Angst. Til de grader. Jeg hater kroppen min. Ansiktet mitt. Bena mine. Armene mine. Håret mitt. Tennene mine. Puppene mine. Fitta mi. Alt. Jeg hater det. Jeg vil kutte det av. Alt sammen.

Herregud...

Hvorfor kan ikke jeg og være pen? Hvorfor kan ikke jeg og være fornøyd med meg selv? Føle meg tiltrekkende? Hvorfor føler jeg meg så jæavla kvalm hver gang jeg ser andre jenter. Pene jenter. Nydelige jenter. Jenter som Pernille. Og Kristina. Og Benedicte. Jeg er som en liten møkkaflekk ved sidenav.

Ikke klarte jeg holde maska lenge nok heller. Vi skulle på nach. Jeg fikk panikk, måtte tilbake til Kristian's rom. Nå sitter jeg her alene. Han forbød meg å ødelegge barberhøvelen hans. Forbød meg å gjøre det jeg VET vil få meg til å roe meg ned. Jeg vil blø. Jeg vil blø NÅ. Og han sier jeg ikke kan. Mannen jeg har hodestups forelsket meg i sier jeg ikke kan.

Det er vanskelig å endre gamle vaner. Jeg kommer ikke til å klare å ikke kutte. Jeg kommer til å slite hardt for å ikke kysse andre på byen, spesielt jenter. Jeg er vant til en viss frihet, men den friheten er ikke akseptert lenger. Ikke det at den friheten er "normal". De fleste mennesker i et forhold eller hva annet man skal kalle det har disse grensene som nå er satt. Men...hvorfor føler jeg sånn et tap? Jeg vil kunne kose meg med jenter. Det er en del av hvem jeg er. Men jeg klarer ikke tanken på at "skal du det skal jeg og". Det går ikke. Min mann skal ikke røre andre kvinner. Jeg er rar sånn. Andre menn går sikkert fint så lenge han ikke forelsker seg og går fra meg. For det er sånn for meg at jeg forelsker meg ikke i kvinner, jeg liker dem bare seksuelt sett. Og liker personen jeg er glad i eller elsker en av samme kjønn, så er det greit. Så lenge det ikke er kjærlighet eller følelser inne i bildet. Men sånn er ikke grensene mer. Jeg må venne meg av med fem års vaner. Og det er faen meg ikke lett. Tanken på det skremmer vettet av meg. For jeg vet hvordan jeg blir i fylla. Jeg ser en pen/sexy jente, og jeg tafser, kysser, flørter. Jeg vil gjerne ha med personen hjem for å leke. Men det er også det det strekker seg til. Det er ikke ok lenger. Det er ikke det. Og det er vanlig at sånt ikke er ok. Jeg må respektere det.

MEN HVORFOR I HELVETE SKREMMER DET VETTET AV MEG?

That's not all tho. He has female friends. And then it's his ex. Jeg er livredd for ekser. Spesielt kjempepene, utrolig sexy, fantastiske ekser. Spesielt når det virker som om den personen vil være venner med meg. Jeg klarer ikke se om det er falskt eller ikke. Jeg ser ikke sånt. Og jeg blir paranoid. Såppass at jeg fremdeles hyperventilerer.

Hvis jeg ikke kan ødelegge høvelen hans...hva faen skal jeg bruke da? Kniv er out of the question. Jeg må finne noe annet som er skarpt nok, men ikke så "heavy" som en kniv. Jeg vil ikke på legevakten, jeg vil ikke sy. Jeg vil bare blø litt. Se bloddråper bli store nok til at de begynner å renne nedover. Bare litt. Ikke blir arrene noe særlig heller. Men det er når jeg bruker noe jeg vet hvordan jeg bruker.

HVA FAEN SKAL JEG GJØRE!

Hadde det bare vært smerte hadde det vært så enkelt. Jeg kunne slått meg selv med noe. Slått i stykker noe. Brent meg. Stukket meg. Men jeg hater smerten. Det er ikke den jeg vil ha. Jeg vil ha blodet...og kontrollen.

Jeg vil bare ha kontroll. Over kroppen min, sinnet mitt. Og den kontrollen er den ene tingen jeg ikke klarer å oppnå.

Jeg er faen meg patetisk.