Jeg hater når fine dager etterfølges av dårlige. Etter en fin morgen ble ikke dagen min i dag fullt så fin. Nervøsitet kom krypende. Tanker om mindreverdighet, egoisme og ubrukelighet. Og de slapp ikke pga nervøsiteten. Alt dette ble en stor angst-kake som bakte seg i ovnen frem til vi skulle ut i kveld. Tanker om mat, hva man skal spise, hvor man skal spise, hvor mye man skal spise. Alt dette gjorde at timeren på kaka sa "pling" og ble ferdig. Akkurat nå sitter jeg og prøver å kaste den forbanna angsten ut døra. Jeg har spist alt for mye, og drukner mine sorger i Cola mens jeg venter på at Kristian skal komme hjem igjen.

Jeg orket ikke bli med til Lars. Ikke fordi jeg ikke liker Lars og Yngve (for det gjør jeg faktisk, de er awesome), men fordi jeg ikke liker å være rundt mennesker eller la mennesker være rundt meg når jeg har angst. Føler meg som en drittsekk uansett hva jeg gjør i dag. Og jeg liker det ikke. Ikke liker jeg at Kristian blir så bekymret heller. Han tror han må fikse det. Men han må ikke det. JEG må fikse det. Og klarer jeg ikke fikse det, må jeg bare la det gå sin gang til det er over. Det er liksom ikke stort man får gjort med saken. Jeg er syk, og noen ganger må jeg bare få lov å være det uten at folk skal begynne å prøve å fikse meg. Det er slitsomt å ikke få utløp for sykdommen sin. Litt som å gå rundt å ignorere hodepine til det bare ikke går lenger. Det er bedre å slappe av og la det gå over...

Rambling again. Done now. Bye bye.