Homework

So, tannlegen gikk faktisk veldig bra. Eline var søtest og halvveis slepte meg hjem etterpå, ettersom den fine lille pillen gjorde meg så borte at jeg knapt kunne stå på beina....or, I couldn't. Not without holding on to something. Og tilogmed da var det vanskelig. Men bedøvelsen var ikke vond, og ikke trekkingen heller. Merket bare litt lyder og rykk, og ferdig. Så sov jeg stort sett resten av dagen.

Jeg tror det gror greit, men det gjør grisevondt. Jeg skal egentli gikke ta Ibux pga at jeg går på Fontex, og Rema1000 hadde ikke Paracet eller Pinex... så da får jeg bare holde ut. Jeg har klart å stappe i meg litt pasta og litt yoghurt i dag, det får holde. Spise er ikke deilig atm.

Hadde psyktime i dag. Og den var...annerledes...sikkert fordi det er vår. Vi snakket om alt i de foregående blogginnleggene mine. Det er...lett å skrive, men vanskelig å snakke. Psykologen hadde aldri sett meg så...følelsesladet. Hadde aldri sett meg slite med å finne ord og mening. Aldri sett meg slippe på den jernbundende kontrollen jeg har over meg selv. Jeg gråt nesten da jeg snakket om bestefar... Jeg er vant til å kaldt analysere når jeg er hos psykologen. Men både han og jeg er enige om at det er pointless. Det er bare skadelig for meg å analysere mer. Jeg vet hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Og hva jeg kan gjøre for å hjelpe meg selv. Det er bare å klare seg gjennom det, og han er der å støtter meg.

Jeg skal lære meg et par ting. Å være mer aktiv. Lære å spørre om ting som jeg føler er egoistiske, fordi jeg føler at jeg er til bry eller egoistisk eller...ja... Også skal jeg leve i nået.

Den første er grei. Den kan jeg klare. Hvordan jeg skal klare resten, det vet jeg ikke. Det går på å ignorere mine mest innbitte vaner, tanker, reaksjoner. Det blir vanskelig..men jeg skal prøve. Og jeg har flotte venner og en flott kjæreste som støtter meg i det minste:) Det hjelper <3 Mer enn dere aner.

Mormor er visst ganske dårlig for tiden sa mamma... det er...vanskelig å takle. Jeg vil ikke miste fler mennesker jeg er glad i. Fuckings kreft.

Sometimes, I just want to sail into the west...

VILIKKEEE!

Vil ikke til tannlegen *gjemme seg* Vil ikke trekke tann! Ja, de skal gi meg en fin liten pille som skal roe meg ned, og snilleste Eline blir med for å holde meg i hånden, men jeg er så redd at jeg er fysisk kvalm. Og selvfølgelig tok jeg de siste angstdempende på fredag, så jeg er tom. Jeg tror jeg må spørre legen om noe sterkere pluss økning av Fontex dosen, jeg er så mye værre for tiden. Sikkert pga det jeg har skrevet om tidligere. Har psyk time på onsdag, så jeg får i det minste snakket om det da...

Helgen har vært...både morsom og trist. Det ble fest/vors på lørdag, noe som var superkoselig. Men mannfolk er teite, det er blod i vasken etter en av dem blødde neseblod, og Remi har fylleangst etter han endte opp på Lambertseter (av alle steder) alene i en leilighet på gulvet på stua. Han vet ikke hvorfor han var der eller hvordan han var kommet seg dit. Han husker så vidt at de dro ut på lørdag (vi jentene som var der dro ut først).

Jeg møtte hvertfall på mange gode venner, og siden jeg ikke gadd å gå hjem og sove helt alene mens jeg bekymret meg for Remi, dro jeg til en kompis og sov over på sofaen hans. Koselig med litt selskap. Også snille Eline som våknet kl 2 på natta da jeg ringte og var lei meg <3 I loves her!

Nå...skal jeg...eh.. ja, jeg vet ikke, jeg klarer ikke konsentrere meg om noenting for tiden. Ikke lese, pusle, spille, ingenting. Jeg vil bare at det skal bli sommer *sukk*

Cancer

Mormor har det vondt for tiden. Vondt i ryggen. Er det fordi det er ryggen hennes som er sliten? Eller er det kreften? Jeg vet ikke. Hun var på sykehuset denne uka, tok prøver. Så...

Jeg er redd... jeg vil ikke miste henne og..

Patterns

Det er merkelig hvor mange rare mønstre jeg bytter mellom fra uke til uke. Først sover jeg bare om dagen, ikke natten. Så begynner jeg å våknet grytidlig og legge meg tidlig. Nå er det tilbake til nattevåking igjen.

Også er det vår. Jeg hater våren. Den er vanskelig, slitsom.

Jeg har alltid blitt utbrent om våren. Sliten, fysisk og psykisk. Dette har pågått helt siden jeg var rundt 10-11 år. Mer og mer fravær på skolen, mindre og mindre energi til å gjøre noenting, samtidig som jeg ble mer lei meg, mer deppa, og sov mindre. Situasjonen nå er annerledes. Jeg blir ikke mobbet. Jeg har bare skole to kvelder i uka, og jeg trives i klassene jeg har. Jeg har venner, gode venner! Jeg har verdens beste samboer, og verdens beste hund. Jeg har fantastiske G fra "ja du kan" som hjelper meg med NAV og alt annet mulig rart. Og flotte foreldre. Så hvorfor sitter kroppen og sinnet igjen med eksakt samme følelse som før?

De siste 5 årene har vært værre. Onkel Kai døde på våren, nærme påsken. Jeg husker ikke datoen..jeg gikk inn i sjokk når det skjedde...og jeg tror jeg har fortrengt eksakt når det skjedde. Men det er rundt nå.

Jeg husker det fremdeles. Det var litt før midnatt. Hjemtelefonen ringte, jeg tok den fordi jeg var våken. Det var mormor. Hun ville snakke med mamma. Mamma kom tuslende ut, visste liksom at noe var galt. Ingen ringer oss så sent på hjemtelefonen. Hun tok telefonen, knakk sammen, begynte å gråte, og måtte legge på. Første tanken min var "er det bestefar?". Jeg tok feil. Veldig feil. Jeg spurte, skjelvende i stemmen av angst, hva som var galt. "Kai er død" sa mamma.

Det var de vondeste og mest uventede ordene jeg noen gang har hørt i hele mitt liv. Jeg frøs. Pappa kom tuslende, han hørte mamma gråte. Fikk henne inn på rommet sitt, kledd på henne, roet henne litt. Så jeg gikk inn på rommet mitt. Satte meg i sengen, plukket opp Tigergutt. Tiger kosedyret jeg fikk av onkel Kai når jeg var liten. Jeg hørte at mamma rotet rundt i gangen, og ringte etter en taxi. Pappa hadde tatt en øl tidligere og kunne ikke kjøre, men mamma skulle fremdeles rett ut til Tomter, selv med taxi, selv så dyrt det ble. Mamma dro.

Pappa gikk inn og vekket søstern min. Så hørte jeg et hyl. Noe av det vondeste jeg har hørt fra henne. Hun skrek, hysterisk, i over 20 minutter, før det ble stille. Pappa fikk endelig roet henne ned. Så kom pappa inn til meg. Jeg klarte ikke si et ord. Ikke en eneste tåre kom ut. Han lurte på om det gikk bra med meg, jeg bare nikket. Til slutt gikk han inn til Mariann igjen, hun hadde begynt å gråte normalt.

Jeg bare satt der. Stille som en mus. Og brukte pekefingerneglen til å skrape opp et 7-8cm langt sår på venstre overarm. Jeg kan fremdeles se hvor det var. Men bare fordi jeg vet det var der. Ingen andre vet om det. Annet enn helsesøster på skolen, som jeg ble sendt til av lærern den dagen jeg kom tilbake på skolen fordi han var bekymret. Hun spurte om jeg noen gang hadde skadet meg selv. Jeg sa, ja, det hadde jeg. Hadde jeg gjort det i det siste lurte hun. Jo. Det hadde jeg. Hun ville se. Det var heldigvis på vei til å gro, men hun puttet på en stor bandsasje likevel.

Noen ganger skulle jeg ønske arret var mye tydligere.

Vi vet ikke helt hvorfor han døde. Eller, jeg vet ikke. Fikk en slags forklaring, men vet ikke om det var sant eller ikke. Onkel Kai var som meg. Migrene, skulderproblemer, noe depresjon. Vi snakket om det, selv om ingen visste noe. Han sto nærmere enn noen andre i familien min på den tiden. Og han bare døde. 41 år gammel. Ung. Alt for ung.

Bestefar døde et halvt år etter. Av sorg. Han sluttet å spise riktig, glemte medisiner. Så hjertet hans gav opp. Det tok 7 uker på sykehus før han gikk bort. Det var vondt.

Jeg husker begravelsen til onkel Kai. Etter alle gjestene hadde dratt. Vi som nærmeste familie skulle sove over. Jeg sto på gangen, alene. Bestefar hadde vært for seg selv på rommet sitt, og kom tuslende mot meg. Jeg har aldri sett et tristere, mer forferdelig syn. Han skalv som et aspeløv. Ga meg en klem. Og sa "en forelder burde aldri oppleve sitt barns død Trude" før han bare gråt videre. Vi sto der lenge.

Dette blir langt.. jeg burde avslutte nå. I just.. had to..

Det har gått 5 år. Og det gjør like vondt. Jeg klarer fremdeles ikke gråte. Jeg vil fremdeles klore i stykker armen min

Illusions

Hvorfor vil jeg alltid se ut som noe jeg ikke er. Noe jeg ikke har hår til. Klær til. Sko til. Strømper til. Bluser til.

And why does this make me so bloody sad... I just want to crawl into bed and never come out.

Trashy gothy mood

Det er vel den beste beskrivelsen av hvordan jeg føler meg. Rufsete hestehale, tskjorte, my Lip Service 3/4 pinstripe pants, og snart litt halvsotete rufsete sminke. Just how I felt. Jeg har hørt på Metallica og hoppet rundt som om jeg skulle være finfull på rødvin i hele dag. Og det skal jeg fortsette med!

Beer-date with Rajn tomorrow :D Yay!

ELINE JEG SAVNER DEG! Kom hit! Nuh!

/wipe

Righty, gidder ikke ha oppe innlegg som inkluderer personlige debatter.

Let me just say it this way..in my mind, she is, and will always be, a fucking bitch. Jeg kan ikke tilgi hva hun gjorde. Og hva hun har gjort siden. Heller ikke hva hun representerer, og hva hennes rene eksistens gjør med mentaliteten min. Don't like the word bitch? Try traitor, betrayer, trustslayer, whatever you'd like. And yes, they all apply to Remi as well. Det han har gjort som ikke hun har gjort derimot, er å be om tilgivelse, og han har gjort opp for seg. That makes one hell of a difference.

And.. I've mentioned this before.. but I miss what I thought we had (though apparently that was all a ruse). That's one of the main reasons. Betrayal on a personal plane. Jeg kan ikke tilgi. Jeg vil ikke tilgi. Jeg burde ikke tilgi.

Finito.

Right

Sååå.. jeg har hatt et par dårlige uker. Det begynner å gå på vei opp igjen, men...it's still not quite there.

Skole i kveld. Don't feel like it but.