Orphan

Awzum awzum movie. Vel, så langt som jeg har sett den enda da. Jeg og Christian er sånn halvveis gjennom den. Hittil er den...sinnsykt bra laget. Utrolig godt skuespill, spesielt fra hun som spiller Esther. Men personlig har jeg syk sympati med moren i filmen.

Right, not gonna say anything particular. Vil ikke spoile for de som ikke har sett den enda. Men det er en av de bedre filmene jeg har sett på lenge, og anbefaler den ^^ Muligens ikke for folk som syns barn er freaky, da kan den være ganske triggende men. Ja, god film.

Other than that, jeg har vært sykt svimmel siden jeg byttet medisiner. Helst siden mandag that is. Og det har ikke gitt seg enda. Jeg kan så vidt tusle rundt i leiligheten, gå ut er out of the question. Kinda boring, yes? I det minste har jeg besøk i dag ^^ Christian er awesomest! Også er det raid senere i dag. Vi har endleig kommet oss forbi plaguewing i ICC, og skal videre på Putricide i bloodwing o.O SPENNENDE!

Og...ja, det er det som skjer for tiden egentlig. Ikke så mye spennende for å si det mildt.

Jeg har fremdeles mareritt, men håper de gir seg etter den første måneden på de nye medisinene. Døgnet mitt er snudd helt på hodet. Jeg prøver å holde meg våken om dagen, men jeg blir så sliten av å være svimmel, og sovner. Irriterende...men jeg kan ikke noe for det. Så blir sittende oppe nesten hele natten, legger meg først når Remi våkner for å gå på jobb. Det er teit, I know..men.. *sigh*

Depresjonene er ikke like ille for tiden heldigvis. Jeg har frøset ned det hele. Lært meg å bare ikke føle på det. Venner sviker...ikke alle selvfølgelig men.. nok av dem. I løpet av årene som har gått, har det skjedd mange ganger. Enten har de vist seg å være falske, ikke til å stole på, eller bare å være folk som ikke stoler på deg, selv når du sier sannheten. Og jeg er lei av det. Enda en ting jeg er lei av er "venner" som ikke engang spør deg angående en sak før de dømmer deg og tror på den andre parten. Selv folk som burde kjent deg godt nok til å kunne si "det er ikke sant" uten å måtte spørre engang. Det er få av de igjen. Bare 2-3 som jeg vet om. Og det sårer noe sinnsykt. So I'm giving up. Jeg holder meg bare til mine nærmeste, de jeg vet jeg kan stole på. Det får være nok...