Stupid stupid stupid

Armen min svir. Hjernen min fungerer ikke. HVORFOR skal jeg assosiere harmløse hendelser med vonde minner. Hvorfor trigger det helt syke reaksjoner. Hvorfor klarer jeg ikke å få Remi til å forstå at jeg trenger bare å få det ut. Hvorfor svarer han bare nedlatende, som om følelsene mine bare er plagsomme. Jeg vet han skammer seg, at det gjør ham vondt at han var den som skapte traumet jeg sliter med. Han mener ikke noe vondt med det som skjedde nå. Han fikk ikke sove, og bestemte seg for en eller annen rar grunn å se på porno. Vanligvis har jeg ikke problemer med det. Men la meg prøve å forklare, så kanskje jeg kan distrahere meg selv nok til å gidde å kaste vekk tapetkniven min før jeg gjør mere teite, dumme ting.

Jeg har ikke stort mot porno. Jeg er relativt glad i det selv. Jeg liker at vi ser på det sammen, og det kan en gang i blandt piffe opp sexlivet. Men da han da når jeg sovner velger å se på mer, så tenker jeg "huh, jeg var ikke nok nei". Det er en teit, vond følelse. I tillegg kommer traumer inn i bildet. Det er ikke kult å vite at de første 4-5 månedene av forholdet, så ventet han til jeg hadde sovnet før han satt seg på pc'en, snakket med eksen sin på msn, så på porno, ble kåt, og enten hadde cybersex med henne eller ringte henne for telefonsex. Er det da rart jeg reagerer av at jeg våkner til at han ligger å ser på porno? Beklager, men jeg syns ikke det er så rart.

Alt jeg fikk slengt i trynet når jeg prøvde å forklare hvorfor dette var vondt og vanskelig for meg, var " *sukk* skjerp deg a Trude". Jeg vet han føler seg slem fordi det er han som skapte problemet in the first place. Men han mener jeg bare skal la slipp og gå videre fordi det er lenge siden, det har ikke skjedd igjen (hvis du ser bort i fra en halv-pervers melding), og fordi vi har det bra sammen nå, jeg må ikke "ødelegge det". Jeg vet det er vondt for ham at jeg reagerer sånn. Men...jeg reagerer så skjelden. Jeg velger å ikke snakke med noen om noenting ordentlig lenger, fordi jeg har følelsen av at det er ikke viktig nok. Jeg er bare teit, og trenger bare å slutte å tenke sånn, det er så lett atte... Men det er ikke det. Det er vanskelig. Og jeg får panikk. Jeg har mest lyst til å gå på badet, spy til jeg ikke kan mer, legge meg i badekaret og gå amok på armen min. 9 ganger. 9 striper. Det er ikke nok, jeg klarer ikke roe meg ned.

Nå skal det sies at Remi sa unnskyld. Og at han virkelig mente det. Han klarer bare ikke takle ting til tider han heller, og det kommer ut som at han blir defensiv og sier teite ting han egentlig ikke mener sånn det høres ut. Men likevel...det gjør så vondt, det sårer så ubeskrivelig. Hvis jeg ikke skal kunne snakke med kjæresten min om det, og løse det...så kommer jeg ikke videre. Og han nekter. Å snakke om det er tabu. Psykologen sier jeg er nødt til å face ting for å bearbeide det. Men for å face dette trenger jeg at Remi samarbeider, og han vil ikke. Hvordan faen skal jeg klare å bli frisk fra noenting?

Jeg har gitt opp. Jeg orker ikke mer NAV, jeg har null tro på at jeg kommer til å klare utdanning eller få meg jobb. Jeg kommer aldri til å få penger fra NAV engang, og mamma kommer til å gå så lei at hun kaster meg ut. Jeg kommer til å være et fuckings vrak resten av livet mitt, og jeg er for feig til å gjøre slutt på det engang. Ikke er det vits i å spørre om hjelp heller, jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv, og jeg klarer det ikke.

Jeg skulle ønske jeg bare kunne sovne igjen. Men det går ikke. Jeg er tett i nesa etter all grininga...og nesesprayen min har rommet til Remi "spist" opp, jeg finner den ikke.

Faen i helvete...