Psykologtime

Grunnet helgen som var, så tok vi ikke opp sprøyteskrekken i dag, vi valgte å utsette det. Også snakket vi om NAV og trippelmøte. Og da kom diagnostisering opp, så vi bestemte oss for å kjøre på med det. Egentlig er det bare bra, jeg har noe å bruke mot NAV så jeg kan få hjelp/penger/whatever. Men...jeg er redd. Altså, jeg har levd med disse tingene i mange mange år, men jeg er flink til å skjule det. Av mennesker jeg kjenner, er det bare Remi som har sett noe spesielt av det, og ikke engang han har sett eller vet alt. Jeg holder det gjerne for meg selv når jeg får panikk eller angst eller sånn. Jeg tvinger meg gjennom situasjoner, eller unngår dem totalt. Jeg er en mester i å sette på meg en maske som får alle til å tro at jeg er sterk og flink. Men jeg må ærlig innrømme at 85% av tiden, så er jeg deppa. Alltid. Om ikke deppa, veldig melankolsk, jevn, følelsesløs. Det er mye mamma og pappa ikke vet heller, veldig mye. For jeg sier det jo aldri, jeg bare gjemmer det og later som ingenting. Nå sitter jeg å venter på at mamma skal komme å snakke med meg om timen, og jeg gruer meg. Hjertebank og alt mulig...jaja...