Welcome to whale-world

...it's inside my head.

Vi var på båtcruise i dag. 7 fjøkkings timer, 4 forskjellige strender, og et lusent grillspyd til lunch. Anywho.

Vi måtte selvfølgelig havne vedsidenav thinspo-girls fra helvete. Perfekte lår, slanke kropper, perfekt hud, kledelig feriehår. Jeg følte meg som en blek, strandet hval. Jeg driter i hva folk sier om at "du er så tynn så, og de er FOR tynne, du er mye finere". Det stemmer ikke. Jeg så flere mannfolk glo på meg og nærmest brekke seg, for så å se på de tynne jentene og blunke. Siden jeg har vært for deprimert og umotivert til å trene og spise riktig det siste året, så er alt jeg har av muskler vekk, det er bare slappe lår og hengende mage igjen. Og det er ekkelt. Sårende. Kvalmt. Det er ikke sånn kroppen min skal være. Ja, jeg skal begynne å prøve å gå mye/sykle mye/trene litt yoga privat igjen når jeg flytter til Trondheim. For da håper jeg å drasse med meg noen andre på det, så slipper jeg å slite med motivasjonen helt alene. Men det gjorde ikke dagen i dag mindre grusom...

Jeg slet med å prøve å få mamma til å forstå hvorfor jeg ikke ville sitte på stranda med dem, men ble på båten. Prøvde å forklare rett ut hvordan jeg følte det, og at jeg ikke ville ha mat. Hvorfor jeg vil ha alenetid når de andre går ut å spiser. Men det vil ikke mamma ha noe av. Vel, alenetid og at jeg ikke spiser that is. Og jeg skjønner det. Det er sikkert til mitt eget beste at jeg ikke sitter inne og sturer for meg selv, og at jeg spiser. Men jeg føler meg som han mannen jeg så på stranda tidligere i uka som vasset rundt i sine egne valker. Og det gjør vondt. Skikkelig vondt.

Det er ikke størrelsen eller vekten jeg er misfornøyd med. Ca 50 kg, og helt grei STØRRELSE på lår og mage og sånn. Men det er fastheten.

Har jeg nevnt at jeg også er dritt lei folk som sier "da er det bare å trene". For meg er det ikke "bare" å trene. Jeg eier ikke motivasjon til å komme meg ut av senga om morgenen, let alone powerwalke eller sykle rundt alene uten mål og mening. Jeg har prøvd. Så mange ganger. Og med mindre jeg har en fast partner å gjøre det med, som er god til å motivere og kommer til avtalte tider da og da i uken, så blir det med ingenting. Det er faktisk sånn jeg er. Alltid har vært. Alltid kommer til å være. And guess what, it's normal. Spesielt for en person med angst og depresjon. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk har så vanskelig for å skjønne det. Hadde jeg latt vær å prøve, så hadde jeg skjønt det. Men jeg har prøvd. Tatt på meg treningstøy og joggesko. Fylt en flaske vann. Og blitt stående foran døra før jeg snur og legger meg i senga igjen. Motløshet. Ensomhet. Mangel på vilje. Tomhet.

På toppen av alt var jeg overbevist om at vi skulle hjem den 7, dvs i morgen. Men nei, mamma har sagt feil dato, så det er på søndag. Jeg vil hjem NÅ.

Men nå roper et stk søster om å spille kort eller hva faen. Guess I'll pretend to drag myself out of this black pit for a while.