Friday

I'm in love ^^ But then, I'm always in love!

Sånn ellers så..føler jeg meg ganske usosial i dag. Har hatt to dager hvor jeg har møtt mennesker og gjort mye, og nå er jeg sliten. Silly, huh? On top of that, I think a lot. About things I promised myself not to think about.

I'll be honest. Jeg savner henne mer enn jeg lar folk vite. Latteren hennes, det gode humøret, alt ved henne som er godt og positivt. Problemet er bare det at, vennskapet vi hadde var for nært. For tett, på et par måter. Klarer ikke helt sette ord på det. Ja, jeg ba henne alltid være ærlig, og setter pris på at hun var det. Men..når jeg da er ærlig tilbake..noe jeg har lært meg å IKKE være, fordi det kan bli for mye for henne...så er det nok en gang JEG som plutselig blir the bad guy? Jeg repeterer det viktigste for meg igjen: Jeg gav opp. Det var for slitsomt å bare sitte inne alene med vonde tanker når hun valgte kjæresten over meg, gang på gang. Til slutt fant jeg andre venner, og begynte å møte dem. Da prioriterte jeg visst andre. Den gangen hun virkelig reagerte på, skjønner jeg. Men, let me point out. Hva skulle jeg gjøre da? Lese tanker? Det er ikke noe man er innstilt på når hjernen din sier "hun prioriterte en annen over meg igjen, jeg er alene, hun ønsker ikke å være med meg, hun hater meg". At jeg da fikk det til å gå ut og ha det morsomt despite dette, det skjønner jeg nesten ikke helt. Og jeg trengte det, jeg trengte å dytte vekk de tankene, selv om det mente å dytte vekk tanker om henne for øyeblikket. Noen ganger, så trenger jeg å tenke på meg selv og min helse. Jeg er sterk, jeg kan stå i mot og gjennom mye. Men noen ganger, bare noen ganger, I need a break. Noen ganger, så trenger jeg å tenke på MEG, og hva som er sunt for meg. Jeg har snakket med psykologen om dette. Mye. Han mener at det som er best for meg er å bare fryse ned alt til det ikke føles så mye når jeg tenker over det. At jeg burde tilbringe tiden min med andre mennesker. Og at jeg ikke burde gjenoppta vennskapet i det hele tatt, for den nærheten det vennskapet hadde, det er ikke bra.

Let me explain a bit. Når jeg står nærme en person, vil jeg gjøre alt i min makt for dem. Problemet er dette: Jeg er en syk perfeksjonist, med en brist i personligheten min som gjør at jeg syns jeg selv er verdt nada. Så jeg kaster meg hodestups ut i det, til jeg bryter sammen. Og når jeg bryter sammen, så klarer jeg ikke gjøre annet enn å kutte all kontakt med omverdenen og dra meg inn i meg selv. Det er det jeg har gjort, nok en gang.

Personlig tror jeg at en gang i fremtiden, så kanskje et vennskap er mulig. Men jeg har det ikke i meg til å ta den første praten, det første skrittet. Jeg er for redd for at det jeg har klart å bygge opp mentalt skal kræsje igjen. Ikke tror jeg at man kan gå inn med samme forventninger som før heller. Ting må snakkes om, revurderes, kompromisser må inngås. Jeg er i stand til sånt. Men hver gang jeg har prøvd på det før, så har det gått galt.

Is this enough? Can you even understand? Will you try to see my side now?