Jeg har ofte lurt på hvordan jeg skal få flere mennesker til å lese bloggen min..uten at de jeg ikke vil at skal lese den skal gjøre det samme. Men så begynte jeg å tenke...hvorfor er det så viktig for meg at folk leser bloggen min?

Noen ganger kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg skriver for å få ut frustrasjon, stygge tanker og annet. Og noen ganger for å få ut glede. Og jeg vet at de som leser bloggen ikke føler et behov for å kommentere osv fordi jeg rett og slett møter dem/snakker med dem ofte nok ellers. Likevel blir jeg trist av å se "0 kommentarer" nederst i vinduet hver gang jeg skriver noe.

Jeg tror jeg er som mennesker flest. Jeg vil bli annerkjent. Jeg vil at andre skal vite at jeg eksisterer, at jeg har tanker. Og jeg vil bli forstått.

Jeg har det ikke i meg å skrive en blogg som ville blitt "populær". Jeg mener, jeg gjør jo ingenting til daglig, og skriver bare omkring de samme tingene om og om igjen. Ikke har jeg noe kreativt som mote eller litteratur eller musikk å komme med heller. Og jeg vet alt dette. Jeg er ikke akkurat den personen med det mest intressante livet, og det er derfor ingen grunn til at en haug av mennesker skal lese om meg og forholde seg intresserte.

Jeg har hørt noen si at "hvis du skriver mer om de psykiske problemene dine vil folk lese". Problemet er bare det at...jeg skriver det jeg klarer allerede. Ingen av mine problemer er KJEMPE-alvorlige eller uvanlige. Depresjon, angst, tanker om kropp og vekt. Og analysering av hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Forklaringer for å forsvare når jeg føler meg utsatt. Nothing special.

Kanskje det er akkurat dette jeg sliter med. Helt siden jeg var liten visste jeg at jeg skulle bli noe stort, noe spesielt, noe folk ville legge merke til. Jeg skulle VÆRE noen! Men, jeg er ingen. Utdannelse og karriere gikk i dass. Frisøryrket gikk i dass. Modell-opplegget gikk i dass. Og jeg har ikke vilje, interesse og energi til å starte noe nytt.

Men jeg håper...jeg håper.

Jeg flytter til Trondheim nå. Fresh start. Nye venner og bekjente. Ny kjæreste. Jeg håper at jeg vil orke å søke jobb etterhvert. Og ta mer utdannelse. Det ultimate hadde når det kommer til deltidsjobb hadde vært resepsjonist/ryddepike i salong. Sånn som når jeg jobbet for Auster. Jeg likte det. Det er noe jeg kan se for meg å gjøre mens jeg tar kveldsskole eller privatisteksamner. Eller mens jeg studerer. Hvordan jeg skal få til noe sånt aner jeg ikke. Ja, jeg har basic frisørskole. Jeg kan egentlig gå ut i læra om jeg ikke hadde fått så mye senebetennelse. Men jeg har ingen formell erfaring eller utdannelse som resepsjonist. Er det mulig å få seg jobb som det da?

...blogginnleggene mine blir lange og slitsomme for tiden. Det er så mye som foregår i hodet mitt, og jeg trenger å få det ut. Ikke klarer jeg holde ett tema innenfor et enkelt innlegg heller. Jeg bare...babler?


Jeg skulle fremdeles ønske flere leste det jeg skrev. Kommenterte. Kom med råd, synspunkter, ideer. Jeg setter pris på de som allerede gjør det selvfølgelig men...the more opinions and ideas the better I guess?

*sukk*