Herregud som jeg hater meg selv noen ganger. Kroppen min, hodet mitt. Jeg er så føkkings lei av å være meg selv for tiden. Sure, mange fine ting som skjer. Såppass mye kanskje at kontrasten og skyldfølelsen over å feile i å være glad blir helt sinnsyk når jeg ikke klarer å holde onde tanker unna.

I går sa det klikk i hodet mitt grunnet i kveld. Jeg skal ut, først vors, så konsert/bytur. Jeg gleder meg noe helt fantastisk og alt sånt.. jeg bare... føler ikke at jeg har noe å ha på meg (hallo, jeg pakket bare for en uke, trodde jeg skulle hjem til Oslo igjen mandag som var og hente mer jeg), og at alt jeg har er kjedelig, oppbrukt... Mye av det føler jeg ikke passer lenger størrelsesmessig fordi jeg kjøpte det før jeg gikk opp i vekt. Og det er synlig vekt. Vekt som har lagt seg rundt midje, hofter og lår. "Former" kaller de det. Sure, former er fint det. Når de er faste og fine. Ikke gelé-former sånn som mine. Jeg vil trene, men klarer ikke finne motivasjon som får meg ut døra. Bare masse masse skyldfølelse og vonde tanker i stedet. Og det får meg bare til å krølle meg sammen til en ball i stedet.

Kristian prøver å "fikse" meg. Og jeg setter pris på det sånn egentlig. Men det er vanskelig noen ganger det og. For det første, så er det bare jeg som kan fikse meg, det er veldig klart. Hjelpe kan han fint få lov til, men fiksingen må jeg ta meg av. For det andre, så sliter jeg med skyldfølelse da han (med de beste intensjoner) foreslår at vi stikker og kjøper klær til meg. Jeg fortjener ikke klær. Jeg fortjener ikke at folk bruker penger på meg. Spesielt ikke han. Vi har ikke vært sammen så lenge, det er ikke logisk å bruke penger på meg så tidlig i et forhold. Uansett hvor bra det virker som at det går. Dessuten, så føler jeg sikkert bare at jeg ser feit og grusom ut i det uansett..selv om han vil syns det motsatte.

Jeg er så lei disse tankene. Jeg prøver og prøver å tenke på andre ting, ta tilbake kontrollen over tankene. Jeg prøvde i natt ved å først ikke snakke om det. Så snakke litt om det. Men det gikk ikke. Jeg prøvde å snøre meg inn i et korsett for å overbevise meg om at jeg er tynn, men jeg følte meg bare feitere. Så da krøllet jeg meg bare sammen til en ball og nektet å si noenting på en lang stund. Jeg tror Kristian ble litt sur/frustrert/oppgitt. And I can't blame him. Hvem faen vil ha en dame som ikke klarer å kontrollere seg selv, hverken psykisk eller fysisk? Hadde jeg klart å holde kontroll over meg selv, så hadde jeg jo trent. Jeg hadde spist riktig. Ikke drukket så mye cola og sånt. Men jeg KLARER IKKE. Jeg er stuck i følelsen av at...jeg har det så jævlig uansett, det blir ikke bedre, la meg gjøre det jeg vet gjør meg lykkelig, om enn midlertidig.

GET OUT OF MY BRAIN YOU FUCKING DISEASES!!!!

***

Jeg har kjølt meg ned litt nå. Stoppet å skrive i et kvarters tid. Alt ovenfor er så...kaotisk. Både på skjermen og inni hodet. Jeg tror jeg bare må skru det av i dag. Jatte med, nikke. Gjøre det folk vil jeg skal gjøre. Så kan jeg ta med meg Mr.Vodka og Frk.Cider på vors kl 6 og bli én av to ting: gladfull (om jeg klarer), eller bortevekk-full (om jeg ikke klarer alternativ nr 1). Let's hope it works.