Nightly thoughts

Jeg har vært litt i tvil om jeg skal skrive ned dette her eller ikke, ettersom personen det handler om sikkert kommer til å klikke i vinkler om hun leser det. Men, det er min blogg, mine tanker, og jeg trenger å få det ned et sted, so I don't give a shit anymore about what she thinks of it. Jeg kommer derimot ikke til å nevne navn, noe jeg synes burde være godt nok. Folk som vet hvem det dreier seg om uansett vet allerede det meste fra før, so what's the difference?

Jeg trodde vennskapet vårt var på vei til å balansere seg oppover igjen. Men jeg var bekymret for henne, så tegn på hvordan hun oppførte seg og hvilke reaksjoner det gav i forholdet hennes, både i følge henne og kjæresten hennes. Hun har alltid sagt at hun vil man skal være ærlig, og ikke gjemme ting. Så jeg valgte å ikke gjøre det. Jeg valgte å skrive hvor bekymret jeg var, hvor fornærmet og skuffet jeg var over at alt hun liksom hadde nektet for ang å ville tilbringe tid med meg/andre venner bare var en løgn likevel. Jeg valgte også å vise irritasjon, som jeg håpet ville inspirere henne og vekke henne litt til å gidde å snakke om og gjøre noe med problemene sine. Jeg har ingenting i mot at folk klager over problemene sine, så lenge de samtidig prøver å gjøre noe med det. Har man gitt opp og ikke gidder prøve lenger, da trenger man ikke sitte å klage over det. Da er alt man vil ha sympati og "stakars deg" fra andre, sånn at du kan fortsette å ikke ha det bra og ha folk som tar vare på deg pga det. Det er ikke måten man skal leve et liv på, det er trist, vondt, og frustrerende å se på, og å gi råd man VET vil virke om personen bare prøver litt, men som åpenbart ikke blir satt pris på likevel. Alt man får fordi man valgte å ikke lyve, valgte å heller si hva man følte så det kanskje kunne gjøres noe med, jobbes med, bli forstått, det var å bli blokket, slettet, fjernet.

Det gjør vondt. Ja, om dagen, så kan jeg sette alt inn i en logisk tankegang. Tvinge tankene mine over på andre ting. Fokusere på det den andre personen gjorde galt så jeg kan føle meg litt bedre. Men om natten, da kommer tankene uhemmet. Det er ingenting som kan ta dem vekk, ingenting som kan rasjonalisere dem. De torturerer meg til jeg gråter meg i søvn, eller ligger våken hele natten før jeg går rundt som en zombie dagen etter. Jeg har mareritt der jeg våkner i kaldsvette, mareritt som dreier seg om henne. Alt fra at hun ødelegger meg med vilje, til at hun ødelegger seg selv og forholdet sitt mens jeg står der hjelpeløs og ser på.

Jeg har mange ganger sagt at jeg har en "av-knapp" inni meg som jeg kan trykke på, og så ikke bry meg om mennesker mer. Og det er til en viss grad sant. Det er bare, når jeg bryr meg såppass om et menneske, så er den knappen helt ubrukelig, den virker ikke. Det er derfor jeg sa i fra om hvordan jeg så og følte ting in the first place, og det er derfor det gjør meg vondt at jeg ikke engang fikk et svar tilbake, bare ble slettet. Sure, det er sikkert det som var best for henne å gjøre, men det er faen meg ikke riktig gjort ovenfor meg eller situasjonen.

It hurts. Even though I don't want it to. I hope you're all "happy" now. So I'm just gonna lean back and watch you slowly destroy yourself, doing nothing, trying not to care. That's what you want, right?