..det skuffer meg at folk jeg kjenner godt tror jeg skriver alt i bloggen min. Jeg skriver ikke halvparten en gang. Greit, å ta ting "for god fisk" var kanskje et dårlig uttrykk. I accept that. Men jeg fant ingen bedre måte å uttrykke meg på.

Jeg og Remi har snakket. Mye. Om mye forskjellig. Om at jeg følte at jeg "straffet" ham når jeg ikke orket arbeide med forholdet eller å gi alt jeg kunne gitt. At jeg syns det var lettere å heller bli liggende i senga og deppe. Jeg er fullt klar over det. Ingenting som har blitt fortalt meg av andre har forundret meg i det minste. Jeg tror folk tror jeg er dum eller noe. Jeg er fullt klar over alt jeg har gjort eller sagt i mitt liv, og virkningene av det.

Og at jeg må "skjønne at jeg må slippe Remi, ikke kontrollere ham"? SELVFØLGELIG vet jeg det. Det betyr derimot ikke at det er lett. Og hvis dere visste, bare VISSTE, hvor stolt Remi sa han er av meg for at jeg i det hele tatt har kommet så langt på visse ting som det jeg har gjort, så hadde dere skjønt at dere har ingenting å si.

Er det virkelig så mye å SPØRRE eksen sin om å gi meg litt tid på visse ting? For det var det jeg gjorde. Jeg SPURTE pent. Face to face even. Og han sa at ja, det kunne han gi meg.

Alt han sa til meg var at "finner du deg ny kjæreste vil jeg ikke høre om det på en stund". Og det har jeg respektert. Er det galt og nå da?

Herregud. Dette er et brudd mellom meg og Remi. To personer. Og vi snakker om det. Mye. Selv ikke jeg, som prøver å fokusere på å gå videre selv om det er hardt, hopper ikke bare videre uten å bry meg om hva som skjer med ham, både mentalt og ellers.

Jeg er skuffet. Dypt skuffet. Jeg trodde virkelig dere kjente meg bedre. Obviously not. Jeg er klar over at jeg vanligvis er veldig åpen om ting, selv her i bloggen. Men denne ene gangen når jeg har valgt å holde visse ting privat kommer folk og antar i histen og pisten?

Gawd.