Jeg lurer litt på hva som skjer med meg for tiden. Nå har jeg hatt to-tre veldig bra dager. Hvertfall i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Egentlig har jeg bare lyst til å sove, hele tiden, men jeg får ikke sove.

Jeg har ikke turt å ringe dps'en eller legen i Oslo enda. Jeg er redd det skal bli trøblete somehow. Selv om jeg må. Så vil jeg ikke. Og jeg går rundt med stygge tanker om at "hvis jeg bare føkker opp bigtime somehow, havner på legevakta eller Østmarka igjen, så tar de meg alvorlig, også ber de om journaler selv, så slipper jeg det ansvaret".

Det er vanskelig å bo for seg selv. Både økonomisk og ellers. Det er det. Jeg har sannsynligvis nok mat til å holde ut uka, og nok penger til å kjøpe inn mat neste uke. That's about it. For jeg var dum. Spanderte på meg selv og Kristian ting jeg ikke burde tatt meg råd til. Vi kunne drukket kaffe og te, ikke øl og cider. Selv om det bare var en hver, så blir det dyrt. Jeg hadde ikke trengt å kjøpe masse sjokolade og potetgull når vi hadde filmkveld. Spesielt ikke når jeg ikke har kjøpt vaskepulver og balsam enda. Jeg har ikke fått orden i prioriteringer av ting enda. Det er vanskelig å balansere det å ville ha det bra, ha det sosialt, ha det bra mentalt, med en trang økonomi.

Ting spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Jeg føler meg så utrolig feit og ekkel for tiden at det er helt kvalmt, men jeg klarer ikke gå sulten. Og de gangene jeg klarer det, så lar ikke Kristian meg gjøre det. For jeg er dum nok til å si at jeg ikke har spist. Det teiteste er vel at jeg vet at jeg burde spise. Være frisk, sunn, hvertfall fysisk. Men jeg vil ikke. Jeg skulle nesten ønske kroppen min kunne vise tankene jeg har inni meg. Hvor forvirret og skjør jeg føler meg. Som om jeg skal knuse når som helst, selv om jeg ser sterk ut.

Mamma besøker om to ukers tid, kommer opp en hel helg. Jeg må være flink frem til da. Ikke mer kutt eller ferske arr. For vi skal kjøpe vinterklær og sånt til meg. Og jeg kan ikke la henne se. Ja, hun vet mer enn før om at jeg ikke har det bra. Men jeg vil ikke hun skal vite alt, det er ikke riktig. Dette er mine problemer, hun blir bare lei seg og skuffet. Og jeg vil ikke at hun skal bli det. Jeg kan være åpen om ting med venner, men ikke med familien min. De skal skjermes, de skal ikke måtte se dette, oppleve dette. At jeg er så syk at jeg tenker på å slutte å spise totalt. At jeg vil kutte meg til det renner blod. At jeg ikke føler for å være meg selv, å eksistere. Nok en gang, nei, jeg kommer aldri til å ta livet av meg, det er det ultimate sviket..men jeg er redd for tankene om å støte alle jeg kjenner vekk og bare la meg selv råtne.

Circles. It's all going around in circles. Stop please...