Patterns

Det er merkelig hvor mange rare mønstre jeg bytter mellom fra uke til uke. Først sover jeg bare om dagen, ikke natten. Så begynner jeg å våknet grytidlig og legge meg tidlig. Nå er det tilbake til nattevåking igjen.

Også er det vår. Jeg hater våren. Den er vanskelig, slitsom.

Jeg har alltid blitt utbrent om våren. Sliten, fysisk og psykisk. Dette har pågått helt siden jeg var rundt 10-11 år. Mer og mer fravær på skolen, mindre og mindre energi til å gjøre noenting, samtidig som jeg ble mer lei meg, mer deppa, og sov mindre. Situasjonen nå er annerledes. Jeg blir ikke mobbet. Jeg har bare skole to kvelder i uka, og jeg trives i klassene jeg har. Jeg har venner, gode venner! Jeg har verdens beste samboer, og verdens beste hund. Jeg har fantastiske G fra "ja du kan" som hjelper meg med NAV og alt annet mulig rart. Og flotte foreldre. Så hvorfor sitter kroppen og sinnet igjen med eksakt samme følelse som før?

De siste 5 årene har vært værre. Onkel Kai døde på våren, nærme påsken. Jeg husker ikke datoen..jeg gikk inn i sjokk når det skjedde...og jeg tror jeg har fortrengt eksakt når det skjedde. Men det er rundt nå.

Jeg husker det fremdeles. Det var litt før midnatt. Hjemtelefonen ringte, jeg tok den fordi jeg var våken. Det var mormor. Hun ville snakke med mamma. Mamma kom tuslende ut, visste liksom at noe var galt. Ingen ringer oss så sent på hjemtelefonen. Hun tok telefonen, knakk sammen, begynte å gråte, og måtte legge på. Første tanken min var "er det bestefar?". Jeg tok feil. Veldig feil. Jeg spurte, skjelvende i stemmen av angst, hva som var galt. "Kai er død" sa mamma.

Det var de vondeste og mest uventede ordene jeg noen gang har hørt i hele mitt liv. Jeg frøs. Pappa kom tuslende, han hørte mamma gråte. Fikk henne inn på rommet sitt, kledd på henne, roet henne litt. Så jeg gikk inn på rommet mitt. Satte meg i sengen, plukket opp Tigergutt. Tiger kosedyret jeg fikk av onkel Kai når jeg var liten. Jeg hørte at mamma rotet rundt i gangen, og ringte etter en taxi. Pappa hadde tatt en øl tidligere og kunne ikke kjøre, men mamma skulle fremdeles rett ut til Tomter, selv med taxi, selv så dyrt det ble. Mamma dro.

Pappa gikk inn og vekket søstern min. Så hørte jeg et hyl. Noe av det vondeste jeg har hørt fra henne. Hun skrek, hysterisk, i over 20 minutter, før det ble stille. Pappa fikk endelig roet henne ned. Så kom pappa inn til meg. Jeg klarte ikke si et ord. Ikke en eneste tåre kom ut. Han lurte på om det gikk bra med meg, jeg bare nikket. Til slutt gikk han inn til Mariann igjen, hun hadde begynt å gråte normalt.

Jeg bare satt der. Stille som en mus. Og brukte pekefingerneglen til å skrape opp et 7-8cm langt sår på venstre overarm. Jeg kan fremdeles se hvor det var. Men bare fordi jeg vet det var der. Ingen andre vet om det. Annet enn helsesøster på skolen, som jeg ble sendt til av lærern den dagen jeg kom tilbake på skolen fordi han var bekymret. Hun spurte om jeg noen gang hadde skadet meg selv. Jeg sa, ja, det hadde jeg. Hadde jeg gjort det i det siste lurte hun. Jo. Det hadde jeg. Hun ville se. Det var heldigvis på vei til å gro, men hun puttet på en stor bandsasje likevel.

Noen ganger skulle jeg ønske arret var mye tydligere.

Vi vet ikke helt hvorfor han døde. Eller, jeg vet ikke. Fikk en slags forklaring, men vet ikke om det var sant eller ikke. Onkel Kai var som meg. Migrene, skulderproblemer, noe depresjon. Vi snakket om det, selv om ingen visste noe. Han sto nærmere enn noen andre i familien min på den tiden. Og han bare døde. 41 år gammel. Ung. Alt for ung.

Bestefar døde et halvt år etter. Av sorg. Han sluttet å spise riktig, glemte medisiner. Så hjertet hans gav opp. Det tok 7 uker på sykehus før han gikk bort. Det var vondt.

Jeg husker begravelsen til onkel Kai. Etter alle gjestene hadde dratt. Vi som nærmeste familie skulle sove over. Jeg sto på gangen, alene. Bestefar hadde vært for seg selv på rommet sitt, og kom tuslende mot meg. Jeg har aldri sett et tristere, mer forferdelig syn. Han skalv som et aspeløv. Ga meg en klem. Og sa "en forelder burde aldri oppleve sitt barns død Trude" før han bare gråt videre. Vi sto der lenge.

Dette blir langt.. jeg burde avslutte nå. I just.. had to..

Det har gått 5 år. Og det gjør like vondt. Jeg klarer fremdeles ikke gråte. Jeg vil fremdeles klore i stykker armen min