Sunshine here I come

I morgen natt hopper jeg inn i en taxi sammen mamma og søstra mi og brummer avgårde til Gardermoen. Ikke at det er the final destination. Vi skal til Karpathos, en liten gresk øy, og vi blir der en uke. Håper det blir en fin uke, som går fort. Late dager på stranda, spise ute, bade... Jeg håper jeg bare ikke blir så brun. Hvis det går som det gjorde på Kos i 07 burde jeg ikke bekymre meg så mye tror jeg. Still. Jeg håper jeg ikke blir for brun *flire*

Den 9.august flapper jeg opp til Trondheim. Mamma var snill og bestilte billetter for meg! :D Blir der oppe en uke, og dagen etter jeg (vi?) kommer hjem, så drar man avgårde til Litauen en uke for Drop Dead festivalen :D:D

Likevel. 10 dager kan ikke gå fort nok. Jeg savner Kristian.

Det er vanskelig å forklare så andre mennesker kan forstå og akseptere. Det at jeg er nyforelsket, og føler at jeg og Kristian er riktig+1000. "Du hopper inn i ting for tidlig" sier de. Eller "hvordan vet du at du ikke bare er betatt og forelsket, hvordan vet du at du virkelig er glad i ham og ser en fremtid når det er så kort tid siden det ble slutt med Remi". Saken er..jeg VET bare. Akkurat som jeg vet at is er kaldt. At blod er rødt. At fisker kan puste under vann. Jeg kjenner megselv godt, virkelig godt. Så jeg VET. Og det føles godt.

Sure, forvirrende at det skulle skje midt oppi bruddet mellom meg og Remi, men det kalles tilfeldigheter. Du velger ikke når og i hvem du forelsker deg. It just happens. Regardless. And I'm happy it did.

Is it so much to ask others to be happy for me too?


Anywho. Rant over. Jeg må sove, tidlig opp i morgen.

I wish and I wonder

I wish..

At livet mitt blir bedre fremover. At jeg ikke blir sveket av noen på en stund fremover. At jeg finner hybel. At jeg finner et godt hjem til rottene mine. At jeg finner billige flybilletter til Trondheim. At jeg ikke dør av savn før jeg ser Kristian igjen. At jeg vil være mindre deprimert på Karpathos. At angsten vil slippe ordentlig tak i kroppen min.

I wonder..

Vil jeg noen sinne bli frisk? Kan jeg noengang ordentlig brenne for noe igjen? Vil jeg noengang føle kreativitet igjen? Vil jeg noengang ha en dag uten depresjon, angst eller vonde tanker? Klarer jeg noen gang å slå paranoiaen? Blir jeg noen gang fornøyd med meg selv, kropp og sinn?


Tanker som dette kverner rundt oppi hodet mitt konstant for tiden. Ting har roet seg litt den siste uka, men det er fremdeles ikke lett å være meg atm. Det er så mye jeg skulle ønske bare kunne ordne seg, samtidig som jeg er redd og nervøs for forandring. Men jeg trenger forandring.

Jeg blir så inspirert av andre mennesker. Av andre blogger. Men...alt jeg klarer å gjøre er å skrive syteinnlegg selv. Jeg klarer ikke brenne for noe, skape noe, inspirere til noe. Og det er ekkelt. Jeg føler ikke at jeg har noenting å komme med for noen.

I'm glad I have my bright star on that dark, dark sky. <3 Kristian <3

Pjuuu! Skulle ønske det var fredag og jeg kunne synge på the Cure. Menneh. Even though it's Monday, I'm in love! <3 Quite a lot even!



Jeg orker ikke bry meg om hva folk sier om at jeg har gått videre og inn i noe nytt alt for fort. Det føles riktig, veldig riktig. Heart ruled head this time. Jeg er lykkelig.

Selvfølgelig bryr jeg meg om Remi. Jeg har snakket med ham om dette. Og jeg vil ikke gjemme meg lenger, for vi visste begge at det ville skje uansett. Uansett hva vi begge gjør vil vi såre hverandre en dag.

Jeg er også stolt av meg selv rent psykisk. Remi er venner med Kristine på FB. Og jeg har ikke spydd enda. Ikke følt den angstrelaterte kvalmen som pleide å komme. I'm moving on. And it's for the best, for the both of us.

Så. Da er jeg ferdig med å forsvare meg selv. A new chapter of my life is beginning, the pages are turning.

<3 Kristian

Auauau. Jeg har tråkket feil eller noe i skogen, og enten forstuet eller alvorlig strukket noe i foten. Heldigvis er Remi snill og drar hjem til sin mor for å finne krykkene han satte igjen der. Jeg håper de er der!

Shadowlove i går var awesome btw ^^ Tok siste bussen fra Sagene etter et veldig vellykket vors sammen Lars, Eline, Janne og Tony ^^

Og, hva er det med at mennesker skal mase om at "å, jeg så eksen din på byen, og han var på vors der og der". Ja, so? Han har da et liv? Jeg håper bare han koste seg jeg ^^ Jeg tror ikke folk helt skjønner at vi er venner, og at det ikke er noen grunn til å lage drama *flire* I'm learning to /ignore and /care. Yup.

Nååå blir det parkpilsing så fort jeg får de krykkene! Yea!

Hjemme fra nok en flott helg i Trondheim!

Timeplanen min fremover er full av ting, det føles litt rart. I morgen er det legetime, før jeg skal til tante Tone og passe Rubia frem til torsdag ettermiddag. Så hjem igjen. Psykologtime på fredag morgen, så fordrive tid frem til Kristian kommer på ettermiddagen/kvelden en gang. Vi camper hos snilleste Lars og Eline <3 Saviours of the week (or just my everything?)!

Uken som kommer etter det har jeg ingen konkrete planer for annet enn å flytte resten av tingene mine ut fra Gamlebyen, og gjøre ferdig vasking og rydding av den.

1.august flakser jeg, mamma og Mariann avgårde til en liten gresk øy og blir der en ukes tid. Så er jeg hjemme i 10 dager med uspesifisert innhold, før jeg flakser avgårde til Litauen på festival :D Glede seg litt? Jaaaa!

Men jeg må se å huske å sende flere mailer og sånt ang hybel/bofellesskap i Trondheim. Og manne meg opp til å ringe han karen jeg fikk nummeret til av Vegard. Jeg hater å ringe ang sånt...men jeg får dobbeltsjekke navnet med Vegard først, finne ut hva jeg skal si/spørre om, og bite tennene sammen. I.WANTS.APARTMENT!

Nå...skal jeg dille litt rundt på nett før jeg skal lese, og så sove. Egentlig hadde det vært godt å få hvile hjemme en dag og, men sånn går det når man reiser rundt i histen og pisten!

...dette ble et relativt "happy" innlegg. Feelingen fra helga sitter igjen I guess. Selv om angsten og hjertebanken for å være i Oslo igjen tar over mens jeg skriver. Forhåpentligvis får jeg noe for det i morgen gitt! *nodnod*

..det skuffer meg at folk jeg kjenner godt tror jeg skriver alt i bloggen min. Jeg skriver ikke halvparten en gang. Greit, å ta ting "for god fisk" var kanskje et dårlig uttrykk. I accept that. Men jeg fant ingen bedre måte å uttrykke meg på.

Jeg og Remi har snakket. Mye. Om mye forskjellig. Om at jeg følte at jeg "straffet" ham når jeg ikke orket arbeide med forholdet eller å gi alt jeg kunne gitt. At jeg syns det var lettere å heller bli liggende i senga og deppe. Jeg er fullt klar over det. Ingenting som har blitt fortalt meg av andre har forundret meg i det minste. Jeg tror folk tror jeg er dum eller noe. Jeg er fullt klar over alt jeg har gjort eller sagt i mitt liv, og virkningene av det.

Og at jeg må "skjønne at jeg må slippe Remi, ikke kontrollere ham"? SELVFØLGELIG vet jeg det. Det betyr derimot ikke at det er lett. Og hvis dere visste, bare VISSTE, hvor stolt Remi sa han er av meg for at jeg i det hele tatt har kommet så langt på visse ting som det jeg har gjort, så hadde dere skjønt at dere har ingenting å si.

Er det virkelig så mye å SPØRRE eksen sin om å gi meg litt tid på visse ting? For det var det jeg gjorde. Jeg SPURTE pent. Face to face even. Og han sa at ja, det kunne han gi meg.

Alt han sa til meg var at "finner du deg ny kjæreste vil jeg ikke høre om det på en stund". Og det har jeg respektert. Er det galt og nå da?

Herregud. Dette er et brudd mellom meg og Remi. To personer. Og vi snakker om det. Mye. Selv ikke jeg, som prøver å fokusere på å gå videre selv om det er hardt, hopper ikke bare videre uten å bry meg om hva som skjer med ham, både mentalt og ellers.

Jeg er skuffet. Dypt skuffet. Jeg trodde virkelig dere kjente meg bedre. Obviously not. Jeg er klar over at jeg vanligvis er veldig åpen om ting, selv her i bloggen. Men denne ene gangen når jeg har valgt å holde visse ting privat kommer folk og antar i histen og pisten?

Gawd.

Og det blir opp til Trondheim igjen på fredag med tog etter psyk.timen. Yay! Føler jeg trenger det nå gitt!

Jeg var flink i går. Stakk til leiligheten i Gamlebyen, gikk tur med Ozzy, møtte Maiyah, og hjalp til med å rydde og sånn. Fremdeles vanskelig, men tvang på maska, ingen tårer denne gangen.

Jeg skulle bare ønske jeg slapp å ha mareritt om panikkscenarioer hver eneste natt..det motvirker alt jeg kjemper for, for når jeg våkner er jeg like redd som jeg var før jeg kjempet ned tankene.

Det begynner virkelig, virkelig å slå meg hvor rart det er å ikke ha Remi i livet mitt på den måten jeg er vant til. Bittersweet må jeg innrømme, selv om jeg ofte bare klarer å huske de GODE tingene. I guess that's how a mutual breakup is supposed to be after a long relationship? I wouldn't know, haven't had this happen before..

Nei...Trondheim til helgen, fokus settes der.