Jeg er litt lei meg nå. Svulsten mormor fjernet viste seg å være ondartet, dvs kreft. Det var i urinblæra, og mamma har snakket med legen sin, og han sa det var en av de mildere formene, så jeg tror da at behandling og sånn burde funke fint. Så krysser fingrene for det...
It still hurts tho. Mormoren min. Personen jeg elsker mest her i verden, mer enn noen andre. Min gode, myke, varme, søte mormor. Jeg vil ikke engang tenke på hvordan det vil være skal jeg miste henne. For det skal ikke skje, ikke på mange år enda. Hun er bare 71, det er fler år hun har foran seg! Så det så!
*titte på bilder*
torsdag 15. oktober 2009
Mormor
Lagt inn av Caralina kl. 23:04
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentarer:
Det er ikke lett og noen ganger går slike ting helt fint. Selv om det kan være en langvarig prosess og vondt å se effektene av celle giften. Men se positivt på det for det trenger hun^^ Og krysser fingrene for deg og dine:)
Legg inn en kommentar