Jeg vet egentlig hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg har ligget og tenkt på det i hele natt. Hvorfor reagerer jeg så sykelig.

Det har gått for fort. Jeg finner ut en dag at de skal snakke sammen, og så er det potensielt snakk om å møtes pga Ozzy (noe jeg ikke ser pointet i ettersom det snart er 5 år siden det ble slutt mellom dem), og da kan jo alt mulig rart balle seg på innen et par dager! Det er hvertfall sånn det føles ut for meg.

Det har bare gått to-tre uker siden det ble slutt. Etter 4,5 år er det en veldig, veldig kort stund. Jeg er ikke vant til tanken på at Remi ikke er "min". At jeg ikke skal ha noe med saken å gjøre. But can you blame me? I still do love the guy. I still do care. Jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes, men det er de ikke. Og det er ingenting jeg får gjort med det, annet enn å gå videre.

Men sånt tar TID. Lang tid!

Vær så snill. Bare gi meg tid...når en del tid har gått kan du gjøre som du vil. Men gi meg tid. Jeg ber på mine knær. Jeg orker ikke mer.