...

Kanskje jeg skal skrive et litt mer konstruktivt bloginnlegg. Jeg mener, mesteparten av hva jeg har skrevet i det siste kunne jeg likegjerne lagt ut på Nettby i åpent innlegg, rait?

Jeg var på DPS'en i går. Litt...rart. Jeg er der bare for en second opinion. Men det er så..ekkelt å forklare ting til nye folk. Kvinnelig psykiater. Hun var...merkelig..jeg likte henne ikke så godt at det gjorde noe. Og det er vanskelig. Å skulle sitte der og fortelle ting jeg har nesten glemt, eller ting jeg har lagt bak meg. Jeg føler at siden jeg er på bedringens vei, at jeg ikke er på bånn av verden, så har jeg ingen rett til å oppta tiden til psykiateren, hun har sikkert noen hun heller burde behandlet som trenger det mer. I tillegg så...er det så rart å skulle forklare. Jeg er syk. Jeg er deprimert. Jeg er restriktiv når det gjelder mat, og har syke kroppsidealer. Jeg har daglig lyst til å kutte meg, men gjør det ikke. Fordi jeg er rasjonell og logisk. Og det er bra. Men...jeg føler at enten, så kommer jeg frem som friskere enn jeg er, eller så kommer jeg frem som sykere. Jeg føler ikke at noen jeg har snakket med forstår helt hvordan det er å være på det mellomstadiet jeg har. Ikke frisk, ikke kjempesyk. På midten. Og det kan vippe begge veier. Jeg er både stolt av meg selv, samtidig som jeg er redd for å miste en ting som har vært en stor del av meg i mange år, selv om den er negativ. Psykologen min sier jeg er forvirret over hvem jeg er. Eller, rettere sagt, hvem jeg er utenom depresjonen og angsten og alt det der. Og jeg er forvirret, jeg er redd. Jeg aner ikke hvem jeg er uten de tankebanene og følelsene og synet på ting jeg har som andre sier kommer pga sykdommene mine. Jeg har for lenge siden akseptert at jeg bare er sånn. At personligheten min er sånn. Men alle profesjonelle jeg snakker med sier det motsatte. Er det rart jeg er så fuckings forvirret? Noen ganger får jeg bare lyst til å gå løs på armen min med papirkutteren til jeg blir syk nok til at jeg er trygg på hvem jeg er...og det er skummelt. Jeg skal jo ville bli frisk, skal jeg ikke? De sier jeg må tvinge meg til å tenke positivt. Men... jeg har gjort det så lenge, og det virker ikke. Uansett hvor mye jeg tenker positivt, så klarer jeg ikke føle ting på den måten, eller reagere eller gjøre ting på den måten som tankene jeg tvinger meg selv til å tenke sier jeg skal.

..I'm so worthless..klager over mine problemer som er ingenting i forhold til andres. Pathetic. Og likevel klarer jeg ikke la være. Faen heller.