I put all my spikes out and coat them in venom. For ting gjør vondt. Han er alltid sliten. Ting blir aldri noe av. Han kommer med ufølsomme kommentarer uten å tenke seg om. Sure, jeg skjønner at han ikke mener noe med det, han er sliten. Men det blir et sår inni meg hver gang uansett. Og mange små sår, blir til slutt et stort ett som eksploderer i verk og smerte. Jeg blir sur, lei meg, frustrert. Og klarer til slutt ikke la vær å vise det. Så blir han sur, lei seg, frustrert. Og sånn fortsetter det. This is not good. Men hva skal jeg gjøre? La være å føle? Jeg kan ikke stoppe følelsene mine. I have no idea how. Og jeg nekter å være den eneste som jobber for å få ting til å funke, han får faen meg gjøre en innsats han og. Skal jeg prøve å kontrollere reaksjoner og følelser som kommer fortere enn jeg får summet meg, så skal han få lov å holde styr på hva han sier og hvordan han sier det. Faen heller.

Some things you can never forget

Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt (ikke frivillig) på hvordan det er med visse ting for meg. Hendelser, følelser, osv. Jeg har alltid blitt omtalt som en glemsk person, men noen ting klarer jeg aldri å glemme.

Det som er trist er at det gjerne dreier seg om vonde minner (vanlig dette, jeg vet), minner jeg heller skulle vært foruten. Og det at de fremdeles påvirker hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg forholder meg til meg selv og andre mennesker. La meg gi et par eksempler.

Når jeg var liten var jeg tynn. Jeg spiste ikke stort annet enn tomatsuppe og knekkebrød i flere år, så det er forståelig at jeg var lav og litt beinete. Det ble ofte kritisert av de andre barna. Men samtidig ble jeg også kalt feit. Dette har gitt meg et rart syn på kroppen min. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg ikke tynn. Samtidig som at jeg noen ganger føler meg for tynn. Motsettende tanker fra helvete, som jeg ikke går en eneste dag uten å ha surrende rundt oppe i hodet mitt. Det startet en dag for 15'ish år siden, og har aldri forsvunnet. Samme med "herregud Trude, du får deg aldri type så stygg som du er" satt sammen med "du er så fakkings pen at du kan få hvem enn du vil ha". Det gir en rar følelse, rare tanker.

Andre spesifike ting som påvirker meg mye for tiden er visse ting som skjedde mellom meg og Remi. Jeg kommer aldri, aldri til å like eksen hans. Jeg kommer aldri til å glemme, aldri til å tilgi, hverken ham eller henne, for det de gjorde. Utroskap. Løgnene etterpå. Dramaet. Ønsket om å gjøre meg vondt. Tingene som gjorde vondt selv om det ikke var ment for å skade meg. Som at han måtte "bli vant til puppene mine fordi de var mindre enn hennes". Det har virkelig satt seg. Jeg hater puppene mine, selv om de er større nå enn de var da. Jeg har blitt livredd for løgner (mer enn det jeg var orginalt), blitt paranoid rett og slett. Og det går ikke vekk det heller. Jeg må alltid sjekke ting, dobbelsjekke, trippelsjekke, for å se at det ikke har skjedd noe. Dette var på sitt værste når jeg og Remi var sammen, jeg sjekket mobil, mailer og FB. Først uten lov, så med lov. Paranoid ja. But then...jeg fant ting. Ting jeg trodde var der, hendte det at var der. Så noen ganger var det (for meg) justifiable. Det er ikke sånn nå. Jeg har ikke sjekket noenting jeg fremdeles teknisk sett kunne sjekket grunnet kjente passord osv siden det ble slutt. Jeg har vært flink pike. Jeg har også sluttet å spørre folk om dem. Jeg er litt flink. Men tankene er der, det er de.

Jeg kunne kommet med fler eksempler, men jeg er ikke ute etter å snakke dritt om noen. Det er nok til at de få som leser dette vil skjønne tegninga. Anyhow. Det som er værst med det hele er hvordan det påvirker det nye forholdet mitt. Jeg falt så pladask for Kristian som det går ann å gjøre, og har svømt meg ned på dypt vann i kjærlighetshavet (cheese cheese). Stort sett er det godt. Veldig godt. Men ting henger igjen. Mennesker lærer av erfaring. I min erfaring er ekser farlige. Jeg er glad jeg bare har møtt en av dem, og den eksen kjenner jeg fra før og vet at det ikke er noe bråk med at all. Det er godt. Men så har man personen han holdt på med før jeg kom inn i bildet. Jeg klarer ikke J at all. Hun er søt, snill, fantastisk...og fakkings skummel. Sure, hun har fått seg type...but that just doesn't do it for my paranoia. I min erfaring, så skal kjæresten min pule på henne, lyve om det, snakke om sexlivet vårt til henne, og lengte etter det de hadde sammen (nok en gang, dette er ikke baksnakking, det er forklarende fakta, jeg håper for guds skyld folk skjønner det -.-). Kristian gjør ikke sånt. Men tankene, redselen og paranoiaen er der fremdeles. Og den kan ødelegge. Mye. Spesielt når jeg er syk av andre grunner i tillegg.

Jeg har nesten skrevet meg helt vekk fra hva det var jeg mente å få frem. Jeg er ikke flink til å få ting til å bli sammenhengende i lengden. For mye som trenger seg på, akkurat som i hodet mitt. For mye vil ut på en gang, og alt føles like viktig. Men altså...det er så mye som alle sier at "herregud, har du ikke gitt slipp på det enda" eller "jammen det stemmer jo ikke" eller "det er så lenge siden, at du fremdeles bryr deg om sånt". Men for meg...for meg er det fremdeles virkeligheter. For meg er det fremdeles her og nå. Og jeg aner da ikke for fem flate øre hvordan jeg skal bli kvitt det, glemme, eller bare bearbeide det. Det er så og si definisjonen for psykdom: du er fremdeles påvirket av ting i hverdagen din.

Det hindrer meg. Det ødelegger. Det dreper sakte.

Some things still hurt

Det gjør fremdeles vondt at jeg ikke har Ozzy der når jeg våkner om morgenen. Maiyah og for den saks skyld. Og jeg mener ikke litt vondt, jeg mener veldig vondt. Vondere er det å vite at jeg sannsynligvis aldri får se dem noe mer annet enn på bilder.

My heart is sorta breaking

En god uke

Jeg er halvveis i sjokk. Bortsett fra en liten hendelse i går har uken som gikk vært en total opptur. Det er skummelt, og jeg venter bare på at smellen skal komme somehow ><

Jeg har hatt besøk av mamma i helgen (hun bodde jo ikke her hos meg, men kom på besøk og bodde på hotell).
Fredag ble det shopping av nødvendige ting, og ikke fullt så nødvendige ting *flire* Kino dro vi også på, så Inception. Genial mindfuck film, til tross for at jeg misliker Leonardo DiCaprio. Ble en tur på 3b for meg senere, men ikke spesielt mye drikking. Rar konsert, Kristian kjørte lys, og det kom en haug av bekjente også.
Lørdagen var litt mindre fartsfylt på dagen. Jeg fikk en iPig (:D:D:D), vi tuslet litt rundt, spiste god middag, og dro til Yngve på vors. Was awzum! Dro ut på 3b på kvelden, ble litt mye alkohol på meg tror jeg :p Nach ble det også, koselige greier.

Now...søndagen, hvertfall begynnelsen av den, var katastrofe. Jeg hadde satt på alarm på mobilen min før vi dro på byen på lørdagskvelden, for å være sikker på at jeg ikke glemte det. Batteriet på mobilen var halvfullt. Mamma drar i tretiden, men skal ut av hotellet kl 12, så jeg skal møte henne og spise og si hadet og sånn. Når jeg våkner av meg selv, er klokka halv tre. Mobilen min er totalt død. Lenge leve batteriet på iPhones...not! Jeg får sendt en mld til mamma fra nettet, hun ringer på mobilen til Kristian. Hun er sur og skuffet. Jeg blir selvfølgelig kjempelei meg, har skyldfølelse fra helvete. Jeg trodde ikke batteriet mitt skulle gå tomt i løpet av en kveld når det var på halvt! Jeg vet det ikke var med meningen, at det var et uhell at jeg da ikke våknet og fikk kontaktet henne...but I still feel like shit. Hun ringte igjen senere på kvelden. Fremdeles skuffet og lei seg. Men jeg håper hun forsto at det var virkelig ikke med meningen...jeg håper..

Resten av søndagen var koselig tho, masse Firefly og kjærestekos <3

Det er et par andre ting jeg må få av hjertet når jeg først blogger og klager >< Jeg har brukt alt for mye penger i helgen. Har igjen litt over 900 kr nå, skal holde i litt over en uke til. Men det burde gå, jeg får bare kjøpe inn en masse mat som holder seg, mhm!
En annen ting som plager meg er tanken på hvor mye mat jeg har spist denne helgen. Peppes til lunsj på fredag. Middag på diner'n. Lunsj på Burger King på lørdag, middag på Bare Blåbær. Alle gangene spiste jeg til jeg holdt på å kaste opp, for jeg vil ikke at mamma skal vite hvor lite jeg egentlig spiser for tiden. I tillegg spiste jeg en halv pizza (!) natt til søndag etter nachet... Prøvde å kompensere med bare en rett i koppen-pasta til mat på søndagskvelden, 285 kcal. Og jeg har ikke spist hittil i dag heller. Føler at jeg kan ikke spise enda..ikke enda.. Gruer meg litt til jeg skal på butikken. Lurer på hva jeg skal kjøpe. Ikke at jeg burde lure. Jeg vet jeg kjøper meg en tomatsuppe, en spagetti napoli, kanskje en ny ost, en melk, kanskje yoghurt... Jeg er redd for at jeg kanskje kjøper burgerbrød. Jeg har 8 hamburgere i frysern. Men de sparer jeg til jeg spiser med Kristian tror jeg. Ja. Det gjør jeg. Også trenger jeg ikke tenke på mat til i kveld, skal spise taco hos Kristian, så..jeg trenger EGENTLIG ikke gå på butikken i dag, gjør jeg?

Men...totalt sett, har jeg hatt den beste uka jeg har hatt på månedsvis nå. Tingene som plager meg atm er stort sett bare maten og at jeg ikke fikk sagt ordentlig hadet til mamma i går. Jeg håper det holder seg sånn. Jeg orker ikke en smell enda. Det gjør jeg virkelig ikke. Let me heal first please, just a bit...

Ups and downs

Ting går veldig opp og ned for tiden, det har jeg kanskje nevnt tidligere.

I går og på mandag har ting vært opp. Jeg er offisielt hektet på Firefly, og gleder meg til å se mer sammen Kristian ^.^ I tillegg var NAV raske med utbetaling for some reason, så jeg fikk pengene mine i går i steden for på torsdag/fredag som jeg pleier o.O Ikke at jeg klager. Jeg fikk hentet ut kjolen min, og den sitter som STØPT på. Ja, kunne hatt litt større pupper som alltid, og litt større/lenger overkropp, men det er det bare jeg som legger merke til. Det er ikke sånn at jeg ikke kan bruke den, den er bare litt løs (og da mener jeg bare litt, ikke masse). Jeg elsker den! Herregud! Kristian holdte på å lage en liten dam på gulvet fordi han siklet sånn når jeg prøvde den på! Så jeg gleder meg veldig til G kommer hjem og booker studioet på skolen han går på. Pictures ftw! Må bare finne ut hva jeg skal gjøre med håret, så blir det nye, nydelige bilder på meg :D

Stakk en liten tur på 3b i kveld som var nå og. Tok to glass vin og spanderte på Kristian to pils. Møtte på to bekjente og skravlet med dem en times tid, så alt i alt var det veldig koselig ^^

I dag og i morgen skal jeg være flink og rydde mer på rommet. Brette sammen pappesker jeg ikke har noe i og legge på skapet, ta en klesvask til, bytte på senga, og generelt rydde/vaske/støvsuge litt. Jeg gleder meg til mamma kommer merker jeg, mer enn det jeg trodde. Det er ikke som om jeg akutt savner mamma og pappa hele tiden, men jeg savner dem jo. Og det er alltid luksus-kos å kunne dra med mamsen sin i forskjellige butikker, kjøpe ting, spise lunch, spise middag :) Eneste som kunne toppe dette hadde vært besøk fra Lars og Eline tror jeg, hehe :p Ja, og fra lillesøstern min, jeg håper hun kommer opp en tur snart og *nodnod*

Daaa... skal jeg dille rundt på YouTube. FB er looser og er nede. Jeg sovnet sånn halv 1'ish i natt, og fikk stort sett sove godt (bortsett fra et mareritt om at mamma var på sykehus, ble gal, og satt og kappet av seg bena med en skalpell og en hammer ><), så jeg er ikke akkurat trøtt. Men kjenner jeg meg selv legger jeg meg igjen når jeg blir litt trøtt og våkner opp i ettermiddag en gang. Det er virkelig bare ikke noe å gjøre midt på dagen som er verdt å holde seg våken for ><

Eh, ja. Så, ganske happy innlegg denne gangen. Whoopie! (faen ta deg Kristian, jeg har det ordet på hjernen, takk skal du ha :p)

De sier at øynene er sjelens speil.

Når jeg ser inn i andres øyne kan jeg ikke si jeg ser alt som i et speil, men de gir meg et hint om hva som foregår i tankene på den andre personen. Ikke alltid, men stort sett.

Hvorfor er det sånn...at når jeg føler at jeg er død på innsiden...stirrer glassaktig i veggen, nekter å møte blikket til folk... Hvorfor er det sånn at når de endelig ser meg i øynene, så ser de ikke hva som er på innsiden? Hvordan kan de snu seg og gå, når døden stirrer ut av øynene? Hører de ikke på stemmen min at jeg lyver når jeg sier "gå"? Ser de det ikke i øynene mine at de burde bli?

Guess that's just another myth..

Jeg skulle ønske jeg ikke var så syk for tiden. Strain on relationship. Strain on me mentally and physically. Jeg er sliten.