..Jeg har funnet en ting jeg virkelig HATER med å bo i det kollektivet jeg bor i. Folk har faen meg ikke hørt om volumkontroll og respekt for andre. Let me explain.

Hver fredag eller lørdag har enten de over eller de under både vors og nach. Vors er en ting, men når nachet står på til kl 5-6 om morgenen, med høy musikk, dunking i gulvet og hyling fra gjestene, da går det litt for langt i min mening. I tillegg eier de ikke respekt for søndagsmorgenen heller, og skrur på like høy musikk da og. Jeg trodde folk skjønte det at det bor andre i den blokka her, at det er husregler, og at ikke alle er like begistret for de fakkings basskassene de har og det ikke virker som om de klarer å dempe.

Et annet issue er vel A, jenta rett over gangen for meg. Hun har heller ikke hørt om volumkontroll, men har likevel våget å klage på at jeg hadde på musikk på laptopen min (japp, riktig, laptopen som spiller lavere på max enn det iPhonen min gjør) på halvt volum før jeg skulle på vors en gang. Akkurat nå, spiller hun crap musikk, og jeg hører det like godt som om jeg skulle sittet rett ved siden av hva enn det er hun spiller musikken sin med.

Normalt sett er jeg all for musikk, at folk skal få leve litt, osv. Men volumnivåene og hyppigheten på det crappet her er DRØYT!

*arg*

Hvorfor er det sånn at når jeg føler jeg ser bra ut for en gangs skyld, så har jeg ikke et kamera som klarer å ta bilder av det? Udugelige iPhone-kamera :p

Legetimen i går var..både positiv og skuffende. Positiv fordi legen var kjempekoselig, og fordi jeg har frikort så timen kostet ingenting, noe jeg var redd for. Legen virket også intressert i å hjelpe. Så det er bra. Skuffende var det fordi hun fortalte meg at jeg ikke har stort andre alternativer enn Cerazette når det gjelder prevansjon. Nå har jeg blødd i over en uke, før det hadde jeg bare en ukes pause fra sist jeg blødde. Jeg blør faen meg over halve måneden, og det begynner å bli utrolig ødeleggende både psykisk og fysisk for meg. Konstant oppblåst, så jeg ser gravid ut, og jeg er ikke vant til å ha sex når jeg har blødning, så selv om det er ok for elsklingen, så er det ikke alltid ok for meg.

Ikke fikk jeg noen andre medisiner heller. Hun ville ikke gi meg noenting før hun har fått journalene fra tidligere leger og psykologer. Så ingen sovepiller (selv om både legevakta og Østmarka foreslo det siden jeg sover max 3-4 timer i døgnet for tiden), ingen angstmedisiner, ingen antidepressiva.

Jeg håper bare at jeg får psykolog relativt fort. Ikke det at jeg har store håp til offentlige instanser lenger men...jeg kan ikke bare gi opp heller, uansett hvor lyst jeg har.

Other than that? I'm alive. Jeg sliter litt med tanker om at jeg gjør ting feil hele tiden, spesielt ovenfor Kristian. Enten snakker jeg for lite, eller så snakker jeg for mye. Jeg føler meg innpåsliten, ekkel og utiltrekkende. Jeg tør ikke kose på ham når vi har lagt oss, for han sover så lett, så jeg er redd for å vekke ham. Ikke vet jeg eksakt når han sover og ikke heller, det er flere ganger jeg har vært bombesikker på at han sover, også plutselig spør han meg "får du ikke sove?". Og tosken er bekymret for MEG liksom. Det er han som burde passe på seg selv og at han sover nok, for det er han som har jobb å gå til, ikke jeg.

Jeg begynner tilogmed å bli irritert over at folk skal bekymre seg sånn, spesielt Kristian. For da blir det så mye rare blikk, tomme stillheter, og negativt prat. Jeg har ikke lyst til å si i fra om ting som er uvant eller rart for meg lenger i forholdet vårt, for jeg er redd for at det skal bli en alvorsprat, og jeg blir så fort sur og irritert for tiden at jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er nesten så jeg ikke tør skrive i bloggen min heller, hvertfall ikke om det som opptar tankene mine, for jeg vet han leser den. Jepp, det er fint du gjør det kjære, det er bare ekkelt når du påpeker det og skal snakke om det. ....kanskje jeg ikke skulle skrevet det. Tenk om han tar det ille opp eller noe. Herregud. Jeg får helt angst. Også blir han lei seg fordi jeg får angst, også får jeg angst av at han blir lei seg. Fakkings onde sirkel! Våg å ødelegge enda et forhold a! Teite fakkings psyke!

I tillegg er jeg redd han føler at jeg sammenligner ham med Remi, eller forholdet vårt med det jeg og Remi hadde. Det er bare... selv om det er to forskjellige ting, to forskjellige mennesker, så er jeg den samme personen. Det er ting jeg virkelig satte pris på og var avhengig av som Remi ga meg, og som jeg ikke får på samme måte nå. Det betyr ikke at Kristian er noe dårligere kjæreste, han er bare et annet menneske, og derfor annerledes. Som at jeg er vant til å sovne på armen til kjæresten min, og å kunne legge meg inntil om natten når jeg fryser eller ikke har det bra, uten at kjæresten våkner eller vrir seg unna. Små ting, små tryggheter. Herregud..angst igjen.. tenk om han tror jeg klager bare fordi jeg prøver å forklare, oppklare, fortelle. Hvor åpen skal man egentlig være? Jeg føler at jeg holder så mye for meg selv for å ikke såre ham, men de tingene jeg lar slippe virker som om de er grusomheter..

...det blir mye negativt for tiden. Jeg klarer skjelden fokusere på noe annet. Jeg vil bare ha et bra forhold med mannen jeg er glad i, er det så mye å spørre om? Jeg er bare sliten, psykisk og fysisk. Og det tar tid før jeg blir bedre. Lang tid. Og jeg klarer ikke være optimist her jeg sitter i en downward spiral ned i alvorlig depresjon og angst og søvnmangel. Jeg klarer ikke!! Og jeg er ærlig talt dritt lei folk som tror jeg kan! Jeg vil ikke ha "joda, bare tenk positivt, joda, det går så bra, joda, nå får du hjelp vet du". Face the føkking facts. Det tar en god stund bare det å få seg en psykolog, much less fungerende medisiner og en effekt på psyken. It's not fixed in a few weeks. Jeg ser ikke at jeg er så mye merkbart bedre før om minst et halvt år, hvis mine 10 år med erfaring er anything to go by! Og jeg er realistisk, ikke negativ og forhåndsdømmende. Folk lærer av erfaring. Og det har jeg gjort. Jeg nekter faen meg å gå rundt med falske håp om mirakler, for det har aldri skjedd.

Ramble ramble. Men det er så mye inni hjernen min nå. Så mange tanker som surrer rundt som jeg ikke blir kvitt. De kverner rundt i forskjellige formuleringer og formater om og om og om igjen.

Jeg er ærlig talt livredd nå. For at jeg kommer til å ødelegge enda et forhold. Fordi jeg prøver å være åpen og snakke om problemene jeg finner. For at jeg tar meg for nær av problemene han finner. For at jeg er for syk. For at jeg er menneskelig og sammenligner hva som skjer nå med tidligere erfaringer (og hvem faen gjør ikke det! Jeg var i et forhold i nesten 5 år, og jeg er vant til visse ting, liker visse ting). ....herregud nå kommer ting helt sikkert ut feil IGJEN. JEG MENER IKKE NOE ONDT MED DET, JEG PRØVER BARE Å JUSTERE MEG TIL EN NY MANN, ET NYTT LIV OG ET NYTT FORHOLD! Og det er vanskelig. Jeg sammenligner ikke fordi den ene var bedre eller dårligere enn den andre. Jeg sammenligner fordi det er det vi mennesker gjør. "Hmm, dette syltetøyet var søtere enn det andre" eller "Åh, nei, den massasjen der var grusom, jeg likte den andre personens massasje bedre". Det betyr ikke at det er vondt ment, det er en observasjon om at det er ANNERLEDES og at jeg ikke har justert meg til det enda. Og at jeg prøver.

Faen heller. Jeg skriver rundt i ring føler jeg. Og han kommer sikkert ikke til å forstå uansett, han sier det sikkert bare fordi han ikke vil såre meg (min frykt, ikke nødvendigvis fakta).

Og...hvorfor i huleste står jeg å forsvarer meg i min egen blogg gang på gang. Hvorfor?

Make the all the pain go away please *despairs*

First of all: Vorset hos Sam og Susann + byturen ute i går var pure win. Mhm.

Time for madness again.

Kommer hjem til Kristian, får panikkangst fordi jeg ikke har nesespray, wrestler meg ut av senga, og drar hjem. Panikkangsten fremdeles der. Barberblad, flott! Oi, litt mye blod. Ringe Pigrid, dra på legevakta. Prøve å sove et par timer hos Pigrid etter det. Dra på Østmarka på dagen. Bable. Hjem. Kaste opp. Spise bittelitt. Kristian kommer bort. Sove.

Nå er jeg våken igjen. Jeg fik "medisin" (les: sjokolademelk) av Kristian som har passet på meg mens jeg sov. Nå skal vi straks lage mat og game vekk kvelden.

Herregud jeg er sliten.

...jeg har fremdeles ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg i kveld. Sovnet i 7-8 tiden i morges, våknet 12, og har døst frem til for litt siden. Nå? Laptop i senga, jeg har ikke skrudd på det fakkings lyset engang. Og jeg sprakk på SI igjen..tror ikke det ble så dypt, det ser ikke noe spess værre ut enn vanlig, men det var litt rart å se blod faktisk bli en kjempestor dråpe som samlet seg med andre og rant nedover...not used to that. Fikk litt panikk, og fikk snakket med Pigrid som hjalp meg gjennom det værste. Kristian hadde egentlig fått meg til å love å ringe ham hvis hodet mitt føkka, men jeg ringer av prinsipp ikke folk som skal tidlig opp og på jobb midt på natta for å si jeg er gal, så.

Jeg skal på polet før kl 6 somehow, kjøpe vodka or something. Så må man fikse seg og finne vors av noe slag. Whoopdeedoo.

Faen og altså! Jeg hadde gledet meg som en tulling til i kveld, og nå har alt bare blitt "fuck it"-modus.

Jeg håper jeg får noen magiske piller av legen på mandag. Jeg orker ikke dette stort lenger. Spiralen hopper nedover mot dyp depresjon, angsten er på topp nesten 24/7, SI har blitt en vane igjen istedenfor en skjelden hendelse, og jeg er generellt så motløs og bitchy at jeg føler jeg gjør alle jeg kjenner kvalme og redde. Flott! FAEN!

So. Min kjære Kristian fikk cd-rom tingen min til å funke, så jeg får sett på ting. Yey for handymannen min <3

Other than that? Jeg gruer meg til i morgen samtidig som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å dra ut, møte mennesker, drikke, kose meg. Men jeg sliter med det jeg alltid sliter med når jeg VET andre mennesker kommer til å se fantastiske ut: Jeg har ingenting å ha på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med håret. Jeg aner ikke hvordan jeg skal sminke meg. Hvilke sko jeg har som passer til. Ikke har jeg noen slags accessories heller.

Og ja. Jeg sitter oppe, kl 3 om natta, og får ikke sove pga dette.

Ikke vil jeg sove heller. Etter alle de vonde drømmene og det såre savnet av mennesker som ikke lenger eksisterer i denne verdenen, alle tårene... så risikerer jeg faen meg ikke å sove igjen før jeg er så utslitt at jeg ikke klarer å sitte oppreist lenger.

Jeg hater meg selv for hvordan jeg har spist i dag og. To donuts. I,5 l cola. To ostesmørbrød med bbq saus. Og en hel haug av kyllingvinger med bbq saus. Bare fordi jeg gikk på butikken etter nesespray, men ikke klarte å la være å kjøpe noe å spise. I det minste kjøpte jeg en strømpebukse. Jeg har bare en, og den er alt for stor.

Eh..jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til i dette innlegget egentlig. Sikkert ingenting. Men...dette er syte-bloggen min, so fuck it.

Great. Jeg låner med meg et par filmer jeg har lengtet en stund etter å se igjen (May, og Hellraiser 1-3), og henter første sesong av True Blood hos Kristian siden jeg har bestemt meg for å finne ut hva som er så fakkings bra med serien, sånn siden alle jeg kjenner er hekta. Men tror du jeg får sett en shit? Neida. Cd-rommen på dataen min vil ikke funke. Og minilappien har ikke cd-rom. Jeg har ikke en ps3, og ikke en dvd-spiller.

FAEN!