*scream*

Jeg er gal vet dere. Totalt fucked. I just hide it all the time.

Jeg sitter å må hentes av Remi fordi jeg er redd for at blir jeg alene kutter jeg i stykker armen min. Eller tar for mange piller. OG for verdens mest patetiske grunn: Jeg aner ikke hva jeg skal ha på meg i morgen. Yup. That's right. Jeg hater kroppen min så intenst. Jeg ser ikke bra ut i noenting. Jeg er kjedelig, ekkel, feit, stygg.

Det værste er...ingen andre syns det. Jeg er den eneste. Og jeg vet det er jeg som er fucka. Og det gjør vondt. For jeg klarer ikke endre på det.

...

Kanskje jeg skal skrive et litt mer konstruktivt bloginnlegg. Jeg mener, mesteparten av hva jeg har skrevet i det siste kunne jeg likegjerne lagt ut på Nettby i åpent innlegg, rait?

Jeg var på DPS'en i går. Litt...rart. Jeg er der bare for en second opinion. Men det er så..ekkelt å forklare ting til nye folk. Kvinnelig psykiater. Hun var...merkelig..jeg likte henne ikke så godt at det gjorde noe. Og det er vanskelig. Å skulle sitte der og fortelle ting jeg har nesten glemt, eller ting jeg har lagt bak meg. Jeg føler at siden jeg er på bedringens vei, at jeg ikke er på bånn av verden, så har jeg ingen rett til å oppta tiden til psykiateren, hun har sikkert noen hun heller burde behandlet som trenger det mer. I tillegg så...er det så rart å skulle forklare. Jeg er syk. Jeg er deprimert. Jeg er restriktiv når det gjelder mat, og har syke kroppsidealer. Jeg har daglig lyst til å kutte meg, men gjør det ikke. Fordi jeg er rasjonell og logisk. Og det er bra. Men...jeg føler at enten, så kommer jeg frem som friskere enn jeg er, eller så kommer jeg frem som sykere. Jeg føler ikke at noen jeg har snakket med forstår helt hvordan det er å være på det mellomstadiet jeg har. Ikke frisk, ikke kjempesyk. På midten. Og det kan vippe begge veier. Jeg er både stolt av meg selv, samtidig som jeg er redd for å miste en ting som har vært en stor del av meg i mange år, selv om den er negativ. Psykologen min sier jeg er forvirret over hvem jeg er. Eller, rettere sagt, hvem jeg er utenom depresjonen og angsten og alt det der. Og jeg er forvirret, jeg er redd. Jeg aner ikke hvem jeg er uten de tankebanene og følelsene og synet på ting jeg har som andre sier kommer pga sykdommene mine. Jeg har for lenge siden akseptert at jeg bare er sånn. At personligheten min er sånn. Men alle profesjonelle jeg snakker med sier det motsatte. Er det rart jeg er så fuckings forvirret? Noen ganger får jeg bare lyst til å gå løs på armen min med papirkutteren til jeg blir syk nok til at jeg er trygg på hvem jeg er...og det er skummelt. Jeg skal jo ville bli frisk, skal jeg ikke? De sier jeg må tvinge meg til å tenke positivt. Men... jeg har gjort det så lenge, og det virker ikke. Uansett hvor mye jeg tenker positivt, så klarer jeg ikke føle ting på den måten, eller reagere eller gjøre ting på den måten som tankene jeg tvinger meg selv til å tenke sier jeg skal.

..I'm so worthless..klager over mine problemer som er ingenting i forhold til andres. Pathetic. Og likevel klarer jeg ikke la være. Faen heller.

All prettied up

...and nowhere to go. *thumbs up* Det er det som er litt trist med at hobbyen min er sminke, klær og hår. Jeg gjør det når jeg kjeder meg. Og blir sittende oppstæsha uten noe sted å gå eller noe å gjøre >.<

Baaah

Blæ på login serverene i WoW -.- og blæ på meg som er for sliten til å gidde å stikke på butikken >.<

<3 Bf

Have I mentioned that I lurfes him? Han er så søt noen ganger at det gjør vondt ^^

På fredag var jeg ute på shopping og lunch med Eline og Selin :) Koselig ^^ Selin ble trøtt og dro hjem, men jeg og Eline fikk Remi til å hente oss, kjøre opp til Sagene, hente Lars, kjøpe alkohol, og dra til meg for å vorse. Egentlig skulle vi ut, men jeg fikk mageknip og tilbragte resten av natten med å bytte mellom å sitte på do og krype inntil Remi i sengen min. Senge-delen var kos i det minste<3

Lørdagen brummet vi avgårde til Sverige, jeg skulle ha cola. Men når vi kom ned hadde Remi glemt kortet sitt, så jeg la ut for snus til ham. Det vi ikke tenkte på var at vi nesten var tomme for bensin! Men vi kom oss i det minste hjem før lampa begynte å lyse XD Så mamma og pappa hentet meg og colaen min nede hos Remi igjen på vei hjem fra hytta :)

All in all, jeg har hatt en veldig fin helg. Den har vært..merkelig tom for slemme, dumme tanker ^^ I r happy!

-.- at myself

HVOR HAR ALL DEN FORBANNA ENERGIEN MIN GÅTT HEN?
Jeg orker ingenting lenger. Ikke å sminke meg og fikse håret, ikke å finne klær som er noe annet enn klær å slække rundt i. Jeg har så lite lyst å krype ut av rommet mitt, let alone senga mi, at det er skummelt. Jeg pleier ikke være sånn! Make me a vampire, let me suck your fucking blood, and let's see if that works, hmm?

I dag må jeg derimot prøve å daske meg ut av sengen. Og helt til byen. Noe som minner meg på: hvor i helvete er øreproppene til iPhonen min? Jeg overlever skjelden t-baneturer uten musikk. Okais, I haffs books, but not the same. Grr...

Hmm...

Den siste tiden har jeg ikke klart å komme meg noe særlig ut døra. Jeg er sliten konstant, fryser, og ligger ofte bare under dyna å gjør nada. I tillegg sover jeg til alle mulige rare tider. Jeg bare setter meg ned to sekunder, også har jeg sovnet =/

At least today was good :) Remi kom og hentet meg for å dra på en kjøretur, og endte med at vi stakk på butikken, kjøpte taco, og spiste hos meg. Then we snuggled some ^^ Det var utrolig godt merket jeg. Jeg er skjelden nede hos Remi lenger, spesielt over natten, ettersom moren hans har konstant besøk -.- Og ettersom han alltid er oppe om natten, så kan jeg hverken ta meg et bad eller tusle rundt i leiligheten som jeg pleier uten å føle meg sett på, ukomfortabel og nervøs. So I just keep avoiding going down there. Men det er ikke så bra for forholdet gitt >.< Anyways, vi hadde det fantastisk i dag, om bare i et par timer. Det er godt å vite at Remi savner meg like mye som jeg savner ham ^^ Han kunne ikke holde seg lenger vekk enn en halv meter fra meg før han grabbet tak i meg og gav meg en lang klem <3 Ah, jeg elsker mannen min! Massest! <3<3<3