Æsj æsj æsj

Sånn inne i mitt eget hode suger verden akkurat nå. Først og fremst fordi jeg syns synd på og er bekymret for Remi.
First of all:
Han hadde målt BMI'en sin, og den kom høyt. So he's not just overweight, he's in the obese class. Og dette er han supertrist for. Jeg har tipset ham om at for å legge om kostholdet sitt, noe som er det viktigste for ham akkurat nå, så er han nødt til å begynne å spise litt mindre porsjoner, og etterhvert bytte ut noen av de matvanene han spiser, for ikke å snakke seg om å like ting som grønnsaker og vitaminer. Det blir ikke lett for ham, og jeg skjønner ham godt. Men han lever på fett, raske karbohydrater og sukker, og det er ikke bra :s
Second:
Bilen hans er så og si beyond saving. Han var glad han fikk meg til å sette meg i bilen til Niklas i går når vi kjørte til verkstedet, for hjulet var faktisk på vei av o.O Det er masse tull med den, men hadde det ikke vært for rusten kunne det ha blitt fikset. Med rusten, så blir det alt for dyrt. Bare å sveise bilen ville kostet 10.000 kr!!! Så reparasjonen er verdt mer det enn han kjøpte bilen for >_< Så det han lar verkstedet gjøre er å fikse det mest nødvendige av alt så bilen holder seg kjørbar en liten stund, også må han titte på ny bil i mellomtiden. Forhåpentligvis får han kvittet seg med gjelden sin så han kan ta opp et billån eller noe sånt noe. So time will show.

Jeg er også litt bekymret for meg selv. I'll give you a few reasons.
First:
Kroppen min. Jeg har sykt issues med den i det siste. Det er ikke det at jeg veier for mye (hallo, 47 kg, 18,4 i BMI), men jeg har høy fettprosent i forhold til kroppen min. Jeg har ikke trent siden tidlig høsten som var, og jeg merker det så godt. Jeg er blitt stiv i hele kroppen, og alt bare henger og slenger. Jeg vil ha en fin, STRAM kropp! Stramme lår, stram mage, litt muskler på kroppen! Jeg er lei av å være så sykt svak! Og etter mamma sa opp medlemsskapet mitt nede på Skullerud Sportsenter, hva skal jeg gjøre da? Jeg har vurdert svømming og sånn....men med de pillene jeg går på har jeg blødninger alt for ofte, og da er det out of the question å svømme. Basta. Også er det spising da. Jeg vil også legge om kosthold, kutte koffein og for mye sukker. Det kan hjelpe masse, både fysisk og psykisk. Men jeg klarer det ikke! Jeg får det ikke til! Og jeg blir så frustrert! Jeg har ikke fått til en damned shit her i livet hittil, jeg feiler på alt jeg prøver, og jeg klarer ikke endre den instillingen.Jeg føler meg skikkelig half-assed, fordi jeg ikke klarer å fullføre noenting...ikke engang å slutte å drikke cola. Om noe er patetisk, så er det det ass..
Second:
Døgnrytmen min er helt skakkjørt, og jeg klarer ikke rette den opp. Jeg har døgna flere netter for å bli trøtt til når kvelden kommer, men jeg må holde meg i konstant bevegelse. Bare jeg setter meg ned på dagen for å spise, så sovner jeg der jeg sitter, også må jeg begynne helt på nytt. Det er slitsomt!
Third:
Hodepiner. Den kroniske blir bare værre og værre. Jeg er nødt til å dra til legen og be om medisiner. Og egentlig må jeg også be om en full helsesjekk, og et par allergitester fordi jeg er så sykt tett i halsen og nesa, og har vært det i et halvt år nå. Plagsomt. Og da blir jeg griseredd, for det betyr blodprøver, og sprøyter er min absolutt største frykt bortsett fra døden.
Fourth:
Døden ja. Jeg er ganske besatt av den nå om dagen, og det suger. Jeg er livredd for å dø, eller for å skade meg, spesielt alvorlig. Så jeg kutter ned på aktiviteter jeg ellers ville ha gjort, jeg unngår situasjoner jeg ikke liker, og jeg er ganske innesluttet. Mye av grunnen til at jeg ikke sover er at jeg er redd for at sovner jeg, så dør jeg. Det er en jævlig ukomfortabel følelse.
Fifth:
Jeg står så stille! Jeg var flink pike i går og sendte mail til Akademiet for å se om de kunne sette opp en rådgivningssamtale med meg snarest. Det skal de klare, jeg må bare ringe i morgen og avtale når. Men det er skummelt. I tillegg, så vet jeg ikke hvordan jeg skal skreddersy et program for meg selv. Jeg VET jeg må bruke lenger tid pga migrene og psyk ting, men jeg liker det ikke, jeg vil bare gjøre det normalt selv om jeg vet det ikke funker. Og hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg ikke husker en shit? Også kommer det økonomiske inn i bildet. Greit, jeg kan få studielån sikkert men, jeg vil ikke være gjeldsslave resten av livet. Mamma sier hun hjelper med det økonomiske om jeg trenger det, betaler deler av skolen eller studielån. Hun betalte den for dette kvartalet nå. Tre tusen kroner... det er FLAUT! Jeg skal kunne betale selv! Jeg er så redd for at jeg kommer til å prøve og feile ørten utdanninger, sitter der med masse gjeld, null inntekt, og mooche på de jeg er glad i resten av livet. Dette skremmer meg såpass at tenker jeg på det tilfeldig, så kan det ødelegge resten av dagen min. DET SUGER!

Anyways. Det var mesteparten av det jeg tenker på for tiden egnentlig. Blæ.