg ble fremdeles sykere enn jeg noen gang har vært før. Endte på Legevakta, så Østmarka. Jeg har enda ikke fått en psykolog. Jeg brukte alt for lang tid på å få legen til å overføre journaler til nye legen, få time, få henvisning. Nå er jeg heldigvis henvist til en privat psykolog, og venter på brev ang time eller plass. Og jeg har fått nye medisiner.

De nye antidepressivaene mine heter Remeron. De virker mildt sagt annerledes enn de jeg har hatt før. Der Cipralex og Fontex fjernet alt av apetitt, har disse økt den. "Vektøkning" skal visst også være en bivirkning (noe som skremmer vettet av meg). Jeg har vært mye trøtt, sovet 17 timer om dagen et par dager denne uken. Jeg er konstant sliten, kroppen verker. Jeg blir fort sliten i øynene, uansett hva jeg gjør. Og jeg er ofte svimmel, og light-headed når jeg reiser meg, uansett hvor sakte jeg gjør det. Humørmessig har jeg ikke merket en dritt forandring. Om noe en svak forverring. Men...det er vanlig de tre første ukene. Jeg har også bedt Kristian passe på meg, ettersom det er økt risiko for selvmordstanker og selvmord i tilvenningsfasen på disse pillene.

Og ja. Det er alltid sånn at du blir dårligere i tilvenningsfasen. Jeg har bare gått på Remeron en uke, og har fremdeles to uker med gudene vet hva av bivirkninger i vente. Kan ikke si jeg gleder meg. Men kroppen får i seg et uvant, nytt stoff, og trenger å venne seg til det før jeg eventuelt kan bli bedre. Jeg håper disse virker. Somehow. En annen nedside er at jeg tviler på at jeg kan få angstdempende når jeg går på disse. De skal IKKE tas sammen med beroligende midler, og de fleste angstdempende midler jeg har hørt om har en "beroligende effekt". Sounds like a bad combo to me.


Anywho...uansett hvor skumle bivirkningene er...uansett hvor mange forskjellige merker jeg må prøve...så tror jeg at jeg kommer til å prøve alle mulige medisiner om de kan hjelpe meg. Etter så mange år med sykdom, så er jeg rett og slett desperat. Og jeg håper virkelig...VIRKELIG...at det er noe igjen av meg når all sykdom er borte. Det har vært der så lenge at jeg aner virkelig ikke helt hvem jeg er uten...

Jeg syns tiden skal gå fortere. Mye fortere. Elsklingen slutter tre i dag, og vi skal ut og gå på tur. Blir sikkert ikke så lang, knærne hans er føkka, men en liten en i det minste. Det er bare det at, det er så fryktelig lenge til :(

http://www.youtube.com/watch?v=diaHnF-zfEg

Jeg hører på denne sangen om og om igjen for tiden. Akkurat nå, oppi hodet mitt, så gir den så mye mening.

It's become an addiction again, I can't stop. Skal ingenting til for å trigge. Aner ikke hva som trigget denne gangen.

Jeg er tidlig oppe etter å ha sovet normalt i natt. Det gjør meg litt trist. Selv om jeg ikke liker å sove hele dagen, så liker jeg ikke å være våken hele dagen heller, det fins ingenting å gjøre. I hate it...

..jeg har sovet over halve døgnet to døgn på rad nå. Not fun.

Jeg våget meg ut på fakkeltog i går kveld, men det endte med at når vi tok en kaffe senere, så måtte jeg bare hjem. Sosial angst, og problemer med å holde øynene åpne. Sovnet fra Kristian, mens han pratet med meg tilogmed. Jeg er like pinne trøtt nå. Vurderer å bare legge meg. Jeg ser ikke noe annet jeg kan gjøre atm. De andre er ute på kaffe nå, så skal de til Lars. Jeg vil også være med, men jeg orker ikke gå til døra engang.

Jeg veide meg nå nettopp... over 52 kg. Why? Jeg vet jeg har på masse klær fordi jeg fryser sånn men...det var drøyt. Jeg vet jeg nettopp har spist, men jeg spiste bare to pizzastykker... *veie seg igjen* Nei..samme resultat. HVORFOR? Jeg har ikke tatt på meg mer klær eller noenting.. hvordan kan jeg ha gått fra 51,4 til 52,3 da? Hvor kommer det fra?

Tankene mine er ikke helt sammenhengende. Om det er meg eller medisinene som gjør det vet jeg ikke. Det burde jo ikke være medisinene, jeg tok første pille på mandag liksom.. det burde ikke ha noen virkning enda.

Føler meg så teit og dum. Klarer ingenting. Bare glor tomt på skjermen.

Faen og.

Så, jeg var hos legen i dag. Fikk snakket ut. Jeg liker nye fastlegen min, hun er en sånn god blanding av empatisk, optimistisk og alvorlig, og jeg føler virkelig at hun faktisk bryr seg og passer på. Så da skal henvisning til privat psykolog sendes (dps'en har ventelister på opptil ett halvt år, ikke faen om jeg kan vente så lenge), og jeg har fått nye medisiner.

Men jeg er litt skremt ang de medisinene. Noen som har prøvd Remeron før?

Noia nr1: Økt sjanse for selvmord, spesielt de første par ukene. Not fun når jeg sliter med tanker om det allerede. Er griseredd for at det skal bli skikkelig ille.
Noia nr2: Alle de andre symptomene, spesielt "økt apetitt og vektøkning".

Jeg har bedt Kristian passe på meg. Og det skal han gjøre, fine mannen min. Jeg håper virkelig det ikke blir for ille, det er allerede ille nok som det er. Så jeg sitter egentlig og forventer meg minst tre helvetesuker før ting kanskje blir bedre.

Good luck me -.-

Denne helgen har vært hard. Jeg vil ikke gå stort i detaljer, ikke alt er om meg selv, men etter ett ganske vellykett vors på fredagen gikk ting til helvete på byen. En venninne fikk sammenbrudd, og jeg endte opp med å prøve å passe på, ta kontroll, og skaffe henne hjelp somehow. Alt jeg fikk til i lengden var å få henne hjem for å sove. But at least that's something.

Det gikk innpå meg. Så jeg ble rar mentalt og endte opp med å krangle med Kristian igjen om en filleting fordi jeg var så out of it. Stakk hjem til meg selv, gikk amok med barberbladet. Jeg skulle tilogmed slå opp med ham, for jeg var så lei og så sliten, jeg ville bare tørre å gå på kjøkkenet, finne en stor kniv, og gjøre slutt på alt, og da kunne jeg jo ikke være dama hans, for hvem vil vel påføre typen sin noe sånt noe?

Heldigvis ordnet ting seg. Han kom bort til meg igjen, sov der. Brukte lørdagen på å snakke og slappe av, samme med søndagen. Men jeg er utslitt. Totalt kake. Så jeg tror det er bra jeg skal til legen i morgen. Forklare. Kanskje få noe som hjelper. Få henvisning til dps. Hvem vet..

I just want help...

For en gangs skyld har jeg noe fint å skrive!

Når jeg gikk hjem fra Kristian tidligere i dag tenkte jeg som så at skobutikken så nesten tom ut, så jeg gikk inn. Der var det et par vinterstøvler som skrek høyt etter meg, så jeg måtte ta dem med hjem <3 I loves them! Varme, komfortable og fiiiine!

Nå? Nå sitter jeg hos Kristian igjen og venter på at folk skal komme på vors. Ikke at det blir så mange. Yngve, kanskje Lars, og kanskje Karine :p Satser på at det blir bra jeg, mye koseligere med hyggelige mennesker jeg kjenner enn randoms jeg IKKE kjenner+angst et annet sted, mhm!

Så da håper jeg bare at kvelden ikke går til helvete sånn som ting har pleid å gjøre de siste gangene jeg har dratt ut!

Det blir mye blogging for tiden...ting går ikke så bra oppi hodet mitt, selv om jeg prøver å late som det motsatte. Jeg er så sliten...har mest lyst til å bare gå å legge meg. Enda mer lyst får jeg når jeg er sulten. Jeg vil ikke spise. Jeg føler meg så stor og ekkel. Æsj.

Men jeg skal spise nå straks. Og holde meg våken. Jeg har etter flere år som nattedyr endelig klart å karre meg til en "normal" døgnrytme. Jeg vil ikke, jeg KAN ikke, bryte den.

Jeg skjønner ikke hvor energien min har gått for tiden. Den er bortevekk. Alt jeg gjør er å våkne, spille Playstation, dra hjem, sitte på dataen, dra tilbake til Kristian, spille mer/se på film, så sove. Put this on repeat 5-6 times a week.

Det begynner å tære på humøret mitt. Og jeg tror ikke helt folk ser eller skjønner det. Selv om jeg skulle ønske de gjorde det. Jeg er redd. Redd for å ringe mennesker, sende meldinger, spørre folk direkte om de vil være med ut og finne på noe. For jeg er så redd for at de skal si nei. Andre mennesker har jobb, skole, støff. Det er bare jeg som ikke har støff. Jeg har ingenting.

Jeg burde gå ut og titte på vintersko og jakke. Men jeg orker ikke. Det føles som et nederlag å gå rundt i byen selv. Jeg føler at alle titter på meg, enten jeg har sminket meg eller ikke. Går jeg med headset på føler jeg at kanskje jeg puster for høyt eller snufser for mye, og at det er derfor folk ser på meg. Har jeg ikke på headset, føles det ut som at folk snakker om meg, snur seg etter meg, stirrer og glor. Det pleide ikke å være sånn, jeg pleide ikke å bry meg. Men følelsen er tykk som grøt rundt meg, og jeg tør ikke. "Jeg kan bare gå innom DinSko på vei hjem fra Kristian" tenker jeg. "Eller Zara, Gina Tricot, Vero Moda. Der har de billige, helt greie ting, jeg finner sikkert noe der." Men jeg klarer ikke gå inn. Sakker ikke på farten en gang, går bare forbi så fort jeg kan og skrur opp volumet på iPhonen til jeg ikke kan høre hverken meg selv eller andre. Jeg vil bare være usynlig, gjøre det jeg skal og komme meg hjem igjen.

For meg er dette trist. Jeg pleide å elske å shoppe, enten jeg hadde penger eller ikke. Prøve klær, sko, ting. Men ikke nålenger.

Jeg merker også at det er en annen grunn til at jeg ikke tør prøve klær lenger. Jeg er så usikker på hvilken størrelse jeg er når det gjelder skjørt, bukser, kjoler. Så jeg tør ikke prøve på engang. Tenk om jeg har gått opp i størrelse? Ja, jeg shoppet med mamma når hun var her, men jeg ble bare mer forvirret. Bukser jeg har i en størrelse fra før passet ikke i den samme størrelsen når jeg prøvde nye i butikken. En bukse passet perfekt i livet, men hang andre steder, selv om det var slim fit. Jeg skjønner det ikke lenger.

Jeg vil tilbake til den personen jeg var for tre år siden ca. Ute hele tiden, gikk på skole, jobbet. Shopaholic, coffee-addict, sminkegal og hårentusiast. Jeg vil tilbake til den tiden jeg var intressert i ting, brant for noe, hadde mål og mening. Nå er alt bare vagt og soggy. Totalt uklart, selv om jeg har en plan. Jeg har ingen timeframe på den, alt er så løst. "Når jeg blir friskere" sier jeg hele tiden. Mens jeg synker dypere og dypere ned i hengemyra. Jeg ser ingen tau, ingen overhengende grener jeg kan strekke meg etter. Ikkeno lys, bare grå tåke. Alt er så...likegyldig..

Jeg er likegyldig...

Oppsummering oktober

Det var noen som lurte på om jeg kunne oppsummere månedene mine slik mange andre bloggere gjør, so I'll give it a shot. Jeg har uheldigvis vanskeligheter med å huske når ting skjer, alle dagene er bare et sammensurium av repetisjoner stort sett, men jeg skal prøve å få oppsummert litt i det minste.

Oppturer:
*Jeg har endelig fått gamle fastlegen til å sende journalene mine til den nye
*Ting har begynt å ordne seg med NAV, saken min er overført opp til NAV Midtbyen og vedtaket er forlenget med en måned så jeg får tid til å utarbeide en ny plan med de her oppe
*Kristian er Kristian ^^
*Jeg har begynt å gjenoppta mer kontakt med en gammel venninne
*Jeg har fått en iPig!
*Mamma var på besøk

Det...var det jeg kom på av oppturer. Jeg har MYE vanskeligere for å huske oppturer enn nedturer, uheldigvis. Jeg burde egentlig skaffe meg en liten bok der jeg skriver opp alle oppturene mine *flire*

Nedturer:
*Suicidale tanker har kommet på banen igjen etter 8 år i dvale
*Selvskading har det ikke akkurat blitt noe mindre av
*Mer angst og angstsmerter
*Mye sjalusi og krangler derav
*Vonde minner og tanker som plager meg selv om de ikke burde
*Problemer med mat. Enten overspising eller underspising, aldri normalt. Og stygge tanker om kropp og utseende.

Jeg klarer ikke sette spesifike datoer på alt. Jeg kunne bare tittet nedover bloggen men...disse tingene skjer generelt sett på en daglig basis (med unntak av nr 2 og 4), og da er det ikke så mye vits i å liste opp.

Jeg tenkte jeg også skulle sette opp mål for den kommende måneden, mhm, god ide!

Mål for november:
*Snakke med NAV
*Få kjøpt inn vintersko og kåpe
*Ta klesvask og rydding oftere
*Jobbe hardere med problemene mine


Sånn. Let's hope that interested anyone..

Jeg har vondt i ringefingern og lillefingern på høyre hånd.. sånn, konstant. Føles ut som om jeg har forstrukket eller forstuet dem, og det har vært sånn i 3 dager nå. Er det ikke bedre snart så tar jeg det opp når jeg skal til legen gitt! Auue!

Jeg syns forresten pengene skal komme inn på konto nå. Jeg har tre regninger å betale, og veldig lyst på annen mat enn pasta eller nudler. Mhm.

Skal til L i dag og se på film, håper J ikke kommer...gjør hun det vet jeg ikke om jeg klarer å dra..eller å la Kristian dra...nei, det må jeg jo klare...herregud... FAEN! Teite hjerne!

En annen kjip ting er at jeg har glemt å vaske håndklær, og de to rene jeg har igjen ligger gjenglemt hos Kristian fordi jeg skulle dusje der i går (men det glemte jeg selvfølgelig). How to make myself clean then? Hmm. Får vel bare vente til han kommer hjem da. Og håpe han gidder å komme bort med det eller noe. Ja. That's it.

Nå...blir det anime og...eh..skulle til og si mat, men jeg har så lite lyst på makaroni og ketchup at jeg heller klarer å vente litt til..

Helgen gikk ikke så bra. Sånn bortsett fra at jeg fikk panikk på lørdagen, både før, under og etter byturen, så endte jeg opp halvkatatonisk og suicidal på søndagen.. Way to go me...

Jeg har i det minste fått meg legetime om en uke. Så tar vi det fra der..