Sunshine here I come

I morgen natt hopper jeg inn i en taxi sammen mamma og søstra mi og brummer avgårde til Gardermoen. Ikke at det er the final destination. Vi skal til Karpathos, en liten gresk øy, og vi blir der en uke. Håper det blir en fin uke, som går fort. Late dager på stranda, spise ute, bade... Jeg håper jeg bare ikke blir så brun. Hvis det går som det gjorde på Kos i 07 burde jeg ikke bekymre meg så mye tror jeg. Still. Jeg håper jeg ikke blir for brun *flire*

Den 9.august flapper jeg opp til Trondheim. Mamma var snill og bestilte billetter for meg! :D Blir der oppe en uke, og dagen etter jeg (vi?) kommer hjem, så drar man avgårde til Litauen en uke for Drop Dead festivalen :D:D

Likevel. 10 dager kan ikke gå fort nok. Jeg savner Kristian.

Det er vanskelig å forklare så andre mennesker kan forstå og akseptere. Det at jeg er nyforelsket, og føler at jeg og Kristian er riktig+1000. "Du hopper inn i ting for tidlig" sier de. Eller "hvordan vet du at du ikke bare er betatt og forelsket, hvordan vet du at du virkelig er glad i ham og ser en fremtid når det er så kort tid siden det ble slutt med Remi". Saken er..jeg VET bare. Akkurat som jeg vet at is er kaldt. At blod er rødt. At fisker kan puste under vann. Jeg kjenner megselv godt, virkelig godt. Så jeg VET. Og det føles godt.

Sure, forvirrende at det skulle skje midt oppi bruddet mellom meg og Remi, men det kalles tilfeldigheter. Du velger ikke når og i hvem du forelsker deg. It just happens. Regardless. And I'm happy it did.

Is it so much to ask others to be happy for me too?


Anywho. Rant over. Jeg må sove, tidlig opp i morgen.