Jeg hater kroppen min. Sånn virkelig. Jeg har aldri sett den se ut som den gjør nå, ekkel, feit og slapp over alt. Tilogmed armene mine har blitt større. Jeg får ikke på meg klærne mine lenger. Jeg har to, bare TO, bukser som jeg får igjen eller over hoftene mine. Jeg klarer ikke se på meg selv i speilet lenger engang, blir så fysisk kvalm at jeg kaster opp.

Jeg klarte ikke ligge ved siden av kjæresten i senga i natt engang, for da holder han rundt den ekle, store kroppen min. Jeg taklet det virkelig ikke. Så jeg ble liggende våken hele natta og klarte ikke komme meg opp og avgårde til psykologtimen min engang. Jeg føler meg så ekkel, jeg vil ikke at verden skal se meg være sånn.

Jeg føler at jeg har ikke spist så mye. Spiste nesten ikke når jeg var på A3, spiste en del på lørdagen som var... men ikke noe særlig siden det. Stort sett bare en liten middag. Så hvorfor har jeg ikke gått ned? At all? Jeg beveger meg konstant, selv når jeg sitter. Jeg gjør situps og jogger stillestående når Kristian ikke er hjemme. Og jeg har ikke gått ned 100g engang.

"Begynn å trene" sier alle. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg liker ikke trene, og når man ikke liker det, hvorfor gidde? Helt alene? Uten noen? Det at jeg da kanskje går ned i vekt er ikke nok motivasjon for meg. Ingenting er det. Motivasjon, som jeg har nevnt tidligere, er ikke i mitt vokabular. Jeg har ingen drivkraft, selv når jeg ser fordelen ved å gjøre noe. Og det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ting går bare nedover og nedover. Og jeg vet ikke hvor lenge fasaden holder. All energien jeg sparte opp, alt håpet jeg fikk når jeg var på A3, det er borte igjen...

Ups and downs

Så...jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at helgen var bra eller ikke. For ting er jo alltid bra helt til det går skikkelig på trynet. Og det gikk på trynet. To ganger. La meg starte med fredagen.

Selin kom tidlig på morgenen, og vi hadde døgnet, så vi sov vekk mesteparten av dagen. Sto opp, dusjet, fikset oss. Skulle til Sa&Su, party for at Su ble utskrevet. Jeg var fornøyd med antrekket, men usikker. Det var mer fashion, ikke alternativ stil. Selv om jeg visste jeg så bra ut, følte jeg meg så annerledes. Og jeg var redd for at til tross dresscode: finklær, så kom jeg til å være overpyntet. Og det stemte jo selvfølgelig. Men jeg trosset tanker om å dra hjem og skifte, og feiret i vei. Helt til jeg ikke klarte mer. En haug av mennesker jeg IKKE kjente, jeg følte at alle klarte å snakke, kose seg, og ha det så mye bedre enn meg. Og jeg må inrømme at jeg fikk panikk da tanken "Su har klart å bli frisk, men ikke jeg, uansett hvor hardt jeg kjemper", satte inn. Det endte med gråteanfall, og St måtte kjøre meg hjem. Flaut. For å si det mildt. Spesielt når folk ringte og ønsket at jeg skulle roe meg og så komme tilbake, mens jeg ville bare bli borte. Endte med at jeg sovnet.

Brukte dagen på lørdagen til å prøve å samle meg selv igjen nok til å takle kvelden i vente. Stresset i vei med å fikse meg, lage 2 pizzaer og underholde gjester som kom, alt på alt for kort tid. Når jeg endelig var ferdig med alt og skulle slappe av og nyte resten av kvelden var jeg stresset out of my mind, og det tok en stund før jeg klarte å slappe av. Men resten av vorset ble vellykket :) Fikk et skjørt fra L.E, 500 kr gavekort på tatovering hos L fra L&A. Så var det ut. Møtte enda mer mennesker, mer gratulasjoner. Men jeg skulle aldri ha gått opp på bakrommet. Jeg så noe jeg ikke var helt enig i, og ble lei meg. Følte at jeg hadde blitt løyet til. Så full og lei meg som jeg var klikket jeg i vinkler når K begynte å snakke med mennesker jeg ikke kjente om meg og mine problemer og at han var så "fuckings lei det hele greia" at jeg bestemte meg får å gå. Uten nøkler noe sted. I alt for lite klær. Dørvakten var oppmerksom og stoppet meg før jeg kom så langt. Heldigvis var det nesten stengetid, så ikke så mange som så på meg. S og St samlet sammen tingene mine og fulgte meg hjem til K. Y tok en spasertur med K, og det endte med at jeg for rett i dusjen med barberbladet mitt. To ganger. Som vanlig ikke dypt eller noe, men for mitt formål mer enn nok blod. La meg på gulvet med en dyne, sammen med søppelet, for det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. K var sur og full og forvirret, mens de andre prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Jeg tror ikke han forstår. At all. Hvor redd jeg er for løgner, hva jeg tar for en løgn som andre mennesker kanskje ikke gjør (selv om psykologen sa det var forståelig og hun hadde tatt det som løgn og), og at jeg var forbannet over at han hadde sittet og klaget og utlevert meg og mine problemer til (for meg) vilt fremmede folk som ikke hadde noe med det. Det er greit at JEG snakker om meg og mine ting, men han har INGEN rett til å gjøre det. At all. Psykologen min ble mildt sagt sur, og sa at sånn skal det hvertfall ikke være, da skal jeg heller droppe å fortelle ham om problemene mine hvis han skal sitte og si de videre så fort han blir furt. Og det er jeg enig i.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde roet meg ned hadde det ikke vært for Y. Han kom inn, ventet til jeg ikke klarte å holde fingra så langt inne i øra lenger, og roet meg ned. Snakket. Både om det som hadde skjedd og generelt hvordan jeg har det for tiden. Masse varme klemmer. Han tvang meg til øyekontakt, og av en eller annen grunn var det ikke like ille som det pleier. Må ha hatt noe å gjøre med omsorgen og forståelsen som rett og slett lyste i øynene hans. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at han var der for meg. Fikk til slutt kommet meg i seng. K var fremdeles full, og smålig innpåsliten, men fikk sove til slutt. Søndagen gikk treigt forbi, avbrutt av en tur på Løkka for kaffe på kvelden. Så prøvde vi å se film, men sovnet nesten fra den, så det ble leggetid i stedet. Mandag morgen dro S hjem *snufs*

Jeg vet K leser dette. Og at han kommer til å reagere somehow på hva jeg har skrevet. Men det er min blogg, mitt syn på alt som skjedde den kvelden, og det velger jeg å skrive om. For jeg trenger det. Og sånn er det med den saken.

Wuhu, jeg fyller 23 år i dag! Ehm, ja. Jeg er ikke så glad i bursdagen min, men jeg har da bestemt meg for å feire.

Ble skrevet ut fra A3 i går, men med tett oppfølging og en timeplan for uka som kommer så jeg skal holde meg i aktivitet. Nå sitter jeg og Kristian og diller på nett, vi skal holde oss våkne til halv 7, for da kommer Selin med bussen :D Jeg drakk litt for mye energidrikker litt for fort tror jeg, og endte med å måtte tusle (les: kjempe) meg ned på 7/11 og stå i kø med et tonn fulle mennesker for å få meg smertestillende. Hodepine på grense til migrene ftl -.- Men det begynner å bli bedre nå.

I kveld skjer det ting, og i morgen skjer det ting. I morgen skal det være bursdagsvors til Hellfire's BatRave her hos Kristian, og det kommer en masse folk ^^ Gleder meg, og håper jeg har ladet opp nok energi til å klare kvelden uten problemer. Ting har vært litt vanskelig med tanke på hva jeg skal ha på meg osv, men det får bare være. Jeg har funnet et alternativ, og holder meg til det.

Etter alle beregninger skal dette bli en bra helg, så jeg håper hodet mitt er med på det :)

Whoopdeedoo -.- Jeg har fått svar på noen av blodprøvene mine, og det viser seg at det er sannsynlig at jeg har subklinisk hypotereose (do a Google, orker ikke forklare). Så da vet jeg at det er lavt stoffskifte i vente på meg med årene altså *sukk* Jeg får bare gjøre som mamma sier og snakke med legen ang eventuelle medisiner osv. Jeg har mange av symptomene på hypotereose, og selv om det ikke er helt på stadiet av full hypotereose enda, så er det i slekta og jeg kommer nok garantert til å få det ><

Det er jo ikke the end of the world. Og kanskje jeg blir bedre og får mer energi om behandling er vellykket. Men det er enda en diagnose å forholde seg til, enda noe den teite hjernen min kommer til å tenke på og bekymre meg over. Og det inkluderer en del regelmessige undersøkelser og blodprøver gjennom resten av livet.

Muu...

Strikke strikke!

Jeg har hatt enda en lang og god samtale med behandleren jeg har fått her. Det kartlegges og undersøkes og spørres i vei, og jeg må si vi har en god tone, jeg liker henne. Så ser frem til neste gang.

I morgen skal jeg inn til...eh, tror det var EKG de sa... Enten det eller noe lignende hvertfall. Japp. Så det blir jo intressant.

Jeg og Karine var ute og lekte snømenn...kvinner... på vei til butikken i sta <3 Koselig! Jaaa!

Humøret mitt er relativt godt det, og selv om tanker trenger på i tidene jeg ikke er opptatt, så vil jeg si at jeg føler meg mye bedre og ser veldig frem til helgen selv om det kommer 2 viktige mennesker mindre enn planlagt. Men det får så være, jeg ser dem før jul uansett ^^

JEG SAVNER DEG ELINEEEEE!

Jeg vil ha tevann >< hvordan kan de la det stå tomt så lenge når jeg har vært ute og spurt etter det flere ganger er beyond me. Men jeg VET en satte på nå i sta *gå å sjekke*

***

Endelig! Jeg vet de ikke setter ut kaffe etter 8, men å glemme tevannet, det er krise for Truder. Rett i koppen tomatsuppe og et ostehorn = fin kveldsmat!

***

Jeg merker at jeg lengter litt hjem, om en bare fordi da kan jeg gjøre som jeg vil, gå ut når jeg vil, dusje stort sett uten å måtte tenke på at det er 16 potensielle andre mennesker som kan gjøre at den er opptatt. Småting. Men sånn er det.

Jeg aner ikke når jeg skal skrives ut, eller hvor lenge jeg trenger å være her. Dagsformen går opp og ned, og selv etter en fin dag som i dag er fremdeles tankene ganske påtrengende. Ble litt lei meg ang noe jeg ikke ønsker å nevne, og plutselig usikker ang en annen ting, så det er litt krangel og forvirring mellom fornuft og psykdom akkurat nå. Men jeg får se hva tiden bringer ang begge tingene og håpe alt ordner seg.

Strikke mer nå.

Innleggelse

Jeg har skrevet mye i Word nå som jeg ikke har hatt internett, med intensjoner om å poste det her når jeg fikk det. Men jeg tror jeg dropper det. Er noen spesielt intresserte får de heller be om det på mail.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli her. Jeg har perm i helgen grunnet bursdag, og jeg får lov å dra ut alene ettersom de værste selvmordstankene og planleggingen av det har gitt seg. Jeg skal hjem til jul og, om jeg ikke er utskrevet innen da, så er det hvertfall på perm.

Hadde min første samtale med lege og behandler i dag, og den var lang og hard. Men det kom mye godt ut av den. De hørte virkelig, spurte om ting jeg hadde glemt eller om ting de lurte på. De behandlet meg ikke som et barn, stolte på det jeg visste om meg selv og på kunnskapen jeg har tilegnet meg og psykdommen min. Jeg følte jeg ble tatt på alvor, at de skjønte at jeg trengte hjelp og har det vondt selv om jeg ikke viser det. Og at jeg har godt av å være her og ikke hjemme i hverdagen min. Det blir sendt henvisning til dps, og det skal legges en klar behandlingsplan i løpet av de nærmeste dagene, som inkluderer en utredning ang medisiner. Jeg er positivt innstilt til dette så mye som det går ann, og det er et svakt, svakt lys borte i gokk et sted, der jeg trodde det bare var en sort vegg. Men det er altså et lys et sted, så det betyr at det er ingen vegg, det er åpen luft, og sikkert en slags vei av noe slag. Jeg skal komme meg noe sted, jeg skal bli bedre. Og det føles godt.