How can one little body be filled with so much hate, paranoia, jealousy, disdain, negativity, and a huge portion of low self esteem?

Burde jeg egentlig ikke være mer fornøyd med meg selv? Hvorfor klarer jeg ikke være det? Jeg driter i hva andre syns ser bra ut på meg, hva andre vil jeg skal gå med, like, være. Jeg har en person jeg vil være, som jeg føler er meg. Men det er så mye som ødelegger, som sperrer, som river ned. Og jeg blir så sliten av det.

Ting jeg burde slutte med utvikler seg til tvangshandlinger, jeg klarer ikke slutte. Tvangstanker også. Jeg klarer ikke slutte å tenke på ting.

Mest av alt for tiden plager det meg at jeg ikke orker fotoshoots. Eller har råd til dem. Eller at jeg klarer å finne ok konsept. Og at jeg ikke orker å dille med å "søke" meg inn i forskjellige grupper/konsepter. Jeg skjønner at jeg ikke har vært så spesielt pågående med ting. For jeg liker ikke mase. Jeg vil ikke være plagsom. Men...it still irks me when others get what I want for myself. Egoistisk nok fordi jeg føler jeg enten hadde passet bedre til det, eller fortjent det mer.

Det er både skummelt og ekkelt å tenke på at, kan jeg virkelig være så selvsentrert? Jeg kjemper mot det, jeg lar ikke det styre handlingene mine, men følelsene, de kan jeg ingenting for.

Why am I so...wrong?