Whoopdeedoo

Shamanen min er lvl 80, pewpew!

Sånn ellers har jeg vært flink og ryddet rommet mitt og vasket enda mer klær. Jeg er flink jeg! *nods*

Friday

I'm in love ^^ But then, I'm always in love!

Sånn ellers så..føler jeg meg ganske usosial i dag. Har hatt to dager hvor jeg har møtt mennesker og gjort mye, og nå er jeg sliten. Silly, huh? On top of that, I think a lot. About things I promised myself not to think about.

I'll be honest. Jeg savner henne mer enn jeg lar folk vite. Latteren hennes, det gode humøret, alt ved henne som er godt og positivt. Problemet er bare det at, vennskapet vi hadde var for nært. For tett, på et par måter. Klarer ikke helt sette ord på det. Ja, jeg ba henne alltid være ærlig, og setter pris på at hun var det. Men..når jeg da er ærlig tilbake..noe jeg har lært meg å IKKE være, fordi det kan bli for mye for henne...så er det nok en gang JEG som plutselig blir the bad guy? Jeg repeterer det viktigste for meg igjen: Jeg gav opp. Det var for slitsomt å bare sitte inne alene med vonde tanker når hun valgte kjæresten over meg, gang på gang. Til slutt fant jeg andre venner, og begynte å møte dem. Da prioriterte jeg visst andre. Den gangen hun virkelig reagerte på, skjønner jeg. Men, let me point out. Hva skulle jeg gjøre da? Lese tanker? Det er ikke noe man er innstilt på når hjernen din sier "hun prioriterte en annen over meg igjen, jeg er alene, hun ønsker ikke å være med meg, hun hater meg". At jeg da fikk det til å gå ut og ha det morsomt despite dette, det skjønner jeg nesten ikke helt. Og jeg trengte det, jeg trengte å dytte vekk de tankene, selv om det mente å dytte vekk tanker om henne for øyeblikket. Noen ganger, så trenger jeg å tenke på meg selv og min helse. Jeg er sterk, jeg kan stå i mot og gjennom mye. Men noen ganger, bare noen ganger, I need a break. Noen ganger, så trenger jeg å tenke på MEG, og hva som er sunt for meg. Jeg har snakket med psykologen om dette. Mye. Han mener at det som er best for meg er å bare fryse ned alt til det ikke føles så mye når jeg tenker over det. At jeg burde tilbringe tiden min med andre mennesker. Og at jeg ikke burde gjenoppta vennskapet i det hele tatt, for den nærheten det vennskapet hadde, det er ikke bra.

Let me explain a bit. Når jeg står nærme en person, vil jeg gjøre alt i min makt for dem. Problemet er dette: Jeg er en syk perfeksjonist, med en brist i personligheten min som gjør at jeg syns jeg selv er verdt nada. Så jeg kaster meg hodestups ut i det, til jeg bryter sammen. Og når jeg bryter sammen, så klarer jeg ikke gjøre annet enn å kutte all kontakt med omverdenen og dra meg inn i meg selv. Det er det jeg har gjort, nok en gang.

Personlig tror jeg at en gang i fremtiden, så kanskje et vennskap er mulig. Men jeg har det ikke i meg til å ta den første praten, det første skrittet. Jeg er for redd for at det jeg har klart å bygge opp mentalt skal kræsje igjen. Ikke tror jeg at man kan gå inn med samme forventninger som før heller. Ting må snakkes om, revurderes, kompromisser må inngås. Jeg er i stand til sånt. Men hver gang jeg har prøvd på det før, så har det gått galt.

Is this enough? Can you even understand? Will you try to see my side now?

-.-

I guess people think I'm a lump of ice or something. Has it ever struck you that the reason I seem cold is that I freeze things down on purpose? That I'm tired of hurting, of trying, and never being enough?

I guess not..

o.O

Psykologen har sendt meg en e-bok jeg skal lese til neste gang... Den skal visst ha vitenskapelig dokumentert effekt mot depresjon. Nonetheless, jeg er max skeptisk. Men det får vel bare være. Jeg leser den uansett, har jeg flaks, kanskje den virker.

I dag blir en travel dag. Først møte Janne kl 3, så Christian kl 4. Før det må jeg dusje og fikse meg. Det burde liksom ikke være så stress men..jeg er sliten >.< I hele kroppen. Vet ikke hvorfor.. bleh..

Sea salt soaks and lack of coke

Tragusen min blir bedre og bedre, men er fremdeles au å fjerne verk fra med q-tips etter jeg har latt den soake. Jeg er teit og ruller meg alltid over på venstre når jeg sover, så jeg ligger mye på den. Dumme kropp >.<

Sånn ellers er jeg nesten tom for colabokser. Jeg overlever sikkert, men hvor skal jeg da få koffeinen min fra? Owell.

Jeg fikk time hos psykologen i morgen. Jeg er på sånn teit stadie hvor jeg ikke helt vet hva jeg skal snakke om der. Sure, det har skjedd ting i løpet av ferien jeg sikkert kan snakke om, men jeg har begravd det nederst i hjernen, og føler ingenting når jeg tenker på eller snakker noe om det. Så hva er vitsen da? Og etter Praha så har jeg gått opp i vekt. Så det er bare bra. Da blir det liksom bare sånn "hei, du har det bra ja, jammen da setter du opp time når du føler for det", også går det mange måneder sånn som det gjorde nå før jeg bestiller time igjen. Kanskje dette ikke er noe å klage over men...jeg finner det ubehagelig kinda...klarer ikke forklare. Jeg får sånne punkter i livet hvor jeg tenker "ingenting i situasjonen min psykisk har forandret seg, hvorfor snakke om det?", også slutter jeg å sette opp psykologtimer.. TEIT!

Ikke turte jeg ringe tannlegen i dag heller. Jeg har ikke lyst å trekke tenner! Jeg har ikke lyst å sette tann på bro! Jeg har ikke lyst til å kanskje borre! *panikk*

Nighttime

*flire* Sometimes I don't see why I bother writing here. No one cares. But then, do I care if they care? Meh, not really.

Anyways, shammyen har sagt ding 75, jeg er i Zul'Drak, og gidder ikke ta Voltarus quest chainen nuh, så jeg legger meg. I morgen skal jeg være flink å ringe leger og tannlegen og psykolog og fysioterapi-stedet. Try to fix my body a bit more, yes?

Sometimes, just sometimes, I miss it..

Summertime

I dag er det fint vær ute, så jeg og Remi tar med oss Ozzy ut på hytta for å besøke mamma og pappa. Vi skal grille, Ozzy får bade og løpe rundt. Jeg satser på at det blir en bra dag ^^

Sånn ellers er det nesten litt merkelig å være hjemme o.O Føles ut som om jeg har vært borte en hel evighet. Men det er deilig å være tilbake og. Savnet Remi alt for mye *flire*

Tragus'en begynner å bli bedre igjen ^^ Yey!