Now I know at least. Jeg er den eneste som savner på den måten jeg gjør, men jeg er i det minste ikke glemt. Closure, you're welcome to arrive now.

Ting var bedre i går enn jeg trodde de skulle bli. Jeg var så langt nede når jeg kom hjem og skrev det forrige innlegget. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, det er så fjernt akkurat nå.

Jeg fikk snakket med Kristian. Og med Remi. Og det hjalp. Jeg tror jeg virkelig trengte å slippe på trykket, og det hjalp og. Det er bare så rart å snakke med Remi så skjelden når jeg er vant til å være nær ham og snakke med ham hver dag. Jeg tror det er det som gjør det værst. Det og det at jeg føler savn av ham som person, og alltid kommer til å være veldig glad i ham, uten å vite om det er det samme for ham. Paranoiaen sier bare at "hah, han er glad for at han er kvitt deg". Og paranoiaen er sterk for tiden. Jeg håper vi får snakket mer, og at jeg får svar på de spørsmålene jeg har om han savner meg og osv. Ikke for at det skal være "omg, savn, so much, omg la oss prøve på nytt". Det er ikke det jeg vil. Og det er ikke det jeg vil høre fra ham heller. Vi sto nære hverandre. Lenge. Var viktige for hverandre. Jeg vil vite at jeg er savnet, at jeg er noe han er glad i. Det er alt. Makes sense? At least to me. At least at the moment.

Jeg er glad jeg har Kristian. Selv så forferdelig jeg er når jeg er syk, holder han ut med meg. Jeg klarte å bli hele natten i natt. Og det var ikke en kamp engang. Jeg sovnet i armene hans, og våknet der i halv tre tiden. Når jeg våknet, følte jeg meg varm. Tilfreds. Lykkelig. Sovnet ikke igjen, men lå å døste, slappet av. Strøk ham på ryggen, over håret. Tittet på ham, hørte på ham sove. Og det føltes så godt, så riktig. Det er her jeg skal høre til. Og etterhvert kommer min syke, teite hjerne til å skjønne det oftere enn en gang i skuddåret.


Sånn ellers hadde jeg det superkoselig hos Karine søte i dag :) Taco, film (Red Dragon, Hannibal Lector = drooool <3), og litt skravling. Det var så...avslappende, deilig. Og det hjalp på humøret til de tusen. Jeg er så glad jeg har vennene mine!


Nå sitter jeg å spiser Weetos :p Sove etterpå tenker jeg. Litt til hvertfall. Så håper jeg tiden fremover blir bedre. At jeg blir flinkere å være flink kjæreste. At jeg får pratet mer med Remi så ting ikke står uoppgjort, så ting ikke står uten svar og kommunikasjon. Despite at vi skjelden snakker, og at jeg bor i en annen by, så er han fremdeles den personen som kjenner meg best, og han er min beste venn. Always has been, always will be I think.

...jeg vet ikke hvor jeg skal starte lenger engang. Jeg er så sliten mentalt at jeg blir redd for meg selv. Jeg har en ting jeg trenger sårt å snakke om, og ingen jeg kan snakke med om det. Og ja, det dreier seg om Remi. Jeg trodde så lenge at han var the one and only. Og uansett hvor forelsket jeg er i Kristian, uansett hvor riktig det var å gjøre det slutt med Remi, så savner jeg ham. Hverdagen min er så annerledes, my rock is gone. Sure, I got new rocks now, but they're smaller and not so stable yet.

Jeg klarer ikke tilbringe hele natten hos Kristian lenger. Jeg får ikke sove. Begynner å tenke. Og uansett hvor mye det gjør meg vondt å tenke, hvor mye det kommer til å såre ham å inrømme dette nå, så klarer jeg ikke holde denne spesifike tingen for meg selv lenger: Når jeg er syk, så trenger jeg å føle meg trygg. Føle at jeg er hjemme, at jeg hører til, at jeg er ment å være der jeg er. Dette stedet, denne følelsen, var for meg Remi. I 4,5 år var det Remi. Og jeg har ikke kommet så langt at jeg føler denne tilhørigheten, denne følelsen av hjemme, hos noen andre enda. Ikke engang Kristian. Uansett om jeg elsker ham, vil være med ham. Når jeg blir så syk som jeg føler meg for tiden...så klarer jeg ikke føle at jeg hører til.

Harsh. I know. Jeg er en dårlig kjæreste. I know. Jeg var det for Remi, og jeg er det for Kristian. Egoistisk og jævlig. Uomtenksom. Men jeg er så sliten. Jeg har så lyst til å slutte å tenke, slutte...slutte å leve. Jeg er redd. Jeg føler meg ikke trygg noe sted lenger. Og jeg føler meg som verdens verste menneske for at instinktene og tankene mine når jeg har det sånn sier "Remi, redd meg" og ikke Kristian.

I don't deserve to live anymore. Hjelp meg...

Jeg er så lei av å krangle med meg selv. Om alt. JEG ER SÅ FAKKINGS LEI!

Hvorfor er det ingenting som hjelper lenger? Jeg er så sliten...

Jeg blir så forbanna noen ganger. Jeg tilbyr meg å gjøre ALT jeg kan for å redde kvelden, men nei. Det skal ikke tas i mot. Etterpå skal det klages. Og bannes. Selv om jeg har sagt at å banne til meg kan du slutte med. Klaging er greit det, gjør det mye selv, men ikke faen om jeg skal sitte å høre folk være aggressive som faen mot meg. Seriøst, skjerp deg. Nå klarer jeg faen meg ikke raide engan, bare sitte her og skjelve.

Sånn ellers

Bortsett fra de dagene som er vonde, så har jeg et par gode også. Og jeg setter veldig pris på det. Jeg setter også veldig pris på omtanken jeg får av alle vennene mine <3 Håper noen av dere der nede i Oslo har tid og råd til å komme på besøk snart, jeg savner dere og har selv ikke råd til å dra hjem før i oktober eller desember :(

Jeg lurer litt på hva som skjer med meg for tiden. Nå har jeg hatt to-tre veldig bra dager. Hvertfall i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Egentlig har jeg bare lyst til å sove, hele tiden, men jeg får ikke sove.

Jeg har ikke turt å ringe dps'en eller legen i Oslo enda. Jeg er redd det skal bli trøblete somehow. Selv om jeg må. Så vil jeg ikke. Og jeg går rundt med stygge tanker om at "hvis jeg bare føkker opp bigtime somehow, havner på legevakta eller Østmarka igjen, så tar de meg alvorlig, også ber de om journaler selv, så slipper jeg det ansvaret".

Det er vanskelig å bo for seg selv. Både økonomisk og ellers. Det er det. Jeg har sannsynligvis nok mat til å holde ut uka, og nok penger til å kjøpe inn mat neste uke. That's about it. For jeg var dum. Spanderte på meg selv og Kristian ting jeg ikke burde tatt meg råd til. Vi kunne drukket kaffe og te, ikke øl og cider. Selv om det bare var en hver, så blir det dyrt. Jeg hadde ikke trengt å kjøpe masse sjokolade og potetgull når vi hadde filmkveld. Spesielt ikke når jeg ikke har kjøpt vaskepulver og balsam enda. Jeg har ikke fått orden i prioriteringer av ting enda. Det er vanskelig å balansere det å ville ha det bra, ha det sosialt, ha det bra mentalt, med en trang økonomi.

Ting spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Jeg føler meg så utrolig feit og ekkel for tiden at det er helt kvalmt, men jeg klarer ikke gå sulten. Og de gangene jeg klarer det, så lar ikke Kristian meg gjøre det. For jeg er dum nok til å si at jeg ikke har spist. Det teiteste er vel at jeg vet at jeg burde spise. Være frisk, sunn, hvertfall fysisk. Men jeg vil ikke. Jeg skulle nesten ønske kroppen min kunne vise tankene jeg har inni meg. Hvor forvirret og skjør jeg føler meg. Som om jeg skal knuse når som helst, selv om jeg ser sterk ut.

Mamma besøker om to ukers tid, kommer opp en hel helg. Jeg må være flink frem til da. Ikke mer kutt eller ferske arr. For vi skal kjøpe vinterklær og sånt til meg. Og jeg kan ikke la henne se. Ja, hun vet mer enn før om at jeg ikke har det bra. Men jeg vil ikke hun skal vite alt, det er ikke riktig. Dette er mine problemer, hun blir bare lei seg og skuffet. Og jeg vil ikke at hun skal bli det. Jeg kan være åpen om ting med venner, men ikke med familien min. De skal skjermes, de skal ikke måtte se dette, oppleve dette. At jeg er så syk at jeg tenker på å slutte å spise totalt. At jeg vil kutte meg til det renner blod. At jeg ikke føler for å være meg selv, å eksistere. Nok en gang, nei, jeg kommer aldri til å ta livet av meg, det er det ultimate sviket..men jeg er redd for tankene om å støte alle jeg kjenner vekk og bare la meg selv råtne.

Circles. It's all going around in circles. Stop please...