...

Jeg vil flytte. Ha penger. Ha et liv. Hvorfor går alt bare i dass i det siste? Alt jeg prøver å spare til får jeg ikke spart til likevel, for de få pengene jeg får bruker jeg opp uten å tenke meg om, bare fordi jeg er avhengig av å ta en kaffe eller noe sånt når jeg møter mennesker.

Humøret mitt switchet til dårlig for 5 minutter siden. Alt er bare mas og dill oppi hodet mitt. Jeg skjønner ikke at jeg kan bli så sliten av å gjøre så lite. Når jeg er hjemme føler jeg at det er galt å sitte hjemme, men viljestyrke og energi til å gjøre noe er ikke eksisterende. Og jeg er nervøs og motvillig til å dra steder for tiden, vet ikke hvorfor. Jeg tror jeg er hardt slått av "jeg vil men klarer ikke"-bakterien for tiden. I tillegg er APD'en min (Avoidant Personality Disorder) på høykant. Jeg er så redd for å bli sett ned på, bli sett på negativt, føler meg mindreverdig...det ødelegger alt for tiden. Tilogmed sammen med Remi føler jeg meg som mindre enn hva jeg burde være. Sliter også mye med at jeg føler at jeg ikke hører til noe sted (bortsett fra hos Remi, der føler jeg meg veldig riktig for some reason), og det er ekkelt. Jeg drar på vors, ut med venner, men føler at jeg ikke passer inn. Alle andre har sin plass her i verden, det har ikke jeg. Jeg er ikke skapt for livet her på jorden. Mamma har alltid trodd at jeg har bodd i en fantasiverden skapt av alt jeg leser og ser på, og har vært bekymret for det. Men, jeg vet den verdenen jeg har i hodet ikke er virkelig. Jeg vet det så godt. Og det er nettopp derfor jeg føler meg utilpass. Det ene stedet jeg generelt sett føler meg hjemme i, det eksisterer ikke. Så jeg vandrer rundt omkring i Oslo's gater, og føler at alle ser på meg. Det er noe galt med meg, noe som lyser som et merke i panna. Og det går ikke vekk. Det er ekkelt...

Please help me? Someone?