Sunshine here I come

I morgen natt hopper jeg inn i en taxi sammen mamma og søstra mi og brummer avgårde til Gardermoen. Ikke at det er the final destination. Vi skal til Karpathos, en liten gresk øy, og vi blir der en uke. Håper det blir en fin uke, som går fort. Late dager på stranda, spise ute, bade... Jeg håper jeg bare ikke blir så brun. Hvis det går som det gjorde på Kos i 07 burde jeg ikke bekymre meg så mye tror jeg. Still. Jeg håper jeg ikke blir for brun *flire*

Den 9.august flapper jeg opp til Trondheim. Mamma var snill og bestilte billetter for meg! :D Blir der oppe en uke, og dagen etter jeg (vi?) kommer hjem, så drar man avgårde til Litauen en uke for Drop Dead festivalen :D:D

Likevel. 10 dager kan ikke gå fort nok. Jeg savner Kristian.

Det er vanskelig å forklare så andre mennesker kan forstå og akseptere. Det at jeg er nyforelsket, og føler at jeg og Kristian er riktig+1000. "Du hopper inn i ting for tidlig" sier de. Eller "hvordan vet du at du ikke bare er betatt og forelsket, hvordan vet du at du virkelig er glad i ham og ser en fremtid når det er så kort tid siden det ble slutt med Remi". Saken er..jeg VET bare. Akkurat som jeg vet at is er kaldt. At blod er rødt. At fisker kan puste under vann. Jeg kjenner megselv godt, virkelig godt. Så jeg VET. Og det føles godt.

Sure, forvirrende at det skulle skje midt oppi bruddet mellom meg og Remi, men det kalles tilfeldigheter. Du velger ikke når og i hvem du forelsker deg. It just happens. Regardless. And I'm happy it did.

Is it so much to ask others to be happy for me too?


Anywho. Rant over. Jeg må sove, tidlig opp i morgen.

I wish and I wonder

I wish..

At livet mitt blir bedre fremover. At jeg ikke blir sveket av noen på en stund fremover. At jeg finner hybel. At jeg finner et godt hjem til rottene mine. At jeg finner billige flybilletter til Trondheim. At jeg ikke dør av savn før jeg ser Kristian igjen. At jeg vil være mindre deprimert på Karpathos. At angsten vil slippe ordentlig tak i kroppen min.

I wonder..

Vil jeg noen sinne bli frisk? Kan jeg noengang ordentlig brenne for noe igjen? Vil jeg noengang føle kreativitet igjen? Vil jeg noengang ha en dag uten depresjon, angst eller vonde tanker? Klarer jeg noen gang å slå paranoiaen? Blir jeg noen gang fornøyd med meg selv, kropp og sinn?


Tanker som dette kverner rundt oppi hodet mitt konstant for tiden. Ting har roet seg litt den siste uka, men det er fremdeles ikke lett å være meg atm. Det er så mye jeg skulle ønske bare kunne ordne seg, samtidig som jeg er redd og nervøs for forandring. Men jeg trenger forandring.

Jeg blir så inspirert av andre mennesker. Av andre blogger. Men...alt jeg klarer å gjøre er å skrive syteinnlegg selv. Jeg klarer ikke brenne for noe, skape noe, inspirere til noe. Og det er ekkelt. Jeg føler ikke at jeg har noenting å komme med for noen.

I'm glad I have my bright star on that dark, dark sky. <3 Kristian <3

Pjuuu! Skulle ønske det var fredag og jeg kunne synge på the Cure. Menneh. Even though it's Monday, I'm in love! <3 Quite a lot even!



Jeg orker ikke bry meg om hva folk sier om at jeg har gått videre og inn i noe nytt alt for fort. Det føles riktig, veldig riktig. Heart ruled head this time. Jeg er lykkelig.

Selvfølgelig bryr jeg meg om Remi. Jeg har snakket med ham om dette. Og jeg vil ikke gjemme meg lenger, for vi visste begge at det ville skje uansett. Uansett hva vi begge gjør vil vi såre hverandre en dag.

Jeg er også stolt av meg selv rent psykisk. Remi er venner med Kristine på FB. Og jeg har ikke spydd enda. Ikke følt den angstrelaterte kvalmen som pleide å komme. I'm moving on. And it's for the best, for the both of us.

Så. Da er jeg ferdig med å forsvare meg selv. A new chapter of my life is beginning, the pages are turning.

<3 Kristian

Auauau. Jeg har tråkket feil eller noe i skogen, og enten forstuet eller alvorlig strukket noe i foten. Heldigvis er Remi snill og drar hjem til sin mor for å finne krykkene han satte igjen der. Jeg håper de er der!

Shadowlove i går var awesome btw ^^ Tok siste bussen fra Sagene etter et veldig vellykket vors sammen Lars, Eline, Janne og Tony ^^

Og, hva er det med at mennesker skal mase om at "å, jeg så eksen din på byen, og han var på vors der og der". Ja, so? Han har da et liv? Jeg håper bare han koste seg jeg ^^ Jeg tror ikke folk helt skjønner at vi er venner, og at det ikke er noen grunn til å lage drama *flire* I'm learning to /ignore and /care. Yup.

Nååå blir det parkpilsing så fort jeg får de krykkene! Yea!

Hjemme fra nok en flott helg i Trondheim!

Timeplanen min fremover er full av ting, det føles litt rart. I morgen er det legetime, før jeg skal til tante Tone og passe Rubia frem til torsdag ettermiddag. Så hjem igjen. Psykologtime på fredag morgen, så fordrive tid frem til Kristian kommer på ettermiddagen/kvelden en gang. Vi camper hos snilleste Lars og Eline <3 Saviours of the week (or just my everything?)!

Uken som kommer etter det har jeg ingen konkrete planer for annet enn å flytte resten av tingene mine ut fra Gamlebyen, og gjøre ferdig vasking og rydding av den.

1.august flakser jeg, mamma og Mariann avgårde til en liten gresk øy og blir der en ukes tid. Så er jeg hjemme i 10 dager med uspesifisert innhold, før jeg flakser avgårde til Litauen på festival :D Glede seg litt? Jaaaa!

Men jeg må se å huske å sende flere mailer og sånt ang hybel/bofellesskap i Trondheim. Og manne meg opp til å ringe han karen jeg fikk nummeret til av Vegard. Jeg hater å ringe ang sånt...men jeg får dobbeltsjekke navnet med Vegard først, finne ut hva jeg skal si/spørre om, og bite tennene sammen. I.WANTS.APARTMENT!

Nå...skal jeg dille litt rundt på nett før jeg skal lese, og så sove. Egentlig hadde det vært godt å få hvile hjemme en dag og, men sånn går det når man reiser rundt i histen og pisten!

...dette ble et relativt "happy" innlegg. Feelingen fra helga sitter igjen I guess. Selv om angsten og hjertebanken for å være i Oslo igjen tar over mens jeg skriver. Forhåpentligvis får jeg noe for det i morgen gitt! *nodnod*

..det skuffer meg at folk jeg kjenner godt tror jeg skriver alt i bloggen min. Jeg skriver ikke halvparten en gang. Greit, å ta ting "for god fisk" var kanskje et dårlig uttrykk. I accept that. Men jeg fant ingen bedre måte å uttrykke meg på.

Jeg og Remi har snakket. Mye. Om mye forskjellig. Om at jeg følte at jeg "straffet" ham når jeg ikke orket arbeide med forholdet eller å gi alt jeg kunne gitt. At jeg syns det var lettere å heller bli liggende i senga og deppe. Jeg er fullt klar over det. Ingenting som har blitt fortalt meg av andre har forundret meg i det minste. Jeg tror folk tror jeg er dum eller noe. Jeg er fullt klar over alt jeg har gjort eller sagt i mitt liv, og virkningene av det.

Og at jeg må "skjønne at jeg må slippe Remi, ikke kontrollere ham"? SELVFØLGELIG vet jeg det. Det betyr derimot ikke at det er lett. Og hvis dere visste, bare VISSTE, hvor stolt Remi sa han er av meg for at jeg i det hele tatt har kommet så langt på visse ting som det jeg har gjort, så hadde dere skjønt at dere har ingenting å si.

Er det virkelig så mye å SPØRRE eksen sin om å gi meg litt tid på visse ting? For det var det jeg gjorde. Jeg SPURTE pent. Face to face even. Og han sa at ja, det kunne han gi meg.

Alt han sa til meg var at "finner du deg ny kjæreste vil jeg ikke høre om det på en stund". Og det har jeg respektert. Er det galt og nå da?

Herregud. Dette er et brudd mellom meg og Remi. To personer. Og vi snakker om det. Mye. Selv ikke jeg, som prøver å fokusere på å gå videre selv om det er hardt, hopper ikke bare videre uten å bry meg om hva som skjer med ham, både mentalt og ellers.

Jeg er skuffet. Dypt skuffet. Jeg trodde virkelig dere kjente meg bedre. Obviously not. Jeg er klar over at jeg vanligvis er veldig åpen om ting, selv her i bloggen. Men denne ene gangen når jeg har valgt å holde visse ting privat kommer folk og antar i histen og pisten?

Gawd.

Og det blir opp til Trondheim igjen på fredag med tog etter psyk.timen. Yay! Føler jeg trenger det nå gitt!

Jeg var flink i går. Stakk til leiligheten i Gamlebyen, gikk tur med Ozzy, møtte Maiyah, og hjalp til med å rydde og sånn. Fremdeles vanskelig, men tvang på maska, ingen tårer denne gangen.

Jeg skulle bare ønske jeg slapp å ha mareritt om panikkscenarioer hver eneste natt..det motvirker alt jeg kjemper for, for når jeg våkner er jeg like redd som jeg var før jeg kjempet ned tankene.

Det begynner virkelig, virkelig å slå meg hvor rart det er å ikke ha Remi i livet mitt på den måten jeg er vant til. Bittersweet må jeg innrømme, selv om jeg ofte bare klarer å huske de GODE tingene. I guess that's how a mutual breakup is supposed to be after a long relationship? I wouldn't know, haven't had this happen before..

Nei...Trondheim til helgen, fokus settes der.

I dag var en av de mer jævlige dagene i livet mitt. Etter å ha pakket 4 bagger med klær og ting og tang, hatt x antall sammenbrudd, hatt det gøy i badekaret med å kutte opp armen, grine meg rød i trynet og skjelve meg til hyperventilasjon, så tok vi en kjøretur og snakket litt. Jeg er mer beroliget etter praten, og jeg håper han holder løftet han gav meg.

Det er veldig klart at jeg fremdeles elsker Remi. det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre på en måte. Men vi fungerer ikke sammen, og kommer ikke til å gjøre det. Så jeg må fokusere på å gå videre.

Jeg lot ham vite at det er en jeg er intressert i, oppe i Trondheim. Og at jeg har holdt det low key, og distansert pga ham. Han sier selv at jeg ikke trenger det...så da får jeg ta det for god fisk da.

Men uansett om man er nyforelsket eller ikke...så sitter minner..følelser..jeg kommer til å bruke tid, som sagt.

Jeg vet egentlig hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg har ligget og tenkt på det i hele natt. Hvorfor reagerer jeg så sykelig.

Det har gått for fort. Jeg finner ut en dag at de skal snakke sammen, og så er det potensielt snakk om å møtes pga Ozzy (noe jeg ikke ser pointet i ettersom det snart er 5 år siden det ble slutt mellom dem), og da kan jo alt mulig rart balle seg på innen et par dager! Det er hvertfall sånn det føles ut for meg.

Det har bare gått to-tre uker siden det ble slutt. Etter 4,5 år er det en veldig, veldig kort stund. Jeg er ikke vant til tanken på at Remi ikke er "min". At jeg ikke skal ha noe med saken å gjøre. But can you blame me? I still do love the guy. I still do care. Jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes, men det er de ikke. Og det er ingenting jeg får gjort med det, annet enn å gå videre.

Men sånt tar TID. Lang tid!

Vær så snill. Bare gi meg tid...når en del tid har gått kan du gjøre som du vil. Men gi meg tid. Jeg ber på mine knær. Jeg orker ikke mer.

Jeg tror virkelig ikke jeg er sunn for meg selv. Og jeg tror det var veldig riktig av meg og Remi å gjøre det slutt. Og at jeg klarte å ta initiativet til samtalen som ledet dit.

Jeg klarer ikke tanken på visse ting, selv om det er slutt. Ja, det er greit at han snakker med eksen sin på msn. Jeg har klart å omstille meg til det. Men panikken over at hun plutselig kanskje skal ville komme på besøk for å leke med Ozzy sendte meg inn i et hyperventilerende, skjelvende, kvalmende angstanfall. Og selvfølgelig lot jeg det gå utover Remi. I'm such a fucking idiot, klarer ikke kontrollere paranoiaen og sykdommen min. Jeg føler meg som den største dritten i verden.

Vi skal snakke om det i morgen når vi skal rydde og vaske leiligheten i Gamlebyen. Kan ikke si jeg gleder meg. Det har tatt meg to-tre timer å roe meg ned etter telefonsamtalen. Det kommer til å gå hardt innpå meg psykisk å ta enda en samtale i morgen. Men det er ikke fair å nekte. Han må kunne gjøre som han vil. Han er ikke min lenger, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Men faen så vondt det gjør.

Hjem i kveld. Kan ikke si jeg gleder meg, men jeg må hjem og ta fatt på flytting av saker og litt forskjellig. Hva jeg skal gjøre i helga aner jeg ikke. Står mellom Oslo Zombiewalk, park, besøke tanta mi, rydde leiligheten i Gamlebyen, eller sitte hjemme foran dataen.

Help??

Mjuff. Hjem igjen i morgen. Does not want to. Men på den lyse siden, så skal jeg sende ut sånn ørten mailer til folk med ledige hybler i Trondheim når jeg kommer hjem! Gleder meg bare mer og mer til å flytte ^.^

I mellomtiden blir det nok lite WoW'ing og sosialisering på meg. Jeg har fremdeles masse igjen å gjøre med å flytte ting fra leiligheten i Gamlebyen og hjem til mamma og pappa. Og flytte alt opp til Trondheim når jeg har funnet et sted.

Jeg satser på å finne en hybel til under 4000 i mnd. Om jeg klarer det trenger jeg ikke søke om bostøtte hos NAV helt enda, så da kan jeg ta det etter jeg har meldt flytting og kan gjøre det med NAV her oppe. Utifra hva jeg har hørt er de litt greiere å ha med å gjøre enn NAV Oslo.

Jeg lurer egentlig litt på hvorfor DPS'en på Tøyen ikke har ringt meg enda. Jeg ringte dem og sa at postmannen kommer seg ikke inn hos oss for å levere post, og at jeg ikke bor der lenger, så jeg får ikke posten min, så om de kunne ringt eller sendt en melding eller en mail ang timer/whatever, så hadde det vært flott. Jada, det skulle de gjøre. Jeg har ikke hørt en dritt. Jeg vedder på at jeg kommer til å få ørten regninger når posten endelig kommer frem, fra timer de har satt opp, og så krevd penger for fordi jeg ikke har kommet ettersom jeg ikke har visst om dem. Og det etter jeg har ringt og SAGT i fra at jeg IKKE får post for øyeblikket -.- Jeg må vel ringe igjen i morgen eller torsdag -.- Asshats.

Erh. Det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om, men er det det ble til *flire* Nå er det på tide med...anime...og...støff..og..Guitar Heroes Metallica.. Og SÅ blir det filmkveld hos Linn og Alex igjen! Lurer litt på hva vi skal se, og hva de serverer, men det blir sikkert spennende ^.^ Yaay!

Jeg savner vennene mine i Oslo though. Det finnes grunner til at jeg IKKE har lyst til å flytte ut av Oslo også. Men jeg er såppass egoistisk nå at jeg gjør det likevel. For jeg tror virkelig, fra bunnen av min sjel, at det er det beste for meg nå. Det er så mye dritt og møkk i Oslo som kroppen og sinnet mitt reagerer på enten jeg går inn for det eller ikke. Hver gang jeg kommer tilbake legger det seg en dyne av stress, angst og depresjon over meg. Jeg kan ikke ha det sånn lenger, ikke faen om jeg klarer å bli frisk, videreutdanne meg og få meg en jobb når det er sånn. I need my breath of fresh air. And that means getting out of that town. Og når alternativet er såppass fristende og, da går man for det. Sikkert mange som mener det er feil av meg, men faen heller. Jeg har vært syk og stuck i den byen og det miljøet så lenge jeg kan huske. Jeg vil ut. Jeg vil bli bedre. Call me an escapist, I probably am. But then, it works, so FU.

Er koselig å vite at fordi du har dratt på ferie og ikke gidder å sitte konstant på laptopen for å vente på en link eller et skribleri, at du da blir kjeftet på og så blokket. I guess you liked me better when I had no fucking life, huh? Fucking liar.

Hmm, Kamelot konsert i dag me thinks. Fant helt tilfeldigvis ut at de spiller her i Trondheim i kveld og i morgen, så da blir det nok en tur i dag håper jeg ^^ Småharry, men faen heller, sommer er sommer, man får ha det litt gøy!

Skulle egentlig hjem i går, men blir til onsdag. So worth it <3

Angst. Til de grader. Jeg hater kroppen min. Ansiktet mitt. Bena mine. Armene mine. Håret mitt. Tennene mine. Puppene mine. Fitta mi. Alt. Jeg hater det. Jeg vil kutte det av. Alt sammen.

Herregud...

Hvorfor kan ikke jeg og være pen? Hvorfor kan ikke jeg og være fornøyd med meg selv? Føle meg tiltrekkende? Hvorfor føler jeg meg så jæavla kvalm hver gang jeg ser andre jenter. Pene jenter. Nydelige jenter. Jenter som Pernille. Og Kristina. Og Benedicte. Jeg er som en liten møkkaflekk ved sidenav.

Ikke klarte jeg holde maska lenge nok heller. Vi skulle på nach. Jeg fikk panikk, måtte tilbake til Kristian's rom. Nå sitter jeg her alene. Han forbød meg å ødelegge barberhøvelen hans. Forbød meg å gjøre det jeg VET vil få meg til å roe meg ned. Jeg vil blø. Jeg vil blø NÅ. Og han sier jeg ikke kan. Mannen jeg har hodestups forelsket meg i sier jeg ikke kan.

Det er vanskelig å endre gamle vaner. Jeg kommer ikke til å klare å ikke kutte. Jeg kommer til å slite hardt for å ikke kysse andre på byen, spesielt jenter. Jeg er vant til en viss frihet, men den friheten er ikke akseptert lenger. Ikke det at den friheten er "normal". De fleste mennesker i et forhold eller hva annet man skal kalle det har disse grensene som nå er satt. Men...hvorfor føler jeg sånn et tap? Jeg vil kunne kose meg med jenter. Det er en del av hvem jeg er. Men jeg klarer ikke tanken på at "skal du det skal jeg og". Det går ikke. Min mann skal ikke røre andre kvinner. Jeg er rar sånn. Andre menn går sikkert fint så lenge han ikke forelsker seg og går fra meg. For det er sånn for meg at jeg forelsker meg ikke i kvinner, jeg liker dem bare seksuelt sett. Og liker personen jeg er glad i eller elsker en av samme kjønn, så er det greit. Så lenge det ikke er kjærlighet eller følelser inne i bildet. Men sånn er ikke grensene mer. Jeg må venne meg av med fem års vaner. Og det er faen meg ikke lett. Tanken på det skremmer vettet av meg. For jeg vet hvordan jeg blir i fylla. Jeg ser en pen/sexy jente, og jeg tafser, kysser, flørter. Jeg vil gjerne ha med personen hjem for å leke. Men det er også det det strekker seg til. Det er ikke ok lenger. Det er ikke det. Og det er vanlig at sånt ikke er ok. Jeg må respektere det.

MEN HVORFOR I HELVETE SKREMMER DET VETTET AV MEG?

That's not all tho. He has female friends. And then it's his ex. Jeg er livredd for ekser. Spesielt kjempepene, utrolig sexy, fantastiske ekser. Spesielt når det virker som om den personen vil være venner med meg. Jeg klarer ikke se om det er falskt eller ikke. Jeg ser ikke sånt. Og jeg blir paranoid. Såppass at jeg fremdeles hyperventilerer.

Hvis jeg ikke kan ødelegge høvelen hans...hva faen skal jeg bruke da? Kniv er out of the question. Jeg må finne noe annet som er skarpt nok, men ikke så "heavy" som en kniv. Jeg vil ikke på legevakten, jeg vil ikke sy. Jeg vil bare blø litt. Se bloddråper bli store nok til at de begynner å renne nedover. Bare litt. Ikke blir arrene noe særlig heller. Men det er når jeg bruker noe jeg vet hvordan jeg bruker.

HVA FAEN SKAL JEG GJØRE!

Hadde det bare vært smerte hadde det vært så enkelt. Jeg kunne slått meg selv med noe. Slått i stykker noe. Brent meg. Stukket meg. Men jeg hater smerten. Det er ikke den jeg vil ha. Jeg vil ha blodet...og kontrollen.

Jeg vil bare ha kontroll. Over kroppen min, sinnet mitt. Og den kontrollen er den ene tingen jeg ikke klarer å oppnå.

Jeg er faen meg patetisk.

Another "vacation" with the cheezecake

Gjett hvem som er i Trondheim....igjen!

Joda, riktig, meg. En kamerat av meg skulle kjøre opp i går og ned igjen på søndag og tilbød meg å sitte på, så jeg tok sjansen! SO.worth.it. Nydelig tur over Dovre, og bortsett fra et par irritasjonsmomenter (campingvogner og veiarbeid) så var turen awesome! Kom frem, en tur i park'ish ting, hjem til cheezecake, taco, te, is, Inglorious Basterds (som vi forsåvidt må se ferdig i dag for man ble for trøtte), og snorking.

Nå...er klokka snart halv 8, cheezecake skal på jobb, så jeg tar sjansen til å stjele en bukse og tskjorte og gå å hente meg en kopp te!

***

Mission get-a-cup-of-tea: ACCOMPLISHED

***

Jeg skal forsåvidt sove igjen snart. Drikke te først bare, så jeg ikke hoster meg gal. Jeg trooor jeg blir frisk snart, men holder meg til pencillinkuren ut uka uansett hvor grei jeg føler meg. Ikke faen om jeg skal ha en relapse av den halsbetennelsen! Nå er det endelig så jeg så vidt har litt tørrhoste igjen. Ikke mer magekramper, ikke mer migrene-givende hosting. Så no fucking way om jeg blir syk igjen! *sips her tea*

***

OHNOeS! Cheezecake leaves!

***

Back to bed!

<3