Pointless, useless

Jeg er litt kvalm over meg selv for tiden.

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg ser på livet. Jeg er veldig fokusert på meg selv. Ja, jeg eier sympati og empati, men hovedfokuset i livet mitt ligger på meg selv, nettopp fordi dette er mitt liv. Men hva om dette er galt? Alle snakker om hvor uselviske man skal være. At man så og si skal ofre alt for andre. Og det som plager meg mest: at det alltid er noen der ute som har det værre en deg, så du burde ikke klage selv.

Jeg sliter med den tanken der. Jeg vet at det er fantastisk mange mennesker ute i verden som har det vanskeligere enn meg. Jeg vet jeg er heldig, at jeg har mange gode ting gående for meg. Jeg har mye andre ikke har, selv om jeg ikke har gjort noe for å fortjene det. Og likevel, så er det ikke nok. Jeg vil være noen, jeg vil gjøre noe, jeg vil kunne noe.

Det er slemt og feil å tenke som jeg gjør, men jeg blir så lett sjalu på mennesker som har talent for noe. Ikke det at jeg ønsker dem vondt eller blir sur på dem, men jeg blir fantastisk misunnelig. Jeg vil også ha talent for noe. Kanskje jeg hadde talent en gang i tiden, jeg vet ikke. Jeg spilte i korps, jeg var flink...men ikke så flink som noen av de andre. Jeg kunne tegne bedre enn jeg kan i dag...men det er ikke halvparten av det folk jeg kjenner kan. Jeg hadde fantasi og kunne skrive noveller....men det ble aldri ferdig, jeg klarte ikke holde meg til en ting, og nå har jeg mistet fantasi og interesse.

Det eneste jeg kan her i verden er...vel, å sitte for meg selv og lese. Jeg er flink til å lese, det er jeg. Men hva slags nytte har det? Hvor ligger kreativiteten? I have no idea anymore. Jeg skjønner ikke at jeg gidder klage engang nesten, for jeg orker ikke prøve å lære meg noe.

Noen ganger kjennes det ut som om jeg bare har gitt opp på å være noenting spesielt. Selv om jeg vil. Men jeg klarer ikke, gidder ikke, orker ikke, får det ikke til på første forsøk, så jeg gir opp. Ikke har jeg god nok grunn heller. Sure, jeg har litt psykiske diagnoser. Sure, jeg har migrene og svake sener som kan gi senebetennelse alt for lett. Men ingenting er dødelig, alt jeg har, det klarer andre å fungere og leve med. Hvorfor i huleste klarer ikke jeg?

Jeg skulle så veldig ønske jeg var verdt noe. At jeg kunne skape noe, at jeg var kreativ. Men jeg får det ikke til!!!

Sometimes I wish I could just dissapear somewhere, and no one would notice..