Jeg tror virkelig ikke jeg er sunn for meg selv. Og jeg tror det var veldig riktig av meg og Remi å gjøre det slutt. Og at jeg klarte å ta initiativet til samtalen som ledet dit.

Jeg klarer ikke tanken på visse ting, selv om det er slutt. Ja, det er greit at han snakker med eksen sin på msn. Jeg har klart å omstille meg til det. Men panikken over at hun plutselig kanskje skal ville komme på besøk for å leke med Ozzy sendte meg inn i et hyperventilerende, skjelvende, kvalmende angstanfall. Og selvfølgelig lot jeg det gå utover Remi. I'm such a fucking idiot, klarer ikke kontrollere paranoiaen og sykdommen min. Jeg føler meg som den største dritten i verden.

Vi skal snakke om det i morgen når vi skal rydde og vaske leiligheten i Gamlebyen. Kan ikke si jeg gleder meg. Det har tatt meg to-tre timer å roe meg ned etter telefonsamtalen. Det kommer til å gå hardt innpå meg psykisk å ta enda en samtale i morgen. Men det er ikke fair å nekte. Han må kunne gjøre som han vil. Han er ikke min lenger, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Men faen så vondt det gjør.

Hjem i kveld. Kan ikke si jeg gleder meg, men jeg må hjem og ta fatt på flytting av saker og litt forskjellig. Hva jeg skal gjøre i helga aner jeg ikke. Står mellom Oslo Zombiewalk, park, besøke tanta mi, rydde leiligheten i Gamlebyen, eller sitte hjemme foran dataen.

Help??

Mjuff. Hjem igjen i morgen. Does not want to. Men på den lyse siden, så skal jeg sende ut sånn ørten mailer til folk med ledige hybler i Trondheim når jeg kommer hjem! Gleder meg bare mer og mer til å flytte ^.^

I mellomtiden blir det nok lite WoW'ing og sosialisering på meg. Jeg har fremdeles masse igjen å gjøre med å flytte ting fra leiligheten i Gamlebyen og hjem til mamma og pappa. Og flytte alt opp til Trondheim når jeg har funnet et sted.

Jeg satser på å finne en hybel til under 4000 i mnd. Om jeg klarer det trenger jeg ikke søke om bostøtte hos NAV helt enda, så da kan jeg ta det etter jeg har meldt flytting og kan gjøre det med NAV her oppe. Utifra hva jeg har hørt er de litt greiere å ha med å gjøre enn NAV Oslo.

Jeg lurer egentlig litt på hvorfor DPS'en på Tøyen ikke har ringt meg enda. Jeg ringte dem og sa at postmannen kommer seg ikke inn hos oss for å levere post, og at jeg ikke bor der lenger, så jeg får ikke posten min, så om de kunne ringt eller sendt en melding eller en mail ang timer/whatever, så hadde det vært flott. Jada, det skulle de gjøre. Jeg har ikke hørt en dritt. Jeg vedder på at jeg kommer til å få ørten regninger når posten endelig kommer frem, fra timer de har satt opp, og så krevd penger for fordi jeg ikke har kommet ettersom jeg ikke har visst om dem. Og det etter jeg har ringt og SAGT i fra at jeg IKKE får post for øyeblikket -.- Jeg må vel ringe igjen i morgen eller torsdag -.- Asshats.

Erh. Det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om, men er det det ble til *flire* Nå er det på tide med...anime...og...støff..og..Guitar Heroes Metallica.. Og SÅ blir det filmkveld hos Linn og Alex igjen! Lurer litt på hva vi skal se, og hva de serverer, men det blir sikkert spennende ^.^ Yaay!

Jeg savner vennene mine i Oslo though. Det finnes grunner til at jeg IKKE har lyst til å flytte ut av Oslo også. Men jeg er såppass egoistisk nå at jeg gjør det likevel. For jeg tror virkelig, fra bunnen av min sjel, at det er det beste for meg nå. Det er så mye dritt og møkk i Oslo som kroppen og sinnet mitt reagerer på enten jeg går inn for det eller ikke. Hver gang jeg kommer tilbake legger det seg en dyne av stress, angst og depresjon over meg. Jeg kan ikke ha det sånn lenger, ikke faen om jeg klarer å bli frisk, videreutdanne meg og få meg en jobb når det er sånn. I need my breath of fresh air. And that means getting out of that town. Og når alternativet er såppass fristende og, da går man for det. Sikkert mange som mener det er feil av meg, men faen heller. Jeg har vært syk og stuck i den byen og det miljøet så lenge jeg kan huske. Jeg vil ut. Jeg vil bli bedre. Call me an escapist, I probably am. But then, it works, so FU.

Er koselig å vite at fordi du har dratt på ferie og ikke gidder å sitte konstant på laptopen for å vente på en link eller et skribleri, at du da blir kjeftet på og så blokket. I guess you liked me better when I had no fucking life, huh? Fucking liar.

Hmm, Kamelot konsert i dag me thinks. Fant helt tilfeldigvis ut at de spiller her i Trondheim i kveld og i morgen, så da blir det nok en tur i dag håper jeg ^^ Småharry, men faen heller, sommer er sommer, man får ha det litt gøy!

Skulle egentlig hjem i går, men blir til onsdag. So worth it <3

Angst. Til de grader. Jeg hater kroppen min. Ansiktet mitt. Bena mine. Armene mine. Håret mitt. Tennene mine. Puppene mine. Fitta mi. Alt. Jeg hater det. Jeg vil kutte det av. Alt sammen.

Herregud...

Hvorfor kan ikke jeg og være pen? Hvorfor kan ikke jeg og være fornøyd med meg selv? Føle meg tiltrekkende? Hvorfor føler jeg meg så jæavla kvalm hver gang jeg ser andre jenter. Pene jenter. Nydelige jenter. Jenter som Pernille. Og Kristina. Og Benedicte. Jeg er som en liten møkkaflekk ved sidenav.

Ikke klarte jeg holde maska lenge nok heller. Vi skulle på nach. Jeg fikk panikk, måtte tilbake til Kristian's rom. Nå sitter jeg her alene. Han forbød meg å ødelegge barberhøvelen hans. Forbød meg å gjøre det jeg VET vil få meg til å roe meg ned. Jeg vil blø. Jeg vil blø NÅ. Og han sier jeg ikke kan. Mannen jeg har hodestups forelsket meg i sier jeg ikke kan.

Det er vanskelig å endre gamle vaner. Jeg kommer ikke til å klare å ikke kutte. Jeg kommer til å slite hardt for å ikke kysse andre på byen, spesielt jenter. Jeg er vant til en viss frihet, men den friheten er ikke akseptert lenger. Ikke det at den friheten er "normal". De fleste mennesker i et forhold eller hva annet man skal kalle det har disse grensene som nå er satt. Men...hvorfor føler jeg sånn et tap? Jeg vil kunne kose meg med jenter. Det er en del av hvem jeg er. Men jeg klarer ikke tanken på at "skal du det skal jeg og". Det går ikke. Min mann skal ikke røre andre kvinner. Jeg er rar sånn. Andre menn går sikkert fint så lenge han ikke forelsker seg og går fra meg. For det er sånn for meg at jeg forelsker meg ikke i kvinner, jeg liker dem bare seksuelt sett. Og liker personen jeg er glad i eller elsker en av samme kjønn, så er det greit. Så lenge det ikke er kjærlighet eller følelser inne i bildet. Men sånn er ikke grensene mer. Jeg må venne meg av med fem års vaner. Og det er faen meg ikke lett. Tanken på det skremmer vettet av meg. For jeg vet hvordan jeg blir i fylla. Jeg ser en pen/sexy jente, og jeg tafser, kysser, flørter. Jeg vil gjerne ha med personen hjem for å leke. Men det er også det det strekker seg til. Det er ikke ok lenger. Det er ikke det. Og det er vanlig at sånt ikke er ok. Jeg må respektere det.

MEN HVORFOR I HELVETE SKREMMER DET VETTET AV MEG?

That's not all tho. He has female friends. And then it's his ex. Jeg er livredd for ekser. Spesielt kjempepene, utrolig sexy, fantastiske ekser. Spesielt når det virker som om den personen vil være venner med meg. Jeg klarer ikke se om det er falskt eller ikke. Jeg ser ikke sånt. Og jeg blir paranoid. Såppass at jeg fremdeles hyperventilerer.

Hvis jeg ikke kan ødelegge høvelen hans...hva faen skal jeg bruke da? Kniv er out of the question. Jeg må finne noe annet som er skarpt nok, men ikke så "heavy" som en kniv. Jeg vil ikke på legevakten, jeg vil ikke sy. Jeg vil bare blø litt. Se bloddråper bli store nok til at de begynner å renne nedover. Bare litt. Ikke blir arrene noe særlig heller. Men det er når jeg bruker noe jeg vet hvordan jeg bruker.

HVA FAEN SKAL JEG GJØRE!

Hadde det bare vært smerte hadde det vært så enkelt. Jeg kunne slått meg selv med noe. Slått i stykker noe. Brent meg. Stukket meg. Men jeg hater smerten. Det er ikke den jeg vil ha. Jeg vil ha blodet...og kontrollen.

Jeg vil bare ha kontroll. Over kroppen min, sinnet mitt. Og den kontrollen er den ene tingen jeg ikke klarer å oppnå.

Jeg er faen meg patetisk.

Another "vacation" with the cheezecake

Gjett hvem som er i Trondheim....igjen!

Joda, riktig, meg. En kamerat av meg skulle kjøre opp i går og ned igjen på søndag og tilbød meg å sitte på, så jeg tok sjansen! SO.worth.it. Nydelig tur over Dovre, og bortsett fra et par irritasjonsmomenter (campingvogner og veiarbeid) så var turen awesome! Kom frem, en tur i park'ish ting, hjem til cheezecake, taco, te, is, Inglorious Basterds (som vi forsåvidt må se ferdig i dag for man ble for trøtte), og snorking.

Nå...er klokka snart halv 8, cheezecake skal på jobb, så jeg tar sjansen til å stjele en bukse og tskjorte og gå å hente meg en kopp te!

***

Mission get-a-cup-of-tea: ACCOMPLISHED

***

Jeg skal forsåvidt sove igjen snart. Drikke te først bare, så jeg ikke hoster meg gal. Jeg trooor jeg blir frisk snart, men holder meg til pencillinkuren ut uka uansett hvor grei jeg føler meg. Ikke faen om jeg skal ha en relapse av den halsbetennelsen! Nå er det endelig så jeg så vidt har litt tørrhoste igjen. Ikke mer magekramper, ikke mer migrene-givende hosting. Så no fucking way om jeg blir syk igjen! *sips her tea*

***

OHNOeS! Cheezecake leaves!

***

Back to bed!

<3