Home again

Trondheim was...beyond awesome. Mer om det i den litt mer happy bloggen min senere I guess.

Utslitt etter 8,5 timer på en buss med en kar på andre siden av midtgangen som nektet å skru ned volumet på iPod'en sin, ble jeg hentet av en stresset Remi og tatt med på middag og shopping. Ofc klarte jeg med en gang å begynne å mase om ting..jeg visste ikke at han hadde fått feriepenger, og trodde da han hadde brukt masse penger på ting vi egentlig ikke har råd til. Men så feil tok jeg. Han hadde faktisk råd. So now I feel like shit.

Vi har snakket en del sammen derimot. Ting er ikke så rosenrødt, spesielt etter mormor døde. Jeg er zombie, og det er ikke lett hverken for meg eller ham, spesielt når han blir wannabe-zombie av det. Jeg tror vi skal prøve å skjerpe oss, og se hvordan det går. Går det ikke, så går det ikke. Eline nevnte at kanskje å bo fra hverandre en stund hadde vært bra...men det er mer komplisert enn jeg orker å tenke på. There is the animals, the lease contract, and the fact that I don't know if he'll manage to find another place.

Kompliserte situasjoner ftl...

Jeg elsker Remi, jeg gjør det. Men sånn vi har det nå er destruktivt. Jeg klarer ikke annet enn å klage, og Remi blir lei. Jeg skjønner det godt jeg. Jeg blir lei meg selv også. Så det får gå som det går, not like it's doomed or anything just yet.

..Jeg var litt i tvil om jeg skulle blogge om dette eller ikke. Jeg vet om X antall mennesker der ute som vil sitte og godte seg fordi jeg inrømmer at jeg og Remi sliter litt forholdsmessig. But, you know what? We've stuck out so much longer than those people. And things can still go the right way, it's not the end of the road just yet. Og om så, så er det noe som vil være best for oss begge om det kommer til saken.

And just once again: jeg elsker Remi. Og han elsker meg. That's not where the issues lie.

...Ja Christian, jeg vet, jeg forsvarer meg selv i min egen blogg igjen. I r pathetic. But then, I can't help it! So what the hell, it's what I do.