Hverdagene

Jepp. Da er vi tilbake til den tiden jeg hater mest hele uka: Hverdagene. Nå må jeg forsåvidt si det at Remi er hjemme fordi han er syk, og da er det ikke like kjedelig, men...how to explain. Jeg er arbeidsløs. Hver dag, så går nesten alle jeg kjenner på jobb, tjener penger, går på skole, gjør noe. Mens jeg...jeg våkner kl 10 (ofte senere fordi jeg ikke klarer å se vitsen i å stå opp selv om psykologens ordre er at jeg SKAL opp uansett), åpner laptopen, skrur på musikk, henter meg et glass melk, og tar på meg morgenkåpen min. Noen ganger har jeg husarbeid å gjøre, så da gjør deg det. Jeg tar meg en dusj, jeg spiller litt WoW, eller leser en bok. Jeg går på nettet og titter etter jobber jeg kan gjøre, eller som intresserer meg. Jeg søker de få gangene jeg faktisk finner noe. Et par dager senere får jeg alltid avslag i posten. Er jeg så heldig å komme på intervju, så må jeg nesten rett og slett gå igjen så fort de ser vitnemålene mine pga alt sykefraværet. Det henger over meg som er sort sky som ikke vil noen steder. Selv om jeg er bedre nå (tror jeg), selv om jeg virkelig vil, selv om jeg kan yte bedre service, være mer punktlig, og yte mer på jobben enn det de andre som har søkt har, så får jeg ikke jobben pga fraværet.

Gå til NAV sier alle. Vel, jeg har gjort det. Jeg har vært registrert siden i høst. Og de vil ikke gi meg en fuckings saksbehandler engang. "Ikke gi opp" sier alle også. Men det er ikke så lett. Når du har ringt så mange ganger, vært der nede så mange ganger, og de kommer med de samme gamle unnskyldningene gang på gang uten at du kommer deg 1 cm fremover engang, da er det ikke så lett å bare fortsette. Det er demotiverende. Bare tanken på å måtte ringe eller gå ned til NAV en dag setter i gang en angstprosess i kroppen, jeg får helt noia, og det ender ofte opp med at det ødelegger hele dagen min. Jeg blir aggresiv når noen spør om det er noe nytt, for det er aldri noe nytt. Hadde det skjedd noe nytt, så hadde jeg jo fortalt det! Det går på nervene at jeg skal stå stillestående et helt år, med hverken jobb, utdannelse, eller noen form for økonomisk støtte. Jeg har flaks, jeg har mamma og pappa og Remi som strengt tatt gir meg mye mer enn det jeg fortjener. Men det er flaut, det brenner. Jeg skal kunne ta vare på meg selv, jeg er 21 år ffs!

Uansett hva jeg finner på i hverdagen, så gnager dette hardt. I tillegg er jeg redd for at jeg er for syk for å jobbe, men for frisk til å få hjelp. Jeg er redd for at migrene ikke er regnet som en fæl nok kronisk sykdom til at jeg ikke blir fortalt at jeg bare må finne meg en jobb. Jeg er redd for at psykologen min ikke skjønner alvoret i tingene jeg forteller. Jeg virker så in control av alt når jeg sitter hos ham. Som om jeg ser ned på mine egne problemer. Jeg tror ikke han har skjønt hvor hjelpesløs jeg føler meg noen ganger, hvor hardt angsten og tvangshandlingene sitter, hvor hardt jeg tror den uspesifiserte spiseforstyrrelsen sitter, hvor dype depresjonene er når de først kommer, og hvor følelseskald jeg føler meg store deler av livet mitt. Det skremmer vettet av meg, men siden jeg er høyt intelligent, og ikke vil virke gal, så er jeg blitt så flink til å skjule det at jeg tror jeg skjuler det for godt. Hvordan skal jeg få hjelp når jeg ikke klarer å forklare det godt nok? Jeg er så følelseskald når jeg sitter der, jeg kan snakke om virkelig vonde ting uten at jeg gråter eller reagerer. Jeg kan bortforklare ting, si at jeg vet det er dumt, og logikken i hodet mitt sier de riktige tingene, men hjernen reagerer feil uansett.

Does any of this make any sense....?